Inspirert: Sykmeldt pga den totale belastningen

[Anonym bruker]

Inspirert av tråden om sykmeldte gravide. Men jeg syns dette er et veldig interessant spørsmål, ikke bare for gravide, men generelt. Det er ikke så uvanlig at folk blir sykmeldt fordi de møter veggen eller er utbrent. Jeg har på ingen måte tenkt å bagatellisere det, jeg vet at man kan bli ordentlig syke og det selvsagt ingen som ønsker seg dit.

 

Likevel ønsker jeg å stille spørsmål ved hvordan vi kommer dit. Igjen: Noen er i slike situasjoner der de ikke har 5 ledige minutter om dagen. Men det er ikke de jeg vil snakke om. Jeg vil snakke om oss "supermødre", som jobber 100%, har en mann som jobber 100%, har flere barn, følger barn på aktiviteter, har et moderne og ryddig og rent hjem, og som holder kroppen vår i form ved å trene flere ganger i uka. Selv om det ikke føles sånn har vi overskudd og ressurser og penger i bøtter og spann. Er litt redd for å bli misforstått her. Jeg ser ikke på meg selv som spesielt vellykket. Men jeg ønsker å få fram at de fleste av oss har penger så vi klarer oss, og vi har mange muligheter, likevel "velger vi" å opparbeide oss status ved å innrede flotte hjem, bake nydelige cupcaces og barbie-bursdagskaker og legge ut bilder på facebook. Dessverre blir det for mye for noen av oss, og til slutt går vi på en smell. Sykemeldingen er det andre som må betale.

 

Kunne det hende at noen av oss (spesielt damer vil jeg tro) burde tenke litt igjennom hvor vi ønsker å bruke energien vår? Har vi laget noen idealer som vi selv har blitt fanget i? Skjønner noen hvor jeg vil hen?

Selv har jeg nettopp tatt beslutningen om å jobbe litt mindre.

[Super-Mish]

Jeg skjønner hva du mener og er ganske enig. Men forvent deg et ras av kommentarer fra folk som må forklare i detalj hvorfor akkurat de skal være sykemeldt med god samvittighet - selv om du presiserer at det ikke er de du snakker om.

 

Herunder følger en kommentar fra debattfeltet under denne artikkelen,

http://e24.no/jobb/norske-leger-lei-av-aa-faa-skylden-for-sykefravaeret/20128031

 

skrevet av en (som sier at han er) lege:

 

************

 

Selvsagt har legene et stort ansvar her!!!!! Men de fleste er for svake og feige til å ta et oppgjør!!

 

Undertegnede er lege og har således absolutt forutsetning for å uttale seg i denne debatten! Slik samfunnet har blitt nå, har vi leger blitt nikkedukker og må forstå oss ihjel på all verdens småtteri som måtte plage en person. Det kan være fysisk sykdom, eller en triviell sak i en persons privatliv som gjør at 'de ikke orker stresset på jobben'.

 

Det er mye mer av det sistnevnte enn faktiske sykdommer. Diverse mindre psykisk uro, angst og dystymi utgjør mesteparten av langtidsfraværet. Dette er ikke reelle sykdommer, men folk som ikke klarer å takle eller strukturere sin hverdag og følgelig får ubalanse mellom krav og sine ressurser.

 

Poenget er at dette er ikke sykdommer en lege kan 'fikse'. Vi kan ikke fortelle de hvordan de skal leve sine liv og prioritere riktig. Alt fra riktig kosthold, trening til hvile har å si for hvilke utfordringer man kan takle. Folk har ikke innsikt i sine ressurser og begrensninger.

 

Skal vi da sykemelde de for det?? Eller skal man ta tak i de og riste de og si; 'nå må du ta deg sammen og skjerpe deg og tenke litt!!!'

 

Hvorfor har vi skapt et samfunn hvor alle andre må ta seg av alle de som ikke klarer å leve sine liv 'riktig'..?? Sykefraværet er størst i verden. Sykelønnsutbetalinger er et av de største utgiftspostene til staten og folk blir nedlesset i skatter for å pøse med med utbetalinger til andre som vi har sydd puter under armene til.

 

Hvorfor må vi forstå oss ihjel på helt irrelevante småting?? 'jada, jeg forstår, det må være vanskelig for deg..!'... Det har blitt en mantra uansett hva folk kommer for. Om det er litt vondt i en finger eller at katten er død eller at kjæresten har gjort det slutt eller de blir kanskje mobbet av en kollega på jobben, eller de må kjøre bestemor til legen osv osv osv...

 

Dette er ikke tilstander som burde generere sykefravær, men det gjør det!! Det er legenes skyld og det er samfunnets skyld fordi vi har blitt mammadalter. Men legene kvier seg og er livredde for å ta en slik konfrontasjon i frykt for å bli påklagd eller hengt ut som en som ikke er empatisk og forståelsesfull. Folk går til neste lege som ikke tar denne konfronterende samtalen og vips så ha de en sykemelding. Piss easy!!

 

En annen ting er folks moral. Den kan man gjøre lite med når gulroten for å være hjemme med 'litt vondt her og der' er så uendelig mye større enn å ha integritet og gå på jobben! Folk kommer til meg med hver minste bidige lille lyte og skavank og ønsker seg 10-14 dagers sykemelding! Dette er ting som moren min bare blåste på da jeg var barn!!

 

Folk har det for godt og selvfølgelig vil de aller aller fleste heller være hjemme og sove til kl 11 og lese sin avis i ro og mak og spise en deilig frokost uten stress, for så å ha overskudd til både matlaging og trening og hobbyer, enn å sitte i rush-trafikken og betale masse bompenger på vei til en jobb som man ikke syns all verden om, og være utslitt og spise ferdigmat og ikke orke å trene.

 

Når man i tillegg kan få 100% av lønna, ja hva i all verden er det som ikke hindrer de i å gjøre det så ofte det lar seg gjennomføre??!!

 

Flerfoldige studier har vist at det eneste som nytter er å senke utbetalingene. I Sverige reduserte man sykefraværet med 1% ved å reduserer utbetalingene med 1%.

 

Jeg personlig mener at det burde være 3 karensdager før man får utbetalt 50% av lønna. Ingen går økonomisk under av å være uten inntekt i 3 dager. Da får vi fjernet små irrelevante vondter og småforkjølelser som fraværsårsak. Skal virkelig samfunnet go deg penger fordi du ha pådratt deg en liten forkjølelse???

 

Sykepenger og syketrygd burde vært et sikkerhetsnett til de som virkleig er alvorlig syke og uten mulighet for arbeid. De med kroniske sykdommer og alvorlige tilstander. Elelrs må da folk få beholde sine egne penger og gjøre hva de vil med dem. Det er frihet. Individuell frihet.

 

**********

 

Signerer på alle punkter...

[Anonym bruker]

Wow. Han fikk sagt det han der. Helt enig med ham!!!

[Anonym bruker]

Jeg tror du har mye rett i det du sier. Selv har jeg firt på utrolig mange krav på grunn av kronisk sykdom. Når folk klager over alt hva de ikke får gjort osv, så blir jeg litt matt. Dagsprosjektene deres er som ukesprosjekter for meg. Jeg har vært nødt til å fire på kravene på utrolig mange hold for å kunne klare meg gjennom hverdagen uten å bli altfor dårlig. Når jeg blir dårlig, og det blir jeg av og til uansett hva jeg gjør og ikke gjør, da virker jeg ikke i det hele tatt. Av samme grunn finner jeg en del innlegg på disse sidene og i artikler osv en smule underlige og overfladiske. Hvis problemene ikke er større enn det mange skriver her, så må jeg si de er født under en lykkestjerne!

 

Vi har imidlertid mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet. Datteren vår har kjærlige foreldre som har tid til henne (ikke alltid jeg kan stille opp, men da ordner faren opp i alt).

 

Vi har tilpasset oss situasjonen og det mener jeg alle andre burde gjøre. Det er faktisk valg vi foretar alle sammen om veldig mye her i livet.