angst og dårlige nerver

[Anonym bruker]

 

Jeg blir bare dårligere og dårligere med årene.

 

Jeg var den utadvendte, humoristiske, sta, flinke, pliktoppfyllende, behersket, utrolig konsekvent på hvordan jeg ville/ville ikke ha det, bare for 7 år siden.

 

Nå er det bakvendt land.

Jeg godtar en mann som sier skikkelig stygge, ekle ting til meg, og sier han elsker meg over alt på jord dagen etter.

Jeg har angstanfall i folkemengder, får svettetokter, sommerfugler/vondt i magen og stressa i køsituasjoner.

 

Krangler mye og ofte med mannen.

Føler barna begynner å forstå og tar etter.

 

Redd/angst for hvordan barna oppfører seg utenfor hjemmet. Gjentar de noe som blir sagt her hjemme? Analyserer alt, og mistenkliggjør alt.

 

Har følelsen av å føle meg gal inni mitt eget hode, men må sperre det inne, for jeg vil ikke være gal utad.

 

Trenger fri!!

[Anonym bruker]

Hm.... Jeg har slitt med panikkanfall og dårlige nerver, men det var før jeg fikk barn. Kan du beskrive situasjonen/hveragen/følelsene dine litt mer inngående?

Hva er det du føler er dårlig og bra i livet ditt, utenom angsten?

[Anonym bruker]

 

Det har blitt verre og verre de siste 3 mnd. Jeg har vært ekstremt sliten.

 

Har veldig liten kontakt med familie, men mange gode venner.

Føler jeg må tenke meg om hver gang jeg snakker, og at jeg har blitt en "plage" fordi jeg alltid sliter med "noe".

 

Tenker og overtenker hele tiden, vil forandre MYE i forholdet, men vanskelig med en mann som er innprentet slik som han er.

 

Vi er stort sett veldig enige i barneoppdragelse, men ikke i hvordan vi prater til hverandre. Det er mange dårlige ord og formuleringer.

 

Har jeg med barna på f.eks kjøpesenter er jeg veldig opptatt av at de oppfører seg bra, og føler ekstremt stress når de begynner å løpe, bli urolige osv. Jeg kjenner "jeg klarer ikke mer, jeg må ut, jeg makter ikke, jeg besvimer" -følelse.

Kjefter ikke, snakker normalt, men føler jeg stenger mye inne. Der hvor jeg egentlig burde snakke hardt til barna, tør jeg ikke i den tro at folk skal se nedsettende på meg. Jeg får skikkelig svettetokter, fryser, men det renner under armene. Klarer ikke konsentrere meg, nytter ikke å handle verken mat eller julegaver etc. Skal jeg på kjøpesenter med barne er det kun for fornøyelse og spise is og slikt. For jeg klarer ikke følge med både barna og det jeg da skal.

 

Føler at i og med vi har liten kontakt med annen familie, er vi kun avhengig av å være to. Å dyrke hobbyer osv er er vanskelig. Vi finner aldri på noe sammen bare vi to, og krangling og følelseslivet har blitt et konstant press og rot.

 

Jeg "klarer" ikke å utagere. Jeg holder alt inni meg, for jeg vil ikke rope foran barna når jeg er sint på mannen, jeg vil ikke slik og slik foran andre. Det er angst for å bli oppfattet som dårlig, enten det er for barna eller andre..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror du hadde hatt nytte av psykologtimer. Dette høres veldig psykisk og omstendighetsbetinget ut, framfor hormonelt (selvsagt kan det ligge hormonelle forandringer til grunn også, men måten du beskriver dette på, får meg til å tenke at det ikke er hovedårsaken.

 

Som en trøst, kan jeg fortelle deg at det er fullt mulig å bli kvitt disse tankene og følelsene og komme tilbake til seg selv.

 

Klem

[Anonym bruker]

Det er det mannen min sier også "kom deg til psykolog, du er jo gal!"

 

Jeg prøver å si, at jeg hadde ikke trengt psykolog, dersom jeg kunne pratet med han om ting.

 

Vi har ekstremt dårlig kommunikasjon, og mange ganger føler jeg vi kun er sammen pga hus og hjem og barn og rett og slett at det er enklest.

 

Tror det er at jeg er så oversliten, at jeg ikke klarer å tenke rasjonelt, men dess mer urasjonell jeg blir, dess mer sliten blir jeg, og det blir en ond sirkel

 

Tusen takk for svar

[Anonym bruker]

Klem til deg HI!

[Anonym bruker]

Du er ikke gal. Reaksjonen dine er normale. Du er ikke alene om dem. vi kvinner er skrudd sammen annerledes enn menn, både mentalt og hormonelt.

Blås i hva mannen din mener. Kom deg til noen som kan snakke proffesjonelt.

Jeg lover deg - det hjelper. Dett er behøver ikke være noen langvarig tilstand.

Etterhvert som du får innsikt, kan mannen din involveres. Vil han ikke, er du enten sterk nok til å leve med ham likevel, eller du gjør en forandring.

[Anonym bruker]

Tusen takk, det var virkelige greie svar på denne natten!

 

Jeg skal legge meg nå, og håper på en super positiv, innholdsrik dag i morgen!

 

Godnatt snille DIB damer

 

HI

[Anonym bruker]

Det kan være i forbindelse med forbigående stress, men dersom du har andre i familien med psykiske problemer eller har opplevd psykisk sykdom/krenkelser i oppveksten tidligere, ville jeg oppsøkt psykolog. Det er viktig å ha en psykolog man har riktig kjemi med, hvis ikke kan behandlingen bortimot være bortkastet. Men min personlige erfaring er at det er enklere å gå i terapi i midten eller slutten av tjueårene. Lykke til, sender deg gode ønsker og tanker. Vet hvordan det er å ha det sånn.