Inspirert av annen tråd; Hva med barn i begravelser?

[Anonym bruker]

 

Personlig mener jeg at små barn (under 7år) har ingenting i en begravelse å gjøre.

 

En tre åring som ser alle gråter, uten å forstå hvorfor, blir jo bare utrygg...

Et barn som plutselig hyler, eller ler/bråker, ville jeg følt var utrolig respektløst ovenfor pårørende.

 

Hva mener andre?

[Anonym bruker]

Jeg mener at man ikke skal undervurdere barna. Barn skal også få ta farvel og jeg mener at barn kan delta på slike ting.

Så lenge man snakker med barna og forteller hva som skjer og hvorfor det skjer så mener jeg at det er fint å ta med barna både på livets gleder OG livets sorger.

[Anonym bruker]

Her må man se barna ann, og foreldrene kjenner barna får man håpe

 

Vi hadde min niese på 6 år i pappas begravelse, og min kusine på 5 år. Det gikk veldig bra, mens en liten fetter av meg på 5-6 år kom ikke fordi han aldri hadde klart å sittet stille. Ingen som vil ha barn springende rundt å hyle midt i prestens tale om avdøde.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i begravelse med ei jente på 5år, det var bestefaren hennes som ble gravlagt. Hun forsto alvåret! å var kjempeflink gjennom hele begravelsen

Tror barna merker at det er en annen stemning og atmosfære, så da blir de litt mer stille og alvorlig.

 

Men det viktigste er å snakke ordentlig med ungen før man skal i kirka.

[Anonym bruker]

 

Men en 3-4-5åring er jo ikke helt inneforstått med konseptet "død"! Er virkelig en baegravelse passende?!

-Skal jo ikke dra alle over en kam, så klart men...

 

Samme med "syning" av liket. Hvorfor ta med barn på det?? Har jobbet på gamlehjem, og så mange har hatt med små barn som de løfter opp -og gjerne "tvinger" til å gi en klem osv...

 

-"se bestemor sover"

Stakkars unger blir jo traumatisert, og kommer aldri til å tørre å sove igjen..

 

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, syning skal man ikke ta med små barn på, det er jeg enig i.

Men begravelse er ok, men må må jo se ann ungen selfølgelig! men ikke barn under 4 år..

[Anonym bruker]

Mine barn er foreløpig for små til å være med i begravelse. (Eldste er 4 år). For en drøy mnd siden begravdes barnas oldemor, og mannen og jeg dro i begravlsen uten barna, men hentet de slik at de fikk være med på kaffen etterpå. Vi hadde fortalt at vi hadde vært i begravelse hos oldemor, og hadde også pratet mye om det på forhånd. Det første min sønn gjør da han kom inn i lokalet (hvor alt av slekt og venner sitter nokså stille og spiser suppe) er å rope ut "Hvor er oldemor?", så da var jeg sjeleglad vi ikke hadde tatt ham med i kirka .-)

[Anonym bruker]

Barn bør likevel få mulighet til å ta farvel med dem sto barnet nær. Det er langt verre for et barn å bli fratatt den muligheten og å ikke bli inkludert.

 

Barn er ikke dumme og de merker at noe skjer, noe som er trist og leit og som får de voksne til å begynne å gråte. Og da må man snakke med barna og ta dem med.

 

Man trenger ikke vise frem den avdøde, men å ta barna med i begravelse ser jeg på som en selvfølge.

[Anonym bruker]

Syning er bare sykt ekkelt, jeg var med på det da jeg var 23. Aldri mer. Der lå en fremmed dame (hun så helt merkelig ut), iskald, død... Ikke min elskede mormor.

[Anonym bruker]

Vi har nettopp hatt denne diskusjonen hjemme da min farmor døde. Hun var veldig nær oss alle og vi hadde barna med. Faren til barna var langt fra enig, men så jo at det gikk veldig bra.

 

Storesøster på 6 1/2 år synes det er veldig trist og har grått en del, selvfølgelig, hun var jo kjempeglad i oldemor.

 

Lillebror på 4 år hadde blitt forbredt på at i kapellet er man rolig og sitter fint og man leker ikke. Han var også like glad i oldemor og jeg hadde ingen whatsoever intensjon om å fortelle han at nei nå skal du få være i bhg mens vi går i begravelsen til oldemor og tar farvel. Du får ikke ta farvel eller se hva som skjer med henne når hun har død. Eller hadde alternativet vært å ikke fortelle noe? Han skulle vært den eneste i familien som faktisk ikke visste hvor oldemor var, om hun var død eller noe?

Han var syk når hun lå på sykehuset og fikk ikke besøkt henne, derfor synes jeg det var veldig godt at han fikk være med i begravelsen. Det var aldri snakk om å se hun når hun var død, jeg vil at de skal huske henne som en god varm levende og frisk person.

 

Men nå er jeg såå ufattelig glad for at jeg tok dem med begge 2. Vi kan snakke om det, besøke graven og sørge sammen, for vi var der alle sammen.

Det er trist og leit, vi savner henne (det skjedde nylig), men vi husker også de gode minnene og snakker om hvor godt vi hadde det når hun var her med oss.

 

Nei jeg synes det er veldig viktig å inkludere alle. Tenk om barnet mister en av sine nærmeste, skal h*n ikke få gå da pga alderen? Eller gjelder det bare når de voksne mener barnet ikke var nær nok til denne personen? Hvem vet hvilke tanker barnet hadde om den som døde?

 

Dette er bare noen tanker slik at det kanskje svarer på dine spm, jeg dømmer ingen, folk må gjøre som de selv er best.

Men jeg angrer ikke et sekund, jeg er veldig glad for at jeg tok dem med. Jeg synes barna taklet det godt.

 

[Anonym bruker]

Vi hadde med vår datter på 2,5 i begravelse. Det gikk helt fint. Hun vet at oldemor er død, men forstår selvfølgelig ikke hva det betyr. Det hun forstår er at hun aldri får se oldemor igjen.

Da jeg var 6-7 år gammel døde mitt ett år yngre søskenbarn av kreft. Jeg var på syning av henne. Så på henne og tok på henne. Jeg husker dette som noe kjempefint, og har absolutt ikke blitt traumatisert.

[mandel i grøten]

Kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor ungene ikke skulle få være med i oldemors begravelse? Er de ikke en del av familien?

Mine unger på 20, 9, 8 og 3 har akkurat vært med i oldemors begravelse, det hadde da vært helt unaturlig at de ikke skulle få ta avskjed med henne? Det er en selvfølge at de er med, og de får hverken traumer eller oppfører seg upassende, som jeg ser noen av dere har nevnt som (dårlige) grunner til ikke å ha dem med.

[Anonym bruker]

Jeg må også få legge til at den som har gått bort vet hvem barna er og hvordan de er. Den som har dødd har selvfølgelig ingen ønske om at noen ikke får delta pga at de er seg selv og kanskje lager litt lyd. De ønsker som regel at vi skal leve videre og ønsker barna alt godt, ikke at de blir ekskludert. Vi er som vi er, og må bli tatt for de vi er, også barn.

 

Alle forstår at barn ikke klarer å sitte i ro i en evighet.

En del i begravelsen til min farmor synes 4åringen var et friskt pust og et slags avbrekk for å se at livet går videre.

 

11.00

 

[Anonym bruker]

En begravelse er jo også for enke(mann), barn og pårørende. jeg hadde blitt så irritert om det hadde vært et leende barn i min bestefars begravelse nå nylig og "distrahert".

Blir helt feil!

[Anonym bruker]

En ting er barn i nær familie til avdøde (barn, evt barnebarn) men når det ikke er så nært, så blir det litt rart.

Barn er jo forskjellige også. Noen er rolige, og forstår hva det er snakk om, andre ikke.

[Anonym bruker]

Jeg hadde med meg gutten min på 2,5 år i begravelsen til min mor, altså hans mormor. var veldig i tvil på om jeg skulle gjøre det, men er glad vi tok han med. han snakker fortsatt om det og vet nå hvor mormor er på en måte. da jeg spurte presten hva hun syntes om han skulle bli med eller ikke var hun ikke i tvil da hun sa ta han med. barna skal ikke holdes utenfor noe sånt. de kan føle når de blir eldre at de har blitt holdt utenfor, selv om de er så små at de antageligvis ikke kommer til å huske det.

[Anonym bruker]

Barn har virkelig noe i begravelser å gjøre. Før i tiden hadde barna en naturlig del i livet på gården, med fødsel og død som normale innslag, enten det var kua som kalvet eller bestemor som trakk sitt siste pust. Så kom en periode hvor barnet skulle skjermes og ikke ta del i noe, hverken liv eller død. Nå er vi heldigvis, gjennom forskning og erfaring kommet dithen av man ser at skikkene før i tiden, for lenge siden, var det rette. Og noen av oss (de fleste?) forstår dette. Resultatet av å skjerme barn på den måten som har vært gjort i noen tiår er barn som tror fisk er firkanta og heter findus, at man aldri våkner når man sovner og at barn kommer til verden ved hjelp av storken, og som aldri har sett mamma gråte.

 

En treåring som ser mennesker gråte i naturlige sammenhenger vil få et normalt forhold til det å sørge, det å vise følelser. Barn som skjermes vil ha stor sjangs for å undertrykke følelser, eller reagere overdrevent når andre uttrykker følelser. En treåring som er vant til å se følelser uttrykt vil ikke bli utrygg av å delta i en begravelse hvor folk viser sorg. Dersom settingen er riktig (man kjenner den avdøde, man har snakket med barnet, eller barnet har vært delaktig i hele prosessen omkring dødsfallet) er det helt naturlig, og veldig fint for barnet å få være med på begravelsen. Dersom man drar barnet med bare for gøy blir det noe annet. Man tar med barn som har en relasjon til avdøde, eller som har vært delaktig i foreldres sorg selv om barnet selv ikke kjente avdøde.

 

Og hva skjer den dagen barnet faktisk mister noen som er veldig nær, men aldri har vært i en begravelse? I tillegg til å miste noen som er nær, må barnet for første gang forholde seg til kirkerommet som et trist sted. Her mistet gutten sin oldemor som 6åring. De hadde et nært og godt forhold, og han holdt sågar tale i hennes begravelse. Han var trygg på situasjonen, for før det var han med meg i begravelse til både mitt søskenbarn og til to tanter av meg. Som åtteåring måtte han følge sin egen far til graven. Jeg er glad han da hadde en trygghet omkring det å delta i begravelse, han slapp å forholde seg til enda en ny ting når hans far gikk bort. Det å se den avdøde hadde han allerede gjort med sin oldemor, og det å se mennesker oppløst i sorg gjorde bare hans egen sorg mer "tillatt".

 

Jeg har dog gått i en del begravelser uten ham. Men det har vært mennesker som jeg ikke har sørget åpenlyst over, men som har satt spor i mitt liv. Han har visst jeg har mistet en venn eller kollega, men han har ikke vært direkte berørt. Når det derimot har vært mennesker som han har merket dødsfallet til har det vært helt naturlig å ta ham med.

 

Når det gjelder forstyrrelser vil man enkelt unngå det ved å ha litt kontroll på barna, snakke med dem om alvoret og ha en fluktplan,feks et litt eldste søskenbarn som kan ta barnet med ut om det blir for mye støy. Og som det nevnes over her: mange setter pris på de aller minste barna i begravelse fordi de skaper håp og viser at livet går videre.

[Anonym bruker]

Barn skal ikke "skånes" fra begravelser! Jeg var med både på syning og i begravlesen til min farfar. Det er faktisk mitt første minne (jeg var vel 2,5 år da). Jeg har aldri tenkt på det som en fæl ting på noen måte, heller ikke hatt noen slags form for traumer. Jeg syns tvert i mot at det er godt å ha et bilde av farfaren min i hodet mitt:o) Uten den opplevelsen hadde jeg ikke hatt noen minner om han overhodet!

 

Barn er ikke dumme. Død er en del av livet og barn må lære å takle på lik linje med voksne!