Noen med søsken som har shiczofreni?

[Anonym bruker]

Hvordan påvirker det deg og dine foreldre? Klarer de å å tenke på seg selv og deg?

[Anonym bruker]

Hei jeg har ingen søsken som har det , men jeg har en far som har den lidelsen/sykdommen. For meg og mine søsