Sliter med hverdagen - hvordan har dere det ?

[Anonym bruker]

Hei

 

Vel, dette blir vel et syteinnlegg, men, må bare få det ut. Kanskje noen kjenner seg igjen også, hvem vet ?

 

Kort fortalt, er 14 uker idag, venter nr 2 Fra før har vi en liten gutt på drøyte to år. Helt fra han ble født har han vært en snill unge på alle måter, så kan vel ikke klage hverken på våkenetter eller annet "ekstra bry". Men, han er vel som toåringer flest; nyskjerrig og tester grenser, så han krever jo sitt alikevel.

 

Sambo og jeg jobber begge turnus i 100 % stillinger og trives både med å jobbe skift og på jobben, så dette er en ordning vi syns fungerer godt for vår lille familie.

 

Ifjor kjøpte vi et gammelt hus og totalrenoverte hele hust som innebar også nytt tilbygg. Vi hadde snekkere til det utvendige, resten har vi gjort selv med god hjelp fra familie og venner. Dette var et prosjekt som krevde mye tid og energi, men i sommer så ble vi endelig ferdige og fornøyd med resultatet. Vi bodde i tillegg i "prosjektet", foreldre for første gang i tillegg til jobb osv., så for min del så føler jeg at jeg har fått min dose. Har vært utbrent en gang tidligere og fått behandling for det, men føler nå at jeg er veldig sliten. Graviditeten denne gang har også så langt vært tyngre for meg siden jeg har hatt null energi...

 

Midt oppe i byggingen så ble jeg utredet for ADHD og det viser seg at jeg er den "heldige vinneren" av denne daignosen. Det har vært tungt å forsone seg med diagnosen, samtidig som det har vært noe "nytt" for meg. Ble medisinert, men nå som jeg er gravid, så må jeg klare meg uten. Og DET er en utfordring, merker jeg...

 

Med bygginga, liten tid til hverandre osv., så begynte forholdet mellom sambo og meg å skrante, så vi har begynt i familierådgivning. Dette føles "greit", men, jeg føler alikevel at jeg sitter igjen som den stygge ulven. Jeg føler meg som en "taper". Jeg må endre meg på alle måter. Sambo klager over at jeg ikke gir noe i forholdet, men saken er den at jeg føler meg så sliten ! Jeg har ingenting å gå på ! Vi bor tett på svigers (som er i 80 årene...), hvor vi har besøk av disse hver dag. Dem er verdens snilleste, men, jeg må si at hver dag er litt vel i "overkant" uansett. Ikke det at dem blir lenge, men, det er litt kjipt når en kanskje har en ledig stund og slengt seg på sofaen, så banker det på døra....Tok dette opp i sommer med sambo, han kunne ta det opp med dem som han sa, men mente at vi hadde "gjort oss så avhengig av dem" at det ville bli litt feil hvis det kom feil ut at vi ønsket litt mere privatliv. For min del syns jeg dette er tull, for det som menes med avhengighet er at dem blir brukt som barnevakt de gangene den ene reiser på nattevakt mens den andre kommer hjem fra kveldsvakt...Strengt tatt så vet jeg at vi kunne ha spurt noen andre om hjelp til dette, men, det har liksom bare "blitt sånn", for ikke skuffte svigers "som vil så gjerne" også. Nå viser det seg at svigerfar desverre har fått aldersdemens noe som er tungt for svigermor og barn å fordøye. Sambo syns det er tungt å se faren sin "forsvinne". Dette prøver jeg etter beste evne forstå, men, igjen så er det veldig slitsomt når det er krangel i heimen hos svigers hver dag og svigermor kommer til oss daglig for å lufte ventilen.

 

Jeg vil si jeg er ei driftig dame. Jobbet mye på huset mens oppussinga pågikk, holder hus og hjem i orden osv., men nå syns jeg dagene er så tunge. Jeg blir lei meg når jeg får høre av sambo at jeg ikke gir han noe positivt i hverdagen. Han mener jeg syter og klager, men de gangene jeg feks har gjort noe hjemme jeg er fornøyd med å "viser stolt frem", da får jeg høre at det er dumt å si slike ting for det høres ut som om "jeg gjør alt". Har slitt med dårlig selvbilde og selvtillit egentlig i mange år, og mye av det pga ADHD. Jeg prøver "rydde opp", men syns hverdagen min ikke strekker til lenger...

 

Syns dere jeg egentlig har noe å klage over ? Jeg lurer liksom på om jeg "tar vann over hodet" nå når vi får et barn til ? Kanskje ikke hverdagen min er så hektisk med 100 % jobb, to-åring, svigers på besøk hver dag/svigerfar begynnende dement, i familieterapi og terapi for hjelp til selvbilde/selvtillitt, jordmor, legekontroller, hus og hjem ? Hvordan takler DERE hverdagen ?

 

Syns bare det er så utrolig vondt å gå med en følelse av at jeg ALDRI strekker til på noen områder og at jeg føler meg som en stor feil...For å si det rett ut, så har selvbildet og selvtilliten min bare stupt, for ingenting av det jeg gjør er bra nok, uansett. Det er tungt å sitte i terapitimene og føle at det er pga MEG jeg er der...Sambo er veldig flink til å prate for seg, så føler jeg "bukker under" allerede der...

Oppdaget forresten en tid tilbake at en dame som faktisk er gift med en tidligere kollega av oss drev å sendte han nakenbilder. Da jeg konfrontere han med dette, så fikk han meg til å sitte igjen som syndebukken, siden jeg hadde "snoket" på pc`n hans og funnet bildene....Men, det gjorde jeg ene og alene pga jeg tilfeldihvis oppdaget litt "ullen melding" på pc`n hans en gang jeg lånte pc`n hans hvor jeg "fikk lov" og magefølelsen sa den gang at han holdt noe skjult for meg....

 

Vel, det var dagens. Hverdagen min er sikkert ikke værre en deres ?

Har dere noe dere sliter med i hverdagen da, eller er jeg "unormal" ?

 

Gleder meg forresten til å bli mamma igjen Å få barn er stort, men skulle gjerne ha hatt det bra i hverdagen

 

Ha en fortsatt god søndag ...godt med en utblåsning....hehe

[Anonym bruker]

Kjære anonym! Ble lit trist jeg når jeg leste innlegget ditt, og kalle det syteinnlegg er jeg ikke enig i! Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg klaget høylytt!

Jeg har også vært sammen med en (unnskyld at jeg sier det) idiot, som alltid hadde det i kjeften, og fikk meg til å føle meg sååå liten! Etter 7 år kom jeg meg endelig vekk derfra og har aldri hatt det bedre. Nå er jeg gift med verdens snilleste mann og vi venter vårt første barn i juni.

 

Jeg er nok veldig heldig, og har et svangerskap uten nevneverdige problemer. Likevel er jeg sliten til tider, men mannen hjelper til hjemme og tar mer enn sin del av hus-stell, mens jeg tar meg av matlaging fordi han rett og slett ikke får det til

At samboeren din mottar nakenbilder av bekjente er slett ikke greit, og jeg hadde konfrontert både han, men også henne om at det kan de bare kutte ut med en eneste gang! Stol på magefølelsen din, den tar sjelden feil!

 

Du burde egentlig hatt en mann som stilte opp og hjalp den i denne ventetiden, som jo skal være en gledens tid!

Jeg hadde hvertfall ikke orket å ha det som deg!

 

Håper dere finner en løsning sammen, hvis ikke har du det kanskje like greit alene?

 

Masse lykkeønskninger til deg!

[lillechille]

Kjære deg:)

 

Det høres ut som det er litt for mange ting i livet ditt akkurat nå, skjønner godt at du er sliten altså... Jeg tenkte på om du kansje kunne ta deg en prat med legen din, og få ei sykemelding. Få slappet litt av, før alt går over "stokk og stein" Ta vare på deg selv, og gi deg tid til å komme til hektene først, så kan du begynne etterhvert å ta tak i de tingene du må..

 

Ønsker deg uansett masse lykke til!

[Leirha]

Jeg sliter også enormt med hverdagen.

Jeg er gravid i 15ende uke med nr 3, virkelig planlagt.

Men uansett hvor mye du planlegger et svangerskap, uansett hvor ønsket et barn er, så har du ikke kontroll over det uforutsette.

Og det er det som knekker meg i min hverdag.

 

Jeg har i begge mine forrige svangerskap vært kvalm, men nå er det virkelig ille, jeg kaster opp flere ganger om dagen og kvalmen dominerer og ødelegger dagsforemen så til de grader, men jeg vet at jeg ikke har alvorlig svangerskapskvalme. Jeg er sliten, metalt, det gjør det mye verre med kvalmen.

 

Jeg er studente, siste året på sykepleie, de to forrige årene har gått supert, topp karakterer og masse motivasjon, selv med to barn som krever mer enn normalt, spesielt eldste på 14 som har ADHD.

Men dette året har det helnetet meg inn.

Det var full klaff på første forsøk, selv om jeg skulle nå ønske at vi hadde ventet en måned med prøvingen, nå har jeg termin 10 dager etter endt studie, det som er dumt er at den siste tiden består av knallhard praksis.

Håper å bli ferdig, men vet ikke hvordan formen er.

SÅ er det eldstesønnen som er i full pubertet og ADHD er verste sort, de har aldri sett maken, og hjelp er vanskelig å få tydeligvis.

 

Vi er i tilegg i en vanskelig flytteprosess og har noen forferdelige familie tragedier bak oss denne høsten.

Skolehvaredagen har aldri vært så tøff, jeg har gått fra stjernestudenten, til bare gold ut student. Planen min er å ta videreutdanning som jordmor og krever gode karakterer, så jeg er ganske nedfor pga kravet til meg selv er så høyt.

Kvalmen gjør ting så mye verre.

[lone74]

Hei du!

Stakkars - jeg har virkelig vondt av deg. Noen ganger, i slike situasjoner, kan det hjelpe å være blodig ærlig å fortelle ham akkurat hvordan du har det for tiden. I eller utenfor terapi (terapeuten bør forresten styre møtene deres slik at du kommer like mye til, med ditt språk som han gjør).

Jeg synes du skal vise han dette "brevet" du har skrevet til oss. Her er du ærlig, får godt frem dine poeng (synes du skriver fint) og forklarer hva dette gjør med deg. Om han da ikke ser din side av situasjonen, så ville jeg tatt "brevet" med videre til terapeut. Da får ihvertfall terapeuten et innblikk i ditt liv.

 

Ønsker deg lykke til, og håper dette ordner seg for dere før baby kommer:)