Anonym bruker Skrevet 10. desember 2011 #1 Skrevet 10. desember 2011 Er så møkk lei! I ei uke kan han være normal i humøret, snakker normalt og smiler og er glad. Men så skjer det noe. Jeg sier noe forkjært, ungene er litt urolig på natta, og så er helvete løs! Sur og gretten fra han står opp til han legger seg. Kjefter og smeller. Nåde den som ikke hopper når han sier hopp, da eksploderer han. Nå feks, lot jeg kjøkkenvifta gå noen minutter etter jeg hadde stekt egg til familien, akkurat som han pleier. Kan du slå av den jævla vifta? Ja, det kan jeg. Jeg lot den bare gå ei stund, sånn som du pleier. Den har gått sia jeg sto opp, og ingen har stekt noe. (5 minutter) Så jeg slår den av og spør om han kan slutte å være sånn... Du skal krangle på alt, jævla kverulant! Eh... Er det å krangle nå å føre en samtale? Sånn går no ukene, ei bra, to dritt!
Anonym bruker Skrevet 10. desember 2011 #2 Skrevet 10. desember 2011 Spør han hva som er galt....?! -og hendvis til hans dårlige humør. Når min er sånn, så ber jeg han ta seg en tur vekk til han blir i bedre humør (hvis det ikke er noe je har gjort da...for da er det jo ingen grunn til å straffe meg), da pleier han å ta seg sammen.
Anonym bruker Skrevet 10. desember 2011 #3 Skrevet 10. desember 2011 Han svarer sa at jeg er problemet... Uansett...
Anonym bruker Skrevet 10. desember 2011 #4 Skrevet 10. desember 2011 Kjenner meg igjen her.... Vet aldri hva humør han er i! Ja, hva feiler dem? Lurer støtt og stadig på dette, leser, fungerer, snakker med andre om dette men finner det ikke ut. Noen som har svar? Lever i en veldig uforutsigbar verden her.....
Anonym bruker Skrevet 10. desember 2011 #5 Skrevet 10. desember 2011 Det er jo han som har et problem.. Du får be han lufte jeg når han blir slik, å lære han å telle til ti..
Anonym bruker Skrevet 10. desember 2011 #6 Skrevet 10. desember 2011 Jeg har levd med det. Jeg sa til slutt at enten må dette forandres med eller uten hjelp etter hva du trenger. Ellers orker jeg ikke mer. Jeg finner meg ikke i å bli behandlet slik. Det hadde bare blitt verre og verre over en lang periode. Idag er jeg alene men selv om jeg savnet de gode sidene hans var det en lettelse å slippe å gå på tå i mitt eget hjem. Det var han som valgte å gå da ikke jeg. Han mente at jeg skulle bare tåle at han var konstant sint og sur for hver jævla lille ting. Men det nektet jeg, det gikk ut over barna og meg. Det ble ukoselig å være hjemme og barna ble etterhvert redd han og usikre. jeg tenkte noen ganger slå meg bare en gang så jeg har gyldig grunn til å gå. Men når jeg begynte å gi beskjed at det ikke var greit å holde på slik, påpeke at barna var redd han, forlange at han skaffet seg hjelp så valgte han å gå.For hjelp ville han ikke ha. Hva han gjør og hvordan han er idag vet ikke jeg, barna har han heldigvis ikke prøvd å få samvær med. Jeg skjønner du blir lei, å avslutte forholdet er ikke nødvendig vil jeg håpe for andre men jeg råder dere til å tørre å ta det opp med personen (når barna ikke er der) før det går for langt.
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #7 Skrevet 11. desember 2011 mannen min lufter seg selv frivillig, han raser avgårde støtt og stadig. vi har ET problem som han sier, og det er meg og ingen andre.... jeg tar opp problem, eller viss det er noe, kvier meg til hver gang, HVER gang får han raseriutbrudd og stikker. ha tar ALDRI opp igjen tråden, så vi har veldig veldig mange saker liggende uoppgjorte! hvor mange år det går med uoppgjorte saker et forhold tåler, vet jeg ikke... jeg er møkk lei at han ikke vil prate med meg, han blir bare sint uansett. til og med når jeg forteller hvordan jeg har det (han spør aldri) blir han sint, og sier det er min feil, ferdig med den saken, og er bare sint videre...
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #8 Skrevet 11. desember 2011 Oi, begynte å lure om det var jeg som hadde skrevet dette innlegget. Du beskriver jo helt min mann nå.. Kan klikke totalt for ingenting. Prøve å sjefe over meg og blir forbannet hvis jeg ikke gjør som han sier.. Man begynner jo å lure om han er helt god avogtil..
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #10 Skrevet 11. desember 2011 Slutt å skriv om mann min da!! Men, seriøst.. Si ifra om dere finner ut hvorfor mennene er slik.. Her nytter det ikke å prøve å føre en samtale engang.. Han blir så sur og sint at jeg ikke tørr å snakke til han..
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #12 Skrevet 11. desember 2011 Min bror har vært sånn hele sitt liv. Kjempe hissig og kverulant og vært i slåsskamper. Han fikk diagnosen adhd. Just saying. Kanskje par terapi? Eller psykolog for din mann? Jeg vet hvordan du har det. Det er så ekkelt å prøve å prate med en mann som bare eksploderer om man sier noe til han.
