Jeg ønsker meg barn.. men mannen min vil ikke:(

[Sjokoladetyven]

Jeg har et barn på 8 år.. Selv er jeg 31. Jeg var alene i flere år, men har funnet kjærligheten igjen. Vi har vært sammen noen år nå, og jeg har tenkt mye på at jeg ønsker meg et barn til. Han sier han ikke er sikker osv osv. Jeg er veldig sårbar, og jeg merker det går utover forholdet. Jeg maser, og jeg tror ikke det kommer noe godt ut av det.. Men jeg klarer alikevel ikke å slutte å mase. Tårene triller, og jeg er trist for at jeg muligens aldri igjen blir gravid.

 

Jeg kan jo ikke tvinge han, for da kan det ende opp med at jeg blir alenemor til to barn med to ulike fedre:(

 

Noen andre som har det sånn? Jeg tar imot råd med stor takk:)

[natti_]

Sånne ting er veldig viktig å avklare ganske tidlig i et forhold

Har han vært usikker fra tidlig av? Har han egne barn fra før, og hva er grunnene til at han ikke vil ha barn med deg?

 

 

[Gjest Filifjonka]

Du har helt rett når du sier at du ikke kan tvinge ham. Derfor tenker jeg at du bør ta en avklaringsrunde med deg selv.

 

Hvor viktig er det for deg å få et barn til? Er det så viktig at du evt er villig til å dumpe ham og lete etter en annen mann som vil ha barn med deg? Eller er han så viktig for deg at du kan leve resten av livet uten å få et barn til?

 

Jeg sier ikke at du skal dumpe ham. Jeg sier at du må finne ut hva som er viktigst for deg, et barn til eller han. Og når du har gått noen runder for deg selv og fått avklart ting, så må du prate med ham. Fortell ham hva du har gått og tenkt på, og hvorfor. Ikke legg det fram som et press ("Jeg trenger å få et barn til, og hvis ikke du går med på det er det slutt mellom oss!"). Fortell ham det, og gi ham så tid til å tenke gjennom hva du har sagt.

 

Hvis konklusjonen din er at du ikke kan leve uten å få flere barn, må du nesten si det. For du kan ikke gå og håpe at han kanskje ombestemmer seg en dag.

 

Hvis konklusjonen blir at du heller vil ha ham, og kan legge vekk tanken på flere barn, så må du også fortelle ham det. Og da syns jeg at du samtidig skal fortelle ham hvor mye du føler at du gir opp, at dette er et stort offer for deg. Ikke fordi at han skal havne i en evig gjeld til deg, eller noe slikt, men jeg mener at det er viktig med åpne linjer. Og deretter må du ikke bruke dette mot ham ved senere anledninger, f.eks. krangler.

 

Og så vil jeg tilføye litt til det jeg sa innledningsvis. Du kan ikke tvinge ham til å ønske seg barn, men du kan og bør forvente å få et klart svar. Vil han ha barn eller ikke? Det er ikke spesielt fair av ham å unngå spørsmålet og si kanskje, muligens, vet ikke. Han bør kunne gå såpass i seg selv at han tenker gjennom saken og gir deg et tydelig svar. Det bør du kunne forlange.

[2søtesmåh]

Man skal vel kunne slippe og forklare HVORFOR man ikke vil ha barn ut over det at man ikke har lyst? På samme måte som man slipper unna spørsmål om hvorfor man VIL ha barn ved å si man har lyst...

 

Så enkelt kan det nemmelig også være for de som ikke vil ha barn/flere barn....Man bare VIL ikke. Man har nok med et, to eller seg selv og ingen barn. Det er like sårt og bli mast på og være "den slemme" som ikke vil "vise sin kjærlighet",- eller "Undertrykker det naturlige! ved og ikke "vil gi" partner et barn til....

 

Frivillig barnsøse og de som er fornøyd med det antall barn de har, bør bli respektert, støttet opp og oppmuntret like mye som de som VIL ha flere barn men ikke "får det" av ønsket partner....

[Mia_73]

Dette er en av de tingene man MÅ bli enige om, helst tidlig i forholdet. For mannfolk er det dessverre ikke like viktig å bestemme seg da de alltid har mulighet å ombestemme seg. Kvinner føler på kroppen at de må bestemme seg for enten eller, jeg tror at mange menn ikke kan leve seg inn i dette.

 

Jeg syns at dere burde ta en alvorsprat, helst uten tårer og bebreidelser. Føler du at du absolut ønsker deg et barn burde han vite det og ta stilling. Jeg kjenner et par der mannen også ville drøye og drøye det mens hun følte at tiden var moden. Løsningen hos de var at han fikk ansvaret for prevensjon, og lite overraskende ble de foreldre på under et år. For det må en mann skjønne, at man ikke kan forvente at kvinnen aktiv forhindrer noe som hun ønsker seg veldig sterkt.

[Sjokoladetyven]

Takk for svar dere:)

 

Dette med å planlegge barn er kansje noe av den vanskligste avgjørelsen man tar i livet, både når det gjelder å få barn og det å velge å ikke få barn. Jeg har et barn fra før, han har ingen. Han er veldig familiekjær og er mye sammen med egen familie. Han er også veldig snill og flink med mitt barn. Når vi ble sammen trodde jeg alltid han ønsket seg familie. Jeg tenkte ikke akkuratt på å spørre om dette på første date. Jeg har en instilling hvor jeg tror forholdet kan utvikle seg, og at man naturlig ettehvert begynner å tenke om barn er noe man ønsker eller ikke..

 

Jeg elsker han veldig høyt, men det plager meg at han er så usikker:( Jeg skjønner jo at det er jeg som har problemer her.. men jeg er meg selv med mine tanker og følelser:)

 

Hvis han nå sier at han ikke vet.. så venter jeg og håper at han kansje en dag vil. Men hvis han kommer å sier JA om fem år, så er det for sent for min del:(

 

Han er veldig veldig nøye med å beskytte seg, hvis jeg ikke gjør det!! Så dette funker ikke her i gården. Jeg har prøvd;) Dessuten er jeg helt ærlig med han, å lure han vil jeg aldri gjøre!!

 

Jeg vil jo at han skal ønske seg barn selv:-P

 

[*Lissi*]

Hvorfor er han usikker da? Om han absolutt ikke vil ha, synes jeg han "skylder" deg en forklaring. Og jeg synes også det er viktig at du respekterer det om han ikke vil ha barn i det hele tatt.

Du må nok bare ta en alvorsprat med han. Og finne ut om du eventuelt kan leve med kun 1 barn.

Lykke til!

[Sjokoladetyven]

Han sier han er redd for ansvaret, redd for å ikke være god nok far, slitsomt med våkennetter o.s.v...

 

Jeg er sikker på at han blir en god far. Jeg har sagt jeg kan ta meg av ansvaret på nettene (selv om jeg har erfaring og vet hvor tungt det blir) Da mener han at han ikke kan legge alt på meg, men bidra selv. Han sier han ikke er klar. Og han vet ikke om han noen gang blir klar, men det vet han ikke enda.

 

Jeg har nevnt prevensjon som kan gjøre det vanskelig å bli gravid. Da sier han at det er dumt, tilfelle jeg angrer!! Han mener det er best jeg bruker p-piller.

 

Jeg skal snakke med han, men får prøve å ta det pent. Jeg har tendens til å overreagere med mine følelser. Bare jeg ser baby på tv eller andre sine barn kjenner jeg klumpen i halsen over hvor trist det er at han ikke vil..

 

Jeg skal vel ikke klage, for jeg har verdens beste på 8 år Men da blir ho kansje enebarn og ikke hennes far får flere etterhvert.

[Gjest To stjerner]

Du er ikke den første som går i den "fella", om man kan kalle det det, å la være å snakke om dette litt tidlig i forholdet ( nei, selvfølgelig ikke på første date, men det er generelt lurt å lufte ønsker om fremtiden når forholdet blir seriøst. Dette er vel helt vanlig f.eks. før folk gifter seg). Men, tror som sagt mange også lar være, og det er nok mange menn som føler det som din mann gjør. For ikke å snakke om at mange par sikkert opplever uenighet ang. hvor mange barn de skal ha...utfordringer og kompromisser er det vel for de fleste gjennom et forhold.

 

Og det er helt riktig av deg å respektere ham på det, du er smart som tenker på risikoen for å bli alene med barnet hvis han blir tvunget inn i noe han ikke er klar for eller vil.

 

Etter mitt syn har du flere år på deg ennå, tro meg, fem år frem er mulig, men jeg forstår ønsket ditt siden du har en åtteåring.

 

Henger meg på de andre her som sier at du og han må begge avklare hva dere ønsker, og ha en ærlig prat om det. Noen par går faktisk hver til sitt, kan du leve med å ikke få det ønsket oppfylt? Ellers må du kanskje innstille deg på å være tilfreds med det du har, som jo også er veldig fint. Forstår det ikke er lett, og håper dere finner ut av det.