Fortell meg dere erfaringer med Ks.

[Anonym bruker]

Alle detaljer. Nøye

[Anonym bruker]

Ble hasteks. etter og ha hatt rier i 12 timer.

Oppsto komplikasjoner.

Da ble jeg lagt i en sykeseng, gjort klar. barbert nedentil (der snittet skulle foretas), fikk satt inn kateter samt veneflon.

Så ble jeg kjørt i senga ned til operasjonsstua av jordmor, og der inne fikk jeg bedøvelse i ryggen.

Så ble jeg hjulpet ned i liggende stilling igjen, et skjermbrett kom foran så jeg ikke skulle se de skjærte, kjente de noen dytta litt på magen og ganske like etterpå hørte vi barneskrik. "Det ble ei prinsesse!" sa vedkommende som holdt hu opp. Ord jeg aldri glemmer. Fantastisk!

Så kom de med henne til meg så jeg fikk sett henne og snust litt på henne før de bar henne med ut for å sjekke hjerte/lunger osv.

Etter dette ble jeg trilla inn på oppvåkningssalen og pappa fikk noen timer alene med prinsessa.

 

En fin opplevelse, tross hastekeisersnitt.

[Anonym bruker]

Du vil ikke vite hvis du skal ta det snart;)

Så hør heller på infoen fra sykehuset*s*

[Anonym bruker]

Skulle ha planlagt snitt pga smalt bekken og stort barn.

 

5 dager før snittet skulle tas gikk vannet og jeg fikk svake rier. Siden jeg overhodet ikke kunne føde barnet ble det et snitt halv ti på kvelden.

 

Jordmor barberte magen og satte på plass "tisseposen"

Ble trillet til operasjonssalen hvor alle hilste pent, var god stemning, ingen dramatikk i det hele tatt.

 

Anestesilegen satte spinalbedøvelsen i ryggen, fikk beskjed om at det ville føles som et vepsestikk og siden jeg synes det er skikkelig vondt bet jeg tennene sammen og forberedte meg på skikkelig sviing. Det var ikke vondt i det hele tatt, som en blodprøve omtrent.

 

Ble lagt på rygg og ventet på at bedøvelsen skulle virke 100%. Fikk veneflon i begge hendene og de hengte opp forhenget ved brystet mitt. Mannen satt på siden av hodet mitt og anestesilegen på andre siden av hodet.

 

De begynte å rugge litt i meg og vips hadde de løftet ut ungen, jeg ble overrasket over hvor fort det gikk. Hadde trodd kuttingen osv ville ta litt tid, men det tok bare et øyeblikk.

 

Jordmor tullet ungen inn i tepper, satte på en lue og la henne omtrent rundt halsen min. Jeg fikk lukte, nusse, kose og klemme på henne. Hun var helt hvit av det fettbelegget siden ingenting var gnidd av gjennom fødselskanalen.

 

De steriliserte meg i samme slengen så det tok ca 10 min før de begynte lappe meg sammen. Jeg mistet mye blod siden det tok litt tid før livmoren trakk seg sammen så jeg trengte en blodoverføring. Eneste ubehaget under selve operasjonen var da de dyttet i blæra mi, for da fikk jeg et blodtrykksfall. Anestesilegen satte en eller annen motgift i veneflonen og ubehaget forsvant.

 

Ble trillet inn på oppvåkningen mens mannen og ungen ble med jordmor til barselavdelingen for å stelle henne.

Jeg følte meg helt pyton, svettet, svimlet, var skikkelig uvel og følte meg elendig.

 

Bedøvelsen slapp taket og jeg kviknet til litt, ungen sov som en sten i plasbaljen så de passet på henne siden jeg følte meg så urven.

 

Morgenen etter var jeg i dusjen og i mye bedre form. Ammigen kom litt sent igang, men når melken først kom kom den i strie strømmer.

 

Fikk luftsmerter i skulderen som var mye værre enn smertene i såret, men det ga seg på et par dager.

 

Var generelt mye mindre vondt enn forventet, jeg snudde meg i sengen, ammet både sittende og liggende, stelte og badet ungen selv osv fra dagen etter snittet ble tatt.

 

Kjipt å ikke kunne løfte, måtte ta det med ro osv etterpå, men dagene gikk jo og etterhvert tok jeg det mindre og mindre med ro. Såret væsket i 5 uker før det lukket seg og jeg var på flere kontroller på sykehuset, men det ble ikke betent og grodde da til slutt.

 

En helt grei opplevelse, selv om jeg gjerne skulle født vaginalt isteden.

 

[Anonym bruker]

Oi, ja.. hvor skal jeg begynne?

 

Kan jo starte med å si at dette var et hastesnitt.

Etter mange harde timer med rier ville ikke gutten ut, fikk 7cm åpning men ikke mer. Så de gjorde alt klart nede på opperasjonssalen.

 

Før de trillet meg ned fikk jeg steroider for å stoppe riene, av disse fikk jeg MASSE hjerteklapp å kraftig skjelving. Herifra begynner ting å bli litt grått for meg. Men jeg husker jeg var kjemperedd, skrek mye (pga. hjerteklappene og skjellvingen) og sa hade og takk for alt til samboern min.

 

Når jeg kom ned til opperasjonssalen husker jeg såvitt at jeg hilste på noen danske leger.

Når de skulle få spinalbedøvelsen i ryggen, stakk de feil flere ganger (sikker vanskelig når jeg hadde slike skjelvinger) å det var veldig ekkelt.

 

Så begynnte de å vaske og barbere magen min (haha, jeg er ikke ape altså ), de sporte gang på gang om jeg kjennte noe som hellst.

 

Jeg fikk surstoff, som jeg reagerte på å ble veldig dårlig, jeg kjennte ikke igjen den mannen som sto vedsiden av hodet mitt å strøk meg på skinnet (det var mannen min)

 

Så plutselig jennte jeg alt det var noe som dro i skinnet mitt, så hørte jeg babyskrik. husker såvidt at jordmor viste meg gutten (eller, jeg viste ikke da at det var en gutt, for det sa hun ikke til meg, jeg mårre spørre mannen min etter hun hadde tatt ungen vekk for vasking)

 

Jeg ble sydd sammen, å trillet på intensiven, Mannen min og gutten dro opp på fødeavd. Etter noen timer med søvn på meg, kom de ned å jeg fikk lagt gutten til på puppen, en liten stund før de dro opp igjen. Kl 06:05 var gutten kommet ut, etter nesten 3 døgn med rier.

Kl 15:00 ca ble jeg trillet opp på fødeavd. VELDIG sliten..

 

Ikke noe fin opplevelse å tenke tilbake på.

Veldig glad for nr 2 kom ut vaginalt

[Anonym bruker]

Ja, glemmte å fortelle at før de trillet meg ned fikk jeg venflon og kateter..

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva slags detaljer du er ute etter? Jeg har tatt et akutt ks og et planlagt. Hovedforskjellen var at jeg var utslitt og nærmest bevisstløs under det første ks'et pga lang fødsel og lavt blodtrykk, og at jeg fikk spinalhodepine etterpå, noe som var helt grusomt... Smertemessig synes jeg det var ganske likt begge gangene, hvis man tenker på rene sårsmerter.

 

Jeg kan ikke ta alle detaljer, da blir det for langt... Dette er erfaringer fra det planlagte snittet mitt.

 

Det settes kateter, det ligger inne til kvelden eller neste morgen. Jeg synes ikke det gjorde vondt, bittelitt ubehagelig et par sekunder. Hvis de desinfiserer med sprit først svir det litt.