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #13 Skrevet 11. desember 2011 så det er flere enn meg ja... men er ekstremt opptatt av å finne facit her. jeg har begynt å mistenke om det kan ligge noe fra oppveksten. min mann har dårlig forhold til sin far, han har aldri fått oppmerksomhet, alltid blitt ignorert, aldri fått ros, aldri blitt snakket med på skikkelig. i motsetning til sin søster som er merkbart gullbarnet, overøser med positiv oppmerksomhet, ringer flere dager i uken, tuller, har humor med osv... derfor går han rundt og er sint på meg muligens? hvem vet.... jeg merker det på forhånd viss han vet at sin far skal komme på besøk, har er veldig rastløs og irritabel
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #14 Skrevet 11. desember 2011 Jeg kan ikke fatte at du orker å holde ut. Jeg klarte det ikke. 3 år med å ha det slik og jeg var utslitt og i tillegg går det utover selvbildet når noen hele tiden mener at alt er ditt feil. Det er ikke noe man kan si egentlig, det er bare du som kan sette krav for hva du vil leve med og du som må takle det som kommer når du setter krav. Her ble konsekvensen at jeg ble alene da mannen ikke ville forandre seg og mente det ikke var noe galt med han. (min mann hadde adhd forresten.) Men for min del var det å bli alene mye bedre en å være med han slik tingene var. Bare husk at det er ikke rett som han sier alt er ikke din feil, noe ligger hos deg masse ligger hos han. spesielt at dere ikke får snakke ut. Husk at dine følelser er viktige og betyr noe. Ikke la det tråkke deg ned.
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #15 Skrevet 11. desember 2011 Jeg tenker parterapi. Da får han også "muligheten" (blir tvinget til?) å si HVA han mener er feil med deg, så kanskje han får opp øynene til slutt og skjønner at man faktisk må kommunisere i et forhold. Og kanskje dere begge lærer hvordan dere bedre kan leve sammen uten å tråkke hverandre på tærne? Årsakene ligger ofte hos begge, og det trenger ikke være slik at du gjør så mye feil, selv om han mener det, men ved å finne ut hva som irriterer hverandre kan man i allefall unngå de verste tingene (men nei, man skal absolutt ikke måtte gå på tå!). Jeg tenker også at han kanskje har en (liten) depresjon. I allefall hvis han har blitt slik etter hvert og ikke har hatt tendensene hele tiden. I såfall kan det også hende han trenger litt hjelp/noen å prate med som han stoler på og som ikke er deg.. Men hos noen går det over etter en stund. Det er det som gjør det ekstra vanskelig å tvinge noen til å velge - behandling (eller i allefall å få prata skikkelig sammen) eller å dra sin vei.. Jeg har dessverre heller ingen fasit til dere...
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #16 Skrevet 11. desember 2011 Ok, her er et råd: Les om f.eks. Borderline personlighetsforstyrrelse. Evt. kan det være noe hormonelt, f.eks. Addison sykdom, kjennetegnes blant annet med ømfindtlighet for lyder, irritasjon og oppfarenhet, mangel på stressmestring.
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #17 Skrevet 11. desember 2011 Diagnose eller ikke - prøv familievernkontoret! Der kan dere snakke sammen med profesjonelle som kan hjelpe dere! Kanskje både du og han får noen aha-opplevelser over hva det er som foregår. Anbefaler forresten å lese flere av bøkene til Sissel Gran - hun har mye lurt å si om parforhold. Julegave til deg selv, kanskje?
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #18 Skrevet 11. desember 2011 Dette var jo som å lese om dama til broren min! Hun blir sur for ingenting. Er alltid redd jeg skal få sagt noe galt, for da klikker hun. Broren min går på eggskall hjemme.. Han har sagt at var det ikke for ungen, hadde han ikke orket mer. Men for barnets skyld, prøver han å få ting til å bli bedre.. Men jeg vet hun har problemer med seg selv. Og jeg får vondt av henne, og hun er grei når hun er blid. Men synes ikke du kan behandle de som er mest glad i en, så dårlig som hun gjør..Ingen unnskyldning for det.
Anonym bruker Skrevet 11. desember 2011 #19 Skrevet 11. desember 2011 Min mann var også slik, men han oppsøkte til slutt hjelp og viste seg han hadde sterk depresjon, gått på citralex nå i ett år og det fungerer utmerket, har fått meg ny mann
Anonym bruker Skrevet 12. desember 2011 #20 Skrevet 12. desember 2011 min mann er slik på fjerde året, det begynte da jeg ble gravid med førstemann. på det verste sov han 19 timer i døgnet, la på seg ca 15 kilo "over natten" var sinna det meste av døgnet. kranglet og sloss(!) med han gjennom hele svangerskapet! har roet seg, men tror det er mye depresjon... humøret er forferdelig svingende, vet aldri fra time til time, eller minutt. jeg har forslått terapi men.... har tenkt på hypnose, for å få fjernet vond fortid? noen som har peiling?
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå