Liker ikke spise sammen med andre.. Flere?

[Anonym bruker]

Når jeg gikk i 9. klasse startet mine problemer med mat. Jeg har ikke hatt noen spiseforstyrrelse. Men jeg har siden den gang hatt store problemer med mat. Tenker hele tiden på hva jeg kan og ikke kan spise. Er også litt jojoslanker. Overspiser i perioder, å omtrent sulter meg i andre perioder. Men er hele tiden normalvektig.

 

Men jeg misliker sterkt å spise med ander mennekser, føler meg direkte ukomfortabel.. Kommer det pga. mitt rare forhold til mat? Matsituasjonen er så unaturlig for meg på en måte. Det går fint å spise med familien, å sammen med kjæresten. Men det tok litt til bli trygg i spisesituasjonen med han også.

 

Noen som vet hvorfor man føler det slik? Er det fordi jeg ikke har et naturlig forhold til mat?

Jeg klarer heller ikke bestille meg mat på et gatekjøkken f. eks. Hverken for å spise der eller ta med hjem hvis jeg er alene. Kan gjøre det om en venninne gjør det f. eks. Men føler meg utrolig teit og skikkelig ukomfortabel..

 

Andre som føler det sånn? Vet dere hvorfor?

[Anonym bruker]

Seriøst, er vi virkelig flere Det var på en måte godt å lese:) Har ingen problemer med mat/slanking/tenkig, utenom akkurat det å spise MED andre enn familien.

[Anonym bruker]

Jeg var slik, og husker følelsen godt. Det har utrolig nok gått over, selv om jeg ikke har blitt slankere med åra:)

 

Da jeg var yngre var jeg mer bevisst på meg selv. Tenkte mer over hva andre tenkte om meg - Nå gir jeg litt mer faen;)

[Anonym bruker]

Jeg har ingen problemer med å spise sammen med familien eller venner, men hater å spise offentlig. Dvs. sitte og spise en pølse med brød mens jeg venter på banen f.eks. Eller en brødskive når jeg går blant folk. Er nok ikke det samme, men er hele tiden redd for at folk skal glo.

[Anonym bruker]

Sliter med spiseforstyrrelser jeg også, og klarer å spise med de nærmeste, ingen andre.

Blir som hun i Girl, Interrupted sier. Blir som å bæsje foran noen.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik før. Begynte vel i 9. eller 10. klasse.

Jeg kunne også spise foran familie, men ikke ukjente eller folk jeg bare kjente litt. Jeg var med som leder for en kristen ungdomsklubb en gang. Vi reiste på hyttetur en helg. Jeg oppholdt meg på kjøkkenet når de spiste i fellesrommet.

 

Jeg hadde det også som deg at jeg hadde spiseforstyrrelser. Det begynte med å variere mellom overspising og det å spise så og si ingenting. Enten var det 6-8 skiver og middag og kvelds i løpet av en dag. Gjerne masse sjokolademelk, sjokolade ol også. Eller så var det 1/2 skive og en yoghurt på mange dager. Var normalvektig, kunne sikkert gått ned noen kilo, men langt fra tykk. Jeg holdt på slik med maten for jeg prøvde å slanke meg, men så sprakk jeg og fikk disse "spiseriene".

 

Når jeg flyttet for meg selv som 18 åring hadde jeg fremdeles dette. Da begynte jeg også å kaste opp noen ganger. La fort på meg og jojoslankinga var i gang. Siden den gang har jeg vært opp noen kilo, ned noen og opp igjen enda mer.

 

Nå har jeg gått ned 18,7kilo er på vei videre ned og har lovet meg selv og aldri slippe meg slik igjen.

Jeg spiser også foran andre mennesker. Som en annen sa her, nå driter jeg i hva folk synes om meg. Jeg går tom. på mc om jeg vil, selv om jeg er tykk =)

 

[Anonym bruker]

Takk for alle svarene! Kjente meg skikkelig igjen i mye av det dere skriver.. Rart det der, at andre kan være så lik en selv.. Nesten litt skummelt at flere tenker og føler akkurat det samme.

 

Jeg spiser foran andre, som på jobb f. eks. Men har jeg muligheten til å utsette lunsj, en mulighet som dukker ofte opp hos meg, så utsetter jeg lunsjen. Så jeg spiser jo sammen med andre nå, men føler meg skikkelig ille til mote..

 

Får prøve å gi litt f.. Kanskje det blir enda bedre med årene..

 

Takk igjen for alle svar!