 

Det er mange personer til stede, og det kan virke litt kaotisk og vanskelig å vite hvem man skal forholde seg til. Det er kaldt på operasjonssalen. Jeg likte ikke noe særlig å være så fullstendig hjelpeløs og alene.... Jeg var livredd, og ingen brydde seg om at jeg gråt og skalv av skrekk. Mannen får ikke komme inn før etter at spinalen er satt. Da sitter du på benken du senere skal ligge på, og må krumme ryggen og SITTE STILLE. Det gjør ikke spesielt vondt, og er fort over. Jeg spurte om å få lokalbedøvelse først, men det fikk jeg ikke. Etter at spinalen ble satt, kjente jeg en merkelig varme- og tyngdefølelse nederst i ryggen og i beina. Det er bedøvelsen som virker. Deretter blir du lagt ned, og alt går fort, de må gjøre operasjonen unna før bedøvelsen går ut.

 

Et klede blir hengt foran magen din, slik at hverken du eller mannen kan se operasjonsfeltet. Mannen din får sitte ved hodet ditt. Det varierer litt hvor mye man kjenner til det som skjer. Med førstemann kjente jeg absolutt ingen ting, med andremann kjente jeg såvidt at noen gjorde "noe" øverst på magen min akkurat da assistentlegen pressset øverst på magen for å hjelpe barnet ut, men det var ikke ubehagelig eller vondt. Her har folk veldig ulike erfaringer, det hender man kjenner litt mer enn det jeg gjorde. Jeg så issen til barnet... ikke noe mer... hørte at han skrek, og så løp de ut med ham. Jeg var fornøyd likevel, for første gang hørte jeg ikke at han skrek, og da var jeg så utrolig redd og trodde at han var død... Så siden jeg hørte at barnet skrek, var alt greit for meg. Etter en stund kom de inn med ham, innpakket i tepper. Det er vanskelig å se barnet ordentlig når det ligger sånn, mannen holder det. Noen tok bilder av oss, det er jeg veldig glad for i dag!!!

 

Jeg synes det er veldig synd at jeg ikke fikk barnet på brystet, hud mot hud. De får det til på andre sykehus, så jeg skjønner ikke hvorfor de ikke skal prioritere det på sykehuset hvor jeg fødte. Jeg synes det er dårlig, og en klar nedprioritering av behovene til kvinner og barn født ved keisersnitt vs ved vaginal fødsel!!!

 

Etterpå tar jordmor med mann og barn for mer sjekk og stell, mens du havner på intensiven/oppvåkningen. Her ligger du noen timer, barnet kommer inn til deg etterhvert for første amming. Deretter kommer man på barsel.

 

jeg trengte MYE hjelp de første dagene. Klarte ikke snu meg i senga, sette meg opp i senga, reise meg uten hjelp, jeg måtte ha hjelp til hver eneste amming... De første 1-2 dagene er verst, deretter synes jeg det gikk veldig fint. Du MÅ opp og gå så mye som mulig, du vil føle deg bedre, og det forebygger blodpropp (viktig!). Jeg spiste alle måltider i kantina fra frokost på dag 2, og det gjorde godt å komme seg ut av det rommet på barsel. Dessuten var maten vi fikk på rommene uggen (bortsett fra den herlige kveldssuppa!), vassen og små posjoner, mens vi fikk velge akkurat hva vi ville i kantina. Jeg gasset i meg mat, he he!

 

Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive, det er lettere hvis du forteller hva det er du lurer på...

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar

HI

[Anonym bruker]

Kort fortalt:

 

Jeg dro inn for å sjekke hvorfor jeg hadde lite liv, morkaken var løsnet..

 

Jeg trodde de skulle drepe meg, aldri vært så redd i hele mott liv, stygge kommentarer om at jeg var feit (dagen før termin), sloss litt med operasjonslegene, sykepleierne og narkoselegen oppe på operasjonen, trodde de skulle fore meg gift (kvalmestillende tror jeg det var) som da har gitt meg diaremage i 5 måneder, ville melde meg til barnevernet pga jeg hadde panikk, kjeftet på i de neste 5 dagene.

 

Altså det skal en jævla flink mann til å overtale meg til et nytt barn.

 

Hadde hastekeisersnitt som har resultert i at jeg har ekstrem frykt for leger, sykehus og resten i helsesektoren. I tillegg til at jeg sliter med spiseforstyrrelse...