Bare jeg som ikke orker tanken på flere barn?

[*L*H*]

(Tema fra et annet forum, som gjelder meg også; skal ikke ha flere barn heller.)

 

Lurer på om det bare er jeg som ikke orker tanken på å bli gravid igjen? Jeg likte aldri å være gravid, selv om jeg stort sett var frisk og fin under hele svangerskapet. Fødselen var fin også, men fikk en rift som plaget meg helt til 7 mnd. etter fødselen (da kunne vi endelig ha sex igjen!) Jeg orker IKKE å gjennomgå det igjen. Er det bare jeg som syntes det var ekstremt slitsomt å ha et nyfødt barn? Eller har dere bare glemt det? Ikke misforstå meg, jeg elsker gutten min over alt på jord. Vi ventet på han i flere år og jeg ville ikke vært foruten han. Han har gitt oss den største glede her i livet. Men jeg orker ikke å gå gjennom alt dette på nytt... Jeg føler meg mer eller mindre forpliktet til å få et barn til.

 

Men har egentlig mest lyst til å bare nyte livet med gutten vår, kunne gi han all oppmerksomheten, ta vare på forholdet vårt og legge til rette for en fin hverdag uten for mye stress. Samboeren min føler det på samme måte. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal orke å være gravid samtidig som jeg skal ha overskudd til gutten vår, som er veldig aktiv! Jeg skjønner heller ikke hvordan jeg/vi skal få overskudd til han når vi får et nytt hjelpeløst barn i armene våre. Jeg kan helt ærlig ikke forstå hvordan folk klarer å ha flere barn, føler dere at dere har det overskuddet barna deres fortjener?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg orker tanken, men jeg vil ikke ha flere barn. Å være gravid var superkjedelig og baby-tiden, tja, helt ok, men det er langt morsommere nå selv om jeg hadde en "enkel" baby som sov, bæsjet, spiste og sov igjen.

Hadde jeg kunne fått en ferdig 1-åring så skulle jeg gjort det igjen, men jeg tviler på at jeg kommer til å ville gå gravid igjen og begynne på nytt med baby igjen.

[bitthen]

Synes dette med å la barnet "frivillig" bli enebarn er egoistisk, jeg. Tenk så ensomt å ikke ha søsken å dele glede og sorg med, og tenk når dere blir gamle, syke og pleietrengende og må la hele ansvaret hvile på det ene barnet....

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg ser poenget ditt, men å kalle det egoistisk syns jeg er litt drøyt.

 

Det å få barn, og det å få flere barn, er et personlig valg. Jeg vil aldri velge å få flere barn utelukkende for å lage en venn til det barnet jeg har eller for å lage en som kan ta vare på meg når jeg er gammel. Skal jeg ha flere barn så er er det fordi jeg vil (noe som i seg selv er egoistisk), fordi jeg kan, fordi jeg har kapasitet, tid og økonomi til nok et barn.

 

Et eventuelt nytt barn skal ikke ha som misjon i livet å underholde storesøster og som pleier for meg når jeg er gammel.

 

Jeg kan ikke tenke meg å bli gravid igjen. Så da gjør jeg ikke det. Kanskje fosterhjem, med tiden?

 

[Pumba78]

Jeg haaaatet de første månedene, bare gråt og syntes det hele var grusomt.

 

Men jeg prøver på en ny nå fordi jeg tror det blir lettere om noen år å ha to, og morsommere for barna å ha noen å leke med, og jeg har lyst på to.

Og så vil jeg bli ferdig med det, og bytte jobb.

 

Men ja, hadde jeg kunnet få en fiks ferdig ettåring hadde jeg gått for den muligheten hehe... eller 6 måneder gammel for den saks skyld.

[b77h]

Vi har ei på snart to år - og jeg hadde på forhånd trodd vi skulle være i gang m å prøve på nr 2 nå...Men vi føler begge at det er for tidlig - det er deilig å nyte jenta vår og fokusere på henne. Jeg håper vi får flere senere, men tiden må liksom være riktig! Det var en tøff fødsel som "sitter igjen" og belastningen på forholdet er der jo også. Ikke barebare m en baby som gulpet og skrek konstant første halve året... Og ingen besteforeldre for avlastning.

Selv er jeg enebarn - og jeg kan bekrefte at det ikke er verdens undergang og jeg er normalt oppegående ;-)

Men jeg må innrømme at jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hatt søsken nå. Det er så mange faser i livet hvor man kunne trenge noen som sto en virkelig nær.

Men jeg tror det viktigste er at dere kjenner på magefølelsen. Det blir jo ikke en god situasjon for det barnet dere har eller et evt nytt, hvis dere ikke har lyst og overskudd til det.

Det er ikke egoistisk å få kun ett - eller ingen barn - syns det er mer egoistisk å få en drøss hvis man ikke kan ta seg ordentlig av de...

[Gråsonen]

synes ikke det er ego å se sine egne begrensninger! Personlig er jeg veldig i tvil på om vi skal prøve på en til. Mistet i uke 15 sist vi prøvde og det satte sine spor hos oss. Samtidig er jeg veldig glad for at poden begynner å bli stor og selvstendig. Trives mye bedre som mamma nå en når han var under året. Hmm.. nei, tiden vil vise. Inntil da er og blir poden enebarn

[-LilleMy]

Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke orker tanken på flere barn nå, ja. Blir egentlig ganske "dårlig" bare av tanken på flere faktisk! Jeg har "alltid" ønsket meg mange barn, 3 - 4 barn.

 

Den aller første tiden med datteren min var grusom. Ja, jeg elsker datteren min, har alltid gjort det. Men hun skrek og skrek, og det å ikke vite hva man skal gjøre var en grusom følelse, jeg følte ikke at jeg var i stand til å være mamma i det hele tatt. Selvfølgelig gikk denne slitsomme første-tiden over, og de følgende månedene var ganske greie Nå er hun 1 år, og jeg merker hvor sliten jeg er. Hun begynner å bli mer krevende (egen vilje, sta, veldig aktiv) og jeg ER så glad for at jeg kun har henne, skjønner ikke hvordan folk klarer å ha flere barn samtidig jeg altså, hehe. Nå gleder jeg meg til hun blir større og kan begynne å fortelle hva hun føler, til det går an å finne på flere ting med hun og tøye leggerutinene innimellom, det å kunne slumre litt i sengen imens hun ser en tegnefilm. Gleder meg veldig til tiden fremover med henne altså

 

Jeg kan ikke få sagt det nok: Jeg ELSKER datteren min, ikke misforstå meg. Men jeg blir rett og slett litt kvalm at tanken på flere barn, jeg har nok med prinsessen jeg allerede har. I tillegg er jeg alenemor, så det er nok det som gjør meg ekstra skremt, jeg vil IKKE bli alenemor for flere. Ser ikke for meg å noengang kunne sette igang en nå-skal-vi-prøve-å-få-baby-prosess. Fødselen var grusom!!! Jeg gruet meg ikke i det hele tatt, skulle ta det som det kom, for jeg visste jo at jeg kom til å gjøre veldig vondt. Men det var så ekstremt mye vondere enn jeg hadde forestilt meg, jeg trodde helt seriøst at jeg skulle dø, jeg lå i fødesengen og ventet på å "sovne bort".

 

Så det er akkurat nå flere faktorer som gjør at jeg så absolutt ikke vil ha flere barn. Men kanskje jeg kommer til meg selv igjen en gang i fremtiden, hehe, for jeg har jo alltid innerst inne hatt lyst på mange barm, jeg drømmer jo om å ha det en gang. Men da trenger jeg en mann og jeg trenger at datteren jeg allerede har er litt selvstendig

[Rose04]

Må bare si at jeg synes du skal nyte tiden med sønnen din og ikke tenke på at du må ha flere barn. Jeg kjenner flere som synes det er kjempeslitsomt med barn, men har fått flere barn kort tid etter bare fordi de ville bli fort ferdig, og at man må jo ha to. Helt håpløst mener nå jeg. Hadde jeg synes det var sykt slitsomt med sønnen min og ikke kunne tenke meg å gå gravid igjen, hadde jeg aldri fått flere barn. Hadde iallfall venta til jeg var klar for det, selv om det ble mange år til. Man skal jo, som du sier, ha overskudd til barna, og du vil nok få et bedre liv med ett barn du har overskudd til enn med to barn og bare gå rundt å være sliten.

 

Nå er jeg egentlig helt på den andre siden av skalaen og hadde et lett og fint svangerskap, og sønnen min har vært en drømmebaby. Har egentlig ikke vært trøtt eller sliten en eneste dag siden han ble født, og han fyller ett år om et par uker. Permisjonstiden hjemme med sønnen min har egentlig vært ferie for meg, og det hadde ikke gjort meg noe å bli gravid med tvillinger nå.

 

Jeg sier ikke dette for at du skal føle deg dårlig eller noe, men det er som du ser så forskjellig på barn og hvordan man opplever dette så jeg mener man bør gjøre som man selv føler er riktig og ikke hva andre sier eller hva som er ventet.

[FanteGuri]

Kjære deg, det er da helt greit å ikke orke tanken på flere barn nå, selv var jeg langt ifra klar for nr.2 da størstejenta var 1 år, og heller ikke da hun var 2. Men, så en dag, da hun var 2 1/2 år, så var det plutselig riktig å starte på forsøket med å lage nr.2, og hun ble født da størstejenta var 3 år og 4 mnd, perfekt aldersforskjell :-)

Synes det må være opp til hver enkelt å bestemme hvor mange barn man skal ha, ingen som har vondt av å være enebarn, selv om det kan være veldig hyggelig å ha søsken :-)

[Februarmamma 2011 og 14?]

Jeg trur jeg er helt avhengig av å fortrenge babytiden med nr 1 før det blir aktuelt med en nr 2.

 

Hadde jeg (virkelig) visst hvor stor belastning det er, og at belastningen kommer så skjevt fordelt på mor og far, ja da er det ikke så sikkert vi hadde prøvd så hardt i utgangspunktet (prøverør). Og nå som vi er igjennom det, så elsker jeg selvsagt sønnen våres over alt, får masse gleder osv. Er allikevel i tvil om jeg ønsker å gå igjennom det samme på nytt.

 

Tenker også på at vi kan være mere uheldig med neste. Verre bekkenløsning enn sist, risikoen for å bære på et barn som ikke er friskt, få et barn som ikke sover eller har kolikk f eks.

[frkMia]

Med tiden ønsker vi ett barn til. Prinsessa er ennå bare 5 mnd så vi har god tid

Hadde en lett graviditet, studerte under hele svagerskapet. Var ferdig utdannet to uker før termin og jenta kom en uke etter at jeg hadde levert det siste. Det var noen uker som var tung, og da skulle jeg sårt ønske jeg hadde muligheten til å sykemelde meg. Men ellers var det ikke et savn å ha muligheten, dermed tror jeg at jeg hadde det lettere enn mange.

Fødselen var laaang, men ikke ond. Det verste var 2 timer med pressrier jeg ikke fikk bruke. Så en fødsel kan jeg godt gjennomgå igjen.

Men de tre ukene etter fødselen var et sann helvette. Jeg var så sliten at jeg hadde mer enn nok med å flytte meg fra senga til stolen i stua. Jeg håper virkelig dette kom av at jeg ikke hadde mulighet til å slappe nok av før fødselen, og at det dermed blir lettere neste gang Derfor er jeg også fast bestemt på å ikke presse meg om jeg på slutten av neste svangerskap er sliten, og heller be om sykemelding.

Tiden etter disse ukene har ikke vært nevneverdig slitsom. Skal nevnes at min mann stiller mye opp, og at vi deler på stell, mating, vasking osv.

[Gjest poäng har fått baby <3]

Vi har tre og jeg grøsser med tanken på å få fire eller fler. Jeg vet jeg er ferdig, på samme måte som jeg før visste at jeg ville ha flere. Heldigvis er mannen enig

 

Hva sier din mann?

 

PS; det var først da min eldste ble 2 år at jeg kunne tenke meg flere. Da hun var 3 år ble hun storesøster. Så gikk det enda fire år før minstemann kom. Noen av oss er ikke skapt for å produsere barn på samlebånd

[*Lissi*]

Jeg orker tanken, men skal likevel ikke ha flere. 5 er nok:-)

Synes de 3 første mnd. har vert slitsomme med alle sammen. Ingen av mine har grått mye, men har vert veldig sliten likevel. Mye kos med en baby, men også mye jobb. Spesielt når man har flere barn, og begrensede muligheter til å hvile.

Synes ikke det er egoistisk av deg å ikke ville ha flere. Ikke rett å presse seg til å få barn, når man kanskje ikke har "ork" til å følge de opp.

[pytten]

Skjønner godt hva du mener. Kjenner på samme følelse fra tid til annen. Nå er gullungen 14måneder og jeg begynner å bli klar for en til snart, noe jeg egentlig ikke trodde for 4mnd siden. Det er kun dere som kan bestemme hvor mange barn dere skal ha. Synes overhodet ikke det er egoistisk å ikke få søsken! hvordan kan noen si noe sånt?!

[Romeren]

Jeg venter en til, og ser jo hva du mener. Av og til tar jeg i å tenke: er det dette jeg vil?

 

Likevel: når jeg ser to-åringen vår i dag, skjønner jeg ikke helt at jeg kan la være: tenk å få to slike mennesker som du er så uendelig glad i! Jeg tror nesten hjertet ditt bare vokser og vokser, for hvert barn man får, og jeg gleder meg sånn til å bli kjent med enda en liten personlighet.

[bitthen]

Jeg har vokst opp med en mamma som ikke har søsken og sett konsekvensene det har fått for henne i voksen alder. Det har vært et stort savn for henne hele livet, og da besteforeldrene mine ble gamle og syke hadde hun ingen søsken å dele det med. Hun hadde jo oss, men det var ikke det samme. Hun var alene med ansvaret og hun var alene med sorgen over tapet av sine foreldre. Nå var det ikke et frivillig valg av mine besteforeldre at min mor skulle bli enebarn, men slik ble det.

 

Ja, jeg synes det er egoistisk å ikke gi et barn søsken når man har mulighet og økonomi til det. Er vel seg selv og at man liksom ikke "orker" man tar hensyn til? Er det noen andre da? Kan ikke se at det er barnets behov? Greit nok om man har mange barn, men man greier vel følge opp to skulle jeg mene (dersom barnet ikke har spesielle behov vel å merke).

 

Men jeg regner med at de som sier de bare orker et barn ombestemmer seg om noen år og får både et og kanskje to til. Heldigvis.

 

 

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Man har ingen garanti for at søsken vil være venner, at de vil holde sammen, at de vil ha kontakt i voksen alder eller bo på samme sted. Er ikke engang sikkert at de vil bo samme land.

Så å bruke det som argument holder ikke, for meg.

 

Et barn skal være ønsket. Det er det hensynet jeg tar.

 

[El1]

Jeg er faktisk ikke tøff nok til å få et barn til. Jeg må kjenne min begrensning og ta vare på den familien jeg har. Jeg var livredd da jeg gikk gravid og de første månedene var forferdelige. Min mann vil egentlig ha ett barn til, men han er enig i at vi skal la være. Sånn er det bare

[Gråsonen]

Bitthen! Leit å høre at moren din har den erfaringen ved å være enebarn! Jeg er selv enebarn og har overhodet ingen problemer med det. Mamma og pappa er veldig gamle og jeg har forsonet meg med at de skal bort en dag i nær fremtid. At et søsken skulle bedret på den sorgen klarer jeg ikke helt se. Har mannen min å støtte meg på

 

 

Jeg tror det er opp til vær enkelt å kunne se sine egne begrensninger. Man skal ikke få barn fordi man bare skal gi førstefødte et søsken. Det høres ikke særlig gjennomtenkt ut i mine ører.

 

Trist du synes enebarn har egoistiske foreldre, virkelig.

[enits40]

Jeg skjønner godt at du ikke er klar for å starte på nytt babyprosjekt når du har et lite barn fra før. Kanskje får du lyst til å prøve igjen når det går mer tid, eller kanskje får du det aldri. Uansett må det da være fullstendig opp til deg selv og fullstendig greit! :-)

Her har det gått i bølger, og slett ikke alltid etter "planen". Etter eldstemann var jeg mer enn klar for å få flere, men mannen forsvant og jeg ble alenemor. Dermed forsvant tettesøskentoget. Årene gikk, og jeg møtte en ny mann som jeg ville ha barn med - så kom nummer to. Etter et forferdelig svangerskap, en fryktelig fødsel, kolikk, sykdom og all verdens, tenkte jeg: Aldri mer! Det gjorde jeg i mange år, før det plutselig meldte seg et voldsomt savn etter en liten atpåklatt. Alt snudde! Etter noen års prøving kom endelig den etterlengtede nummer tre - ni år etter forrige! Så da ble det tre barn som er glade i hverandre, men som aldri har vært lekekamerater eller hatt felles interesser.

 

Du er absolutt ingen egoist som velger å få ett barn, alle må velge det som er best for seg og sine. Det finnes vel heller ingen regel som sier at søsken MÅ være gode venner og stå sammen i livet. Full forståelse for valget ditt herfra i hvert fall! :-)

[bitthen]

Veel, nå er det jo ikke med tanke på å gi sitt ene barn et søsken jeg mener heller, det hadde vært greit om man kunne lese innleggene...

 

Helt greit at man synes det er trist, mener jeg mener faktisk at foreldre som setter sine egne behov fremfor barnet begrunnet med dårlige argumenter og uten noen spesielle årsaker ser jeg på som litt egoistiske ja. 'Dette bunner igjen ut i min mening om at barn har utrolig mye glede av å være søsken, både i glade tider og i triste tider.

 

Litt viktig for meg å presisisere at jeg forstår godt at de som har hatt forferdelige fødsler, ikke kan få flere eller har dårlig økonomi etc. får bare et barn, men det er ikke disse jeg snakker om.

 

Men folk får jo gjøre som de vil, og jeg får mene som jeg vil - heldigvis for begge deler:)

 

Men for all del, at mange ikke orker tanken på et barn til med en liten turbo på litt over året som snur oppned på hudet skjønner jeg godt, men man ombestemmer seg som regel når det er gått en stund og minien har roet seg....

[Lemonia]

Jeg synes hverken graviditet, fødsel eller spedbarnstid er særlig festlig (jeg fikk forresten også en stor ruptur under første fødsel som plaget meg lenge, men alt gikk bra til slutt), men det er en liten pris å betale for å få barn Jeg synes ikke det er dobbelt så slitsomt å ha to som det var å ha bare en. Nrr 2 bare glir inn i flokken på en måte og henger naturlig med på det som skjer. Vi planlegger nå tredje-, og siste-, mann. Jeg har ikke glemt hvordan det var, men når jeg ser hvor mye glede barna mine har i hverandre og hvor herlig det er å ha en treåring i forhold til en baby så er jeg ikke i tvil. Svangerskap og småbarnsperiode er en begrenset tid i forhold til hele resten av livet med barnet. Personlig kunne jeg heller ikke valgt å få bare ett barn, jeg ønsker at de skal ha søsken. Jeg ville derfor gått gjennom veldig mye for å få i det minste to, så de har hverandre. Det er viktig for oss i allefall.

Du trenger jo uansett ikke bestemme deg her og nå. Ikke tenk så mye på det og bare kos deg med ham du har, så vil kanskje lysten på en til komme etterhvert.