"forventer" jeg for mye av samboeren min?

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på før, hun er nå 4år.

Samboer og jeg har vært sammen siden hun var 2år.

Jeg leser her inne, og hører fra andre at deres menn ikke bidrar noe til barnet de har fra før.

Min samboer står opp om morgenen, så jeg kan sove en time lengre, legger henne, dusjer og pusser tenner. Han kjøper uoppfordret ting til henne, leker og klær "fordi jeg tenkte at hun kom til å bli så fin i den".

Han tar til og med avspasering, eller feriedager, om hun er syk og jeg "må" på jobb.

Foreldrene hans er helt utrolig, idag har hun vært å hogget juletre i skogen med de. De diller og duller med henne, baker kaker og virklig bryr seg.

Jeg vet at jeg er veldig heldig, men på en annen side, så ser jeg det litt som en "selvfølge" at vi bidrar begge til henne?

Eller?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere har det slik det skal være:-)

 

God jul!

[Anonym bruker]

Jeg synes du er veldig heldig! Er selv alenemor, og kommer ikke til å ta det som en selvfølge at den gang jeg får ny kjæreste, så skal han ta initiativ slik som din samboer gjør. Kanskje det blir litt mer en selvfølge når man flytter sammen og har vært sammen noen år, at han bør være litt dreven med henne osv

[Anonym bruker]

Jeg var jo alenemor i 2år selv, før jeg møtte han. Trodde ikke jeg kom til å møte noen jeg, og hvertfall ikke en som skulle bli så glad i oss begge.

Det var noen runder i begynnelsen, der hun sa mye "nei, mamma skal gjøre det!", men nå er det ikke noe problem.

Som hun sa tidligere i uken "****, Vil du gifte deg med meg og mamma?".

Og det blir jo i prinsippet det han gjør;)

 

HI

[Anonym bruker]

Han er akkurat slik han skal være, når dere gifter dere lar du han adoptere henne. (om det ikke er noen annen far i bildet da)

Denne samboeren din er jo pappa til jenta di.

[Anonym bruker]

Kjempeflott mann du har:) (ikke noe slemt ment, men håper alle holder standarden oppe den dagen dere får barn sammen, men som det er nå, høres det ikke ut som det burde bli noe problem:)

 

God jul:)

[Anonym bruker]

Om jeg skal gå inn i et forhold igjen tar jeg det som en selvfølge at han skal ta seg av barna mine som sine egne. Om personen ikke gjør dette er han heller ikke rett for meg. Mine barn har ikke en pappa inn i bildet og derfor blir det ekstra viktig for meg at den personen som vil dele livet med meg også hvis vi kommer dit hen at vi flytter sammen tar som en selvfølge at vi er en familie. Ikke meg og mine barn og meg og han+ eventuelt han og hans barn. Det hadde overhode ikke funket for meg. Mine barn skal ha det bra og føle at de hører til der de er finner jeg ikke en mann som er som din får jeg heller være singel.

På lik linje mener jeg da at jeg skal stille opp for hans barn om han har noen. Det blir selvsagt litt anderledes da jeg regner med at det isåfall sikkert er en mor i bildet. Men den tid de vil være hos oss er vi en familie og må handle deretter.

 

Jeg har en søster som har et barn fra før og et barn med sin samboer han ser seg selv like mye som far til begge barna og behandler begge som sin. Største var 2 år da han kom i bildet og har ikke kontakt med sin far.

 

Jeg har en søster som har 4 barn (hvor pappaen er død) og mannen hennes har 2 som bor hos de 50/50. Her var alle barna store når de ble sammen. Men de behandler alle som de er en familie. Han har tatt pappa rollen for min søsters barn og det er helt naturlig for han. De har godtatt han fullt ut. Min søster blir jo ikke mamma for hans barn men har en like full voksen rolle i deres familie, noe som er akseptert. Om det er moren ,faren, stefaren eller min søster som gir en beskjed til disse barna blir det akseptert like mye. Men dette kommer jo fordi barna vet at alle 4 voksen personer står sammen om reglene der da. noe som er helt fantastisk i mine øyne.

 

Jeg mener at velger man en person med barn så må man også gjøre det man kan for å få ting til å gå opp i familien.

Det blir feil for meg hvis en stefar eller stemor skal stelle seg på sidelinjen med alt som har med barnet å gjøre.

Men det er også viktig at den som er foreldre for barnet tillater at den andre tar denne jobben og lar personen være med å sette grenser også videre.

Det kan ikke bli slik at du må stille opp men du har ikke noe du skulle ha sagt. Det funker ikke.