Avlastning, blandede følelser... :(

[Anonym bruker]

Vi har en gutt på snart to år med spesielle behov, som vi ikke visste noe om før han ble født. Min mann tok dette veldig tungt og har vansker med å godta situasjonen vår, noe som har ført til at jeg tar meg av alt av omsorg, stell og organisering rundt gutten. Vi bor langt fra familie og venner, mine foreldre bor ca 70 mil unna.

 

Det er flere i systemet rundt oss som har snakket om avlastning men det har jeg avvist hele veien. Ved siste kontroll på helsestasjonen ymtet jeg frempå at jeg begynner å bli sliten, og at avlastning muligens var noe jeg kunne begynne å vurdere. HS skulle i et møte med en i kommunen og skulle da nevne dette for henne, og jeg ble spurt om hvor mye jeg tenkte kunne være aktuellt. Jeg har jo nettopp kommet inn på tanken og sa løst at jeg ikke visste... men en helg i mnd, en dag i uken eller noe- vet ikke...

Da jeg gikk tenkte jeg at dette er en lang prosess, saken skal drøftes, søkes, behandles og et besøkshjem med de "perfekte" menneskene skal finnes. Dette er litt over en uke siden.

 

Nå før helgen ringte HS, med gode nyheter som hun kalte det. Hun hadde snakket med henne i kommunen og kunne fortelle at de hadde en dame som kunne passe for oss. Helsesjefen hadde innvilget en dag i uken samt en helg i mnd. så vi trengte bare å skrive en kort søknad som han kunne stemple og arkivere. Damen kunne begynne som avlaster i Januar....

 

Ptrooo! Dette gikk alt for fort for meg- og det er alt for mye, jeg kjenner følelsene velter rundt og tankene er vanskelig å sortere.

Jeg er sliten og jeg trenger hjelp, det er vondt å innse og akseptere det. Samtidig føler jeg meg absolutt ikke klar for å sende gutten min bort en hel helg i mnd.

 

Er det noen som har erfaringer rundt dette og som kan skrive noen ord som kan hjelpe et blødende mammahjerte?

[Anonym bruker]

Ei mor jeg kjenner, hun er venn med min mor, har et barn med spesielle behov, der har hun fått tilbud om og takket nei til avlastningshjem, resultatet er at hun er utslitt, har aldri fri, har ikke ork til å følge opp gutten sin på en skikkelig måte, veldig deprimert. Hun tar rett og slett fra ungen sin en mulighet til å komme seg litt bort, til noen som har masse energi til å gi han stimuli han trenger for så å komme hjem til mammaen sin som har fått litt tid for seg selv og igjen har energi til å ta tak i alle utfordringene.

 

Ta imot denne muligheten med åpne armer, du trenger det, men viktigst av alt sønnen din trenger det!

[Anonym bruker]

Uff, jeg tror jeg vet hvordan du føler det. Jeg fikk tilbud om avlastning selv en gang, men det var pga min egen helse, ikke barnet. Men det ordnet seg fint på andre vis fordi det åpnet seg en briliant løsning for oss så vi kunne flytte nærmere familie og venner.

 

Men jeg må bare fortelle om en kollega som fikk avlastningshjem, og for henne, mannen og barnet så var det det beste som kunne skjedd. De gruet seg og tenkte som deg, men de møtte avlastningsfamilien som de opplevde å få tillit til, og de har alle sammen fått det mye bedre sammen fordi de nå har mer overskudd til hverandre. Jeg synes du bør prøve å tenke på dette med takknemlighet, for dersom du ikke gjør det, og sliter deg ut, kan du begynne å angre og oppleve barnet ditt som en byrde og belastning isteden. Jeg personlig vil anbefale deg å prøve å jobbe deg gjennom følelsene dine, og tenke at dette også vil bli en berikelse for barnet ditt. Jeg synes du er heldig som har fått mulighet for avlastning så raskt.

[Anonym bruker]

Tenk at på sikt så er dette noe som er positivt for hele familien deres!!

 

Barnet deres får muligheten til å utvikle et spesielt forhold til et annet voksent menneske, som har masse å tilføre den lille gutten deres!! Ting dere fint kan tilføre selv når det blir tilrettelagt for det. Når man har barn med spesielle behov så blir hverdagen noe annerledes og mye av tiden går med til tilrettelegging. Når man er sitt barns mamma, sykepleier, fysioterapeut og hobbypsykolog i tillegg til familiens logostikkansvarlig, kone og husmor så er det ikke vanskelig å se at man trenger hjelp.

 

Tenk hvor mye disse få dagene i måneden kan gjøre med dere som familie!! Og tenk hvor mye disse få dagene kan gjøre for gutten deres?

 

Det vil bli vanskelig i begynnelsen for jeg skjønner følelsen av å ikke klare selv og å sende barnet bort er vanskelig å svelge men dere sender han ikke vekk. Dere beriker hans og deres liv med å inkludere et annet voksent menneske i hverdagen deres.

 

Lykke til. Dette er noe dere alle vil tjene på Og går det ikke slik dere ønsker så er det fullt lovlig å trekke seg.

[Anonym bruker]

Siden dere ikke har familie i nærheten så kan du jo prøve og se på det som "reservebesteforeldre" ??? Det averteres titt og stadig etter det i ulike aviser,- av oppegående, ressursterke folk, med "normale" barn,- som bare føler et "savn" etter andre, stabile voksenpersoner i sine barns hverdag. Andre voksen som kan ta de meg seg, skjemme de litt bort, passe på de og ta de med på opplevelser,- uten at mamma og pappa alltid er med.

 

Normalt sett, om dere hadde bodd sammen med besteforeldre, og barnet vært friskt, ås hadde jo besteforeldre hatt barnet noen helger nå og da, og hjulpet til noen dager i uken også, om det skjærer seg med møter, trening, voertid osv osv..

 

Det har ikke dere,- så friskt eller sykt barn, behov for andre voksenperosner i livet til barna tror jeg er viktig...Så takk ja, så tar du det derifra. Og snakk med avlastingshjemmet, de er sikkert sjeleglad for og bli avlastingsbarn til et så elsket og ønsket barn, det letter jobben deres også..Blir så mye letter og spørre deg/dere om de lurer på noe )

 

Har selv en onkel og tante som var avlastinghjem for en gutt i flere år. De hadde det kjempekosleig sammen,- og siden de ikke hadde egne barnebarn enda så var det en "test" på den tid..Barnet de hadde har de fortsatt kontakt med,- men ikke som avlastinghjem lenger )

[Anonym bruker]

Dette kjente jeg at jeg måtte svare på! :-)

 

Jeg har et barn med asperger syndrom og ADHD, og vi fikk tilbud om avlastning mens barnet var under utredning. Vi takket først nei, fordi vi syntes det ble feil, rart og trist, selv om vi var vanvittig slitne. Etter hvert innså vi at vi MÅTTE ha avlatsning, og angret på at vi ikke hadde startet tidligere før vi ble så slitne... Ble blant annet sykemeldte i perioder begge to fordi vi var fullstendig utslitt, for vi hadde heller ingen hjelp fra familie/venner.

 

Du trenger ikke å starte så voldsomt med en gang. Selv om to har fått innvilget så så mye, er du ikke forpliktet til å bruke dette hver måned. I tillegg må jo barnet ha en viss tilvenningstid.

 

Vårt barn var fire år da vi startet, og vi begynte med 3 timer i uka, fast hver søndag formiddag. Dette pågikk noen måneder, og så økte vi til 6 timer på søndagene. Etter hvert økte vi til en overnatting (men mindre enn et døgn) og så økte vi til et døgn sammenhengende. Vi har hatt et døgn to ganger i måneden, selv om vi har innvilget en helg. Det er opptil avlaster og familien og avtale hvordan det organiseres.

 

Som foreldre til funksjonshemmede barn, er man helt avhengig av avlastning - enten fra familien, eller fra det offentlig. Fastlegen min sa at det gjerne var når barnet var i fireårsalderen foreldrene kjente at de ikke klarte det mer uten hjelp. Mitt råd er å ta imot avlastning før du kommer dit at du er så sliten at du føler at du ikke klarer det lengre. Det er ikke sikkert det er så enkelt å finne avlasntingsfamilie da. Etter at vår første avlaster trakk seg, ventet vi et år på å finne en ny, så det er noe med å benytte muligheten når den byr seg, hvis damen virker hyggelig og grei. (Kjemien må definitivt stemme!).

 

Jeg tenker at i og med at han er så liten, vil det gå ganske greit å starte med avlastning, det blir som en slags barnevakt, og du må ikke forklare masse... Lettere enn når de er større og stiller tusen spørsmål - som vanskelig kan besvares...

 

Det er tungt og vondt, og jeg gråt mye hver gang vi hadde avlastning i begynnelsen, og også når vi økte tiden, men ting går seg til og jeg vet med sikkerhet at uten den avlastningen hadde jeg ikke klart meg. Jeg er dønn sliten når vi leverer barnet hos avlastningsfamilien, men kjenner jeg har mer å gi når vi henter barnet igjen... Dessuten er det viktig å tenke på både parforhold og eventuelle søsken!

 

Anbefaler deg forresten også kurset "Hva med oss?" som er et samlivskurs for foreldre til funksjonshemmede barn. Dette er både et samlivskurs og ment som avslapning for slitne foreldre til funksjonshemmede.

 

Anbefaler deg sterkt å takke ja til avlastning!

 

 

[Anonym bruker]

Vi har selv ett barn som trenger en del ekstra, vi har hatt avlastning på henne fra hun var ca 6 mnd, i dag er hun snart 12 år og vi har fortsatt avlastning på henne (samme familie hele tiden). Mengden har variert etter behov i løpet av årene. Har nå en helg i mnd (fredag til mandag).

Husker at jeg var veldig engstelig for dette i begynnelsen. En fremmed familie som skal ta seg av vår lille baby. Men vi ser hvor godt vi har av det hele gjengen. Det har blitt som en ekstra familie for mitt barn og hun gleder seg til hver gang hun skal dit. Og hun er nok der mer enn det vi har fått tiltak for. Familien liker å ha henne der og vi har muligheter til å slappe av og kunne gi lillebror den oppmerksomheten han trenger uten å måtte ta hensyn til søsteren hele tiden.

 

Takk ja, prøv det en stund. Du kan heller si at du ikke ønsker tilbudet når du har prøvd det ut, eller kanskje du vil ha litt mindre timer? Dette har nok dere alle sammen godt av.

[Anonym bruker]

Vi har avlastning en overnatting i uken og hver 3.helg. Hun elsker å være der, og det er godt for henne (hun har all oppmerksomhet når hun er der, og elsker det), godt for søstrene, og godt for foreldrene. Så jeg anbefaler det på det sterkeste. Da er du bedre rustet til de dagene du har gutten hjemme.

 

Og så må du få mannen din til å hjelpe deg. Han har også vært med på å lage barnet, og det er ikke rett at du skal gjøre alt. Om det er veldig vanskelig får han gå til psykolog eller noe.

[Anonym bruker]

Jeg har hverken selv mottatt avlastning eller vært avlastningshjem. Men min beste venninne har hatt en gutt hver 3 helg på avlastning. Han er sterkt autistisk, og har en alvorlig grad av psykisk utviklingshemning, men han er motorisk normalutviklet. Jeg kjenner foreldrene gjennom felles barnehage til mitt barn og deres yngste. De er som deg, ville egentlig ikke, og slet lenge med å slippe han fra seg. Det som er så trist er at de til slutt valgte å ikke ha avlastning lengre, fordi de "mistet ansikt" ved å overlate omsorgen for gutten til noen andre. Gutten som en periode blomstret opp pga mer energi hos foreldrene og nye impulser fra avlastningshjemmet ble betydelig verre når de avsluttet avlastningen. Og foreldrene klarte heller ikke fortsette å følge han opp slik som tidligere. Så det endte faktisk med at i stedet for "privat" avlastning gjennom kommunen er han nå på kommunal avlastning på fast basis. På norsk kan man vel faktisk si at han bor på institusjon i ukedagene og er hjemme på besøk annenhver helg. Gutten er i dag 11 år.

 

Ble en lang historie utenom. Men poenget var å forsøke å få frem at det er barnets behov som bør stå i sentrum. Selv om du føler at du mislykkes som mor så gjør du ikke det. Du er ansvarlig som setter også egne og mannens behov foran slik at dere kan bli i stand til å møte de utfordringer som kommer med gutten nå, og senere. Gutten Har godt av å komme til noen med nye impulser og overskudd, mens dere har godt av å hente dere inn, ta vare på dere selv og samle krefter. Og slik du forteller det kan jo feks noen dager borte fra hverandre gjøre mannen min mer klar over hvilken del av livet er blitt, at det kan skape et tomrom når gutten er borte. I tillegg er jo dette noe som skjer over tid. I januar starter tilvenningen. Avhengig av gutten og hvor komfortable du og din mann er med avlasteren og hvordan gutten reagerer så kan det jo fort bli både februar og mars før dere har en fast ordning med en hel helg i strekk. Så du har jo god til å venne deg til tanken på.

 

Og sist må jeg bare få si at det var flott å høre at det finnes folk som så og si står parat til å ta imot barn på avlastning. Selv skal jeg gjøre det når jeg er ferdig utdannet og barna jeg har ikke krever meg like mye, for det ER et stort behov hos foreldre med barn med spesielle behov.

 

Hilsen snart vernepleier.

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar!

 

Jeg snakket med denne damen i telefonen i dag og vi har avtalt å møtes, så får jeg ta det derfra...

Hun var hvertfall veldig hyggelig i telefonen og hadde forståelse for at det kom litt brått på for meg.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener jeg har en på 3 år som har spesielle behov og alle rundt meg snakker nå om avlastning. jeg er alene og ser jeg trenger det men allikevel liker jeg ikke tanken på å sende ungen til fremmede. Spesielt siden barnet mitt ikke kan prate.

Her håper jeg at søsteren min eller en av de i barnehagen kan få oppdraget ellers kommer jeg til å slite litt ihvertfall til å begynne med. Er jo redd personen som tar henne ikke skal være en person flink med barn eller enda verre!

Er ikke lett, ønsker meg den tiden til å hvile ut og bruke på andre barnet mitt, men så er det vanskelig å gi slipp og la andre trå til også

[Anonym bruker]

Jeg har selv barn med handikap, og jeg er alene. Har også andre barn

 

Jeg har hatt besøkshjem i mange år(snart 10 år), fordi ingen andre avlastet meg. Ei helg i måneden er det jeg har og har hatt, med mulighet for mer nå og da

 

Det er en lang prosess, for det er ikke sikkert de har en familie klar. Jeg får det gjennom barnevernet. Og deres eneste mål har vært at vi skal funger i hverdagen, med bl a at jeg får noe tid for meg selv. NAV har også vært gode der. Jeg har fått hjelpestønad, grunnstønad og alt som er, så selv jeg som er alene har klart å være hjemme for barna(en blir ikke rik, men det går).

 

Jeg forstår deg godt, tro ikke annet. Det er ikke lett. Men du er med i hele prosessen, og du får være med å velge familie eller institusjon. Du kan takke nei, uten at du med det stiller bakerst i køen igjen(min erfaring fra min kommune hvertfall).

 

Det ER godt for alle parter å få tid til seg selv. Og husk det at barnet får med dette nye opplevelser du kanskje ikke klarer eller orker i dag:) Både fra deg og fra avlaster