Jeg tror jeg har aspergers syndrom..

[Anonym bruker]

Har hatt mistanke om det en stund. Jeg sliter litt i familiesituasjonen fordi jeg ønsker at alle skal følge tidsplanen jeg har lagt opp. Jeg forstår jo at det ikke er lett for mannen (og barnet som er snart to år), særlig når jeg ikke alltid forteller om mine planer. Likevel blir jeg veldig frustrert når andre ting dukker opp som gjør at planen min blir ødelagt.

 

Jeg har lært meg til å fungere bedre i sosiale situasjoner nå som jeg er voksen. Men jeg liker best å være alene, liker best å gjøre ting selv. Dersom jeg skal på senteret å handle og jeg f.eks. vet at svigerinnen (eller noen andre) min også skal på senteret denne dagen, så unngår jeg heller de så jeg kan få gå alene.

 

Jeg fungerer godt i hverdagen ellers, jeg klarer å tilpasse meg, men krangler ofte med mannen min fordi han gjør ting som ikke passer med min plan eller fordi jeg henger meg opp i noe han har gjort og ikke klarer å slippe tak i det. Jeg har høy utdannelse og er familiens ubestridte quiz-mester... Jeg føler meg ofte rar og annerledes..

 

Har tatt noen tester på nettet (vet at disse ikke er ekte diagnoser), og får svar at jeg muligens har Aspergers eller sannsynligvis har det.

 

Noen voksne her som har aspergers? Fått diagnose i voksen alder? Er i stuss om jeg har lyst å få diagnosen på ordentlig eller ikke. Det hadde kanskje gjort livet litt lettere for meg om jeg kunne fortalt det til andre, så de vet hvorfor jeg er litt rar avogtil. Noen kvelder får jeg ikke sove fordi jeg f.eks. har sagt noe veldig rart i klasserommet eller i andre situasjoner. Kan huske situasjoner jeg har sagt rare ting for mange år siden, og fremdeles bli lei meg for at jeg sa det.

 

Hvordan skulle jeg evt. gått fram for å få utredning? Gjøres det med voksne?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du har aspberger, kanskje heller en mild form for sosial angst?

[Anonym bruker]

Det kan være, men det er mye mer enn bare det sosiale. Og jeg har ikke angst for sosiale sammenhenger, jeg synes det er helt greit og har det gøy på fest også. Kan glede meg til å gå på fest liksom. Det er mer det at jeg ikke helt forstår de sosiale reglene alltid.

 

Hva er bakgrunnen for svaret ditt? Har du selv aspergers, erfaring med mennesker med aspergers eller fagkompetanse på området?

[Anonym bruker]

I Norge (USA/vesten) i dag er vi så utrolig diagnoselystne. Det er veldig forståelig fordi vi bestandig søker forklaringer. Men det er litt dumt fordi det gjør oss mindre tolerante for naturlige forskjeller. Vi er ulike, og bør glede oss over det. Noen er strenge og trenger strikte rammer. Noen evner ikke å leve etter en plan. Noen kan ha bipolare trekk, noen mangler frykt, noen har lite emopati. Det gjør oss ikke syke, det gjør at vi får et samfunn med temperatur, liv og fremdrift. Jeg tror de aller fleste kan ligge i sengen om kvelden og spille scener fra dagen i hodet sitt og gremmes over ting de har sagt. Snakk med legen din hvis du har det ille. Men prøv helst å like den du er og huske at vi har alle vårt. Og vær grei ned familien din - i blant føles det godt å "tape" bare for å la dem man er glad i få "vinne".

[Anonym bruker]

Ingen fagkompetanse, og har heller ikke aspergers men har 2 stk i familien med diagnosen.

Måten du reflekterer på og måten du skriver på minner meg ikke om hvordan mine familiemedlemmer er eller om tankegangen deres om du skjønner. Du virker mer "oppegående" og reflektert. Deres verden er sort og hvit, og de er ikke sosiale i det heletatt

[Anonym bruker]

Ja det er store forskjeller mellom mennesker med denne diagnosen. Jeg har utviklet meg mye de siste årene, og har lært meg mye som gjerne kommer naturlig for andre. Det er ikke sikkert det er noe, hadde jo vært godt å fått det avkreftet også.

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med barn med asbergers og det er store sprik. Noen er veldig høytfungerende, mens andre er usosiale og klarer ikke å lære seg kodene.

Når man lærer seg de sosiale kodene så kan man "spille" med og være sosial. Mange med asbergers klarer det selv om de har et langt større behov for egentid enn andre.

 

Hvordan er det med følelser? Mange med asbergers har et stort ordforråd og er språkmektig, men sliter med å sette ord på følelsene. Klarer du det?

Skjønner du ironi? Mange med asbergers sliter også med ironi og tar veldig mye bokstavelig (feks. ordtaket: "å kjøpe katta i sekken" kan være kinkig for mange).

 

Hvordan takler du endringer og stress? Føler du at, som feks. endringer i planene, nesten blir en krise og en katastrofe? Mange med asbergers får katastrofesituasjoner ved endring og stress.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke så ille, har det helt fint jeg. Og jeg er GREI med familien min, men jeg synes ikke det føles GODT å "tape" for å la dem "vinne"... Ligger du i sengen og gremmes over noe du sa for ti år siden? Helt topp hvis det er normalt altså..

 

Jeg liker den jeg er også, har ingenting med det å gjøre. Jeg er fornøyd med meg selv. Men jeg sliter med å forklare mannen min hvorfor vi ikke kan dra ut spontant å spise middag f.eks., når jeg egentlig ikke har noen grunn til det det bare "kræsjer" helt i hodet mitt da.

[Anonym bruker]

Jeg forstår ironi og kan bruke ironi selv. Har mer problemer med når er det greit å bruke det og ikke, og generelt når man kan spøke med ting og ikke. Det er typisk sånne sosiale regler som gjør meg svært ukomfortabel. Hva sier jeg når noen sier at gutten min er skjønn, sier man takk, må man si at deres barn er skjønt også, osv. Har utviklet noen standardfraser som jeg sier når jeg får tilbakemelding på hårklipp, nye klær osv. Hvor lenge kan man være på besøk hos noen, hinter de om at jeg skal gå nå eller mente de noe annet,

Ordtak har vi jo lært om på skolen, så det forstår jeg

 

Jeg klarer også å sette ord på følelser, mener jeg selv da.

 

Det er det siste du skriver her som jeg opplever som veldig vanskelig. Endringer i planene ER faktisk total krise for meg. Uansett om det er store planer eller små planer. Hvis jeg har tatt opp kjøttdeig for å lage spaghetti med kjøttsaus for eksempel, også kommer mannen hjem og foreslår at vi "går ut og spiser for å kose oss litt i dag" - så kan jeg bli irrasjonelt sur og irritert på han. Vi har hatt mange sånne krangler, han forstår ikke hvorfor dette er vanskelig for meg. Jeg har sagt til han mange ganger at jeg liker best å planlegge fram i tid.

 

Jeg har reist på en spontan ferietur, da bestilte vi to uker i forveien, det syntes jeg var kjempespontant av meg.

 

Jeg er helt avhengig av å lage lister på alt som skal gjøres. Kan bruke nesten lengre tid på planleggingen enn på selve gjennomføringen. Jeg kan skrive opp fulle dagsplaner hvor hvert eneste minutt er beskrevet, men det er heller sjeldent at jeg faktisk gjennomfører planen slik det står. Når jeg klarer det blir jeg veldig fornøyd.

 

Jeg føler jo at alle disse sidene forsåvidt kan sees på som normale. Og det er vel sånn at alle mennesker har noen "autistiske sider".

[Anonym bruker]

De fleste mennesker har sine issues i større eller mindre grad, det er helt normalt.

Du har sikkert et problem med akkurat det å takle endringer og trives best med å ha kontroll og være alene, men du trenger ikke bekymre deg over at du kan ha aspergers av den grunn .

Det antas at ca 15 av 100 mennesker i befolkningen har nevroser og/ eller personlighetsfortyrrelser i ulik grad, mens ca 1 av 1000 kvinner antas å ha aspergers.

 

Sannsynligheten for at du er en helt normalt smånevrotisk kontrollfrik av en mamma er dermed ganske stor .

[Anonym bruker]

Du høres ganske normal ut spør du meg. Litt sosial angst/fobi kanskje, du er ikke alene om det. Ingen er vel 100% "normale"? Hva sammenligner du deg selv med egentlig? Jeg synes at så lenge du fungerer i hverdagen og har det noenlunde greit, så skal du ikke gå rundt å gruble på om du har en diagnose. Det er uansett ofte stor uenighet om diagnostisering av slike diffuse sykdommer. Slik jeg ser det, er det ikke noe mål i å skulle være som alle andre (og hvem er nå egentlig det?). Gjør det beste ut av den personen du er blitt, hva annet kan du gjøre?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg var inne på tanken selv tidligere,både det,bipolær,bare "vanlig" angst og depresjon ogfant til slutt ut at jeg bare var unormal og måtte leve med det.Men så leste jeg en tilfeldig setning om et symptom på kvinner med ADHD og leste mer om det,og det var som å lese om meg selv.Ble utredet og har fått diagnosen ADHD uoppmerksom type.

 

Jeg følte meg alltid utenfor resten av verden,var dum som et brød men samtidig smarte enn mange andre.Jeg fungerte greit i det sosiale,men det var bare fordi jeg "spilte med".Jeg gjorde det elendig på skolen,men det viser seg at jeg har høyere iq enn landsgjennomsnittet.

Jeg var mye deprimert pga frustrasjon over meg selv og verden rundt meg.FOr det det var ingen som skjønte meg,og jeg skjønte ingenting..Jeg kranglet endel med mannen pga dette,og fordi jeg måtte (og må ennå) ha ting på nøyaktig min måte,ellers kommer jeg utav rutinene mine og klarer ikke å henge med.

 

Kan egentlig skrive masse,men velger å avslutte her:)

[Anonym bruker]

Slenger meg på resten her. Har både fagkompetanse og erfaring. Du vil heller ikke få noe igjen for en diagnose dersom du presser gjennom en utredning siden dette er av ubetydelig art for dagliglivet. Du vil ikke hverken medisineres eller oppleve noen bedring selv om en spesialist sier at du har ditt eller datt.

 

For meg høres du også "bare" ut som en over gjennomsnittlig kontrollopptatt person, med noen fobier og hangups.

[Anonym bruker]

Hvorfor så opptatt av å få en diagnose?

Signerer de andre her med at det er helt normalt det du tenker/føler.

Det er helt normale forskjeller vi mennesker har.

Noen "hangups" kan det kanskje sies at du har, men det er også helt normalt. Ikke sykeligjør deg selv, vi er forskjellige og det er helt normalt.

 

Hilsen ei som jobber med mennesker med Asperger.

[Hannah-]

Jeg har aspergers syndrom selv, og alt du skriver om deg selv stemmer for meg også, med unntak av det med høy utdannelse. (Jeg begynte på høyskole, men klarte ikke å fullføre pga problemer med gruppearbeid.) Dette er selvfølgelig ikke nok til å si at du har aspergers syndrom, og ikke er jeg kvalifisert til å stille diagnoser heller, men jeg tror nok ikke man uten videre skal utelukke at du har det.

 

Det at du virker oppegående og reflektert er heller ingen grunn til å si at du ikke kan ha aspergers. Mange med diagnosen er det, og det kommer ofte spesielt godt frem når man kan uttrykke seg skriftlig. Mens ansikt til ansikt kan noen (bl.a. jeg) virke nærmest tilbakestående i situasjoner hvor man blir veldig usikker.

 

Jeg fikk diagnosen for 2 år siden. Jeg hadde allerede gått til psykolog en stund for sosial angst (som vi senere fant ut dreier seg mest om at jeg ikke klarer å lære meg "reglene"), og ba om å bli utredet for aspergers syndrom etter å ha kommet over artikler om det tilfeldig. Du kan be fastlegen om henvisning hvis du ønsker utredning.

 

Jeg syntes først det var godt å få en diagnose, og tenkte det skulle bli greit å kunne forklare folk hva som "feiler" meg. Men problemet er at aspergers syndrom er vanskelig å forklare, og jeg opplever at mange ikke tror på diagnosen. Den er satt sammen av mange ting, hvor de fleste hver for seg er ganske normale. Men når man har alle/de fleste av trekkene og i så stor grad som jeg har så er det ikke så normalt lenger. Det utbyttet jeg har av å ha fått diagnosen er først og fremst i forhold til nav (jeg går på AAP), og at jeg har fått en forklaring på veldig mange ting for min egen del.

 

Siden du har barn vil jeg anbefale deg å tenke nøye gjennom om du trenger diagnosen, ettersom diagnoser av denne typen kan være veldig stigmatiserende. Kanskje kan du klare å få mannen din til å forstå deg bedre selv om du ikke har en diagnose, og samtidig prøve å jobbe med deg selv. Jeg vet det er vanskelig, vi har krangler om de samme tingene her også, selv om jeg har fått diagnosen. Jeg gjør mitt beste f.eks. for å se at endringer ikke alltid trenger å være så ille, og han prøver så godt han kan å vise forståelse for at slike ting føles helt annerledes for meg enn for han. Men ofte kræsjer det likevel.

 

Send meg gjerne en melding om du lurer på noe.

[Anonym bruker]

Om du går til legen så kan han/hun henvise deg til voksenpsykiatrien for utredning.

De fleste kan ha mer eller mindre "aspie"-tendenser, hvorvidt du havner i en kategori hvor du får en diagnose avhenger av hvor mye tendensene dine ødelegger for deg og omgivelsene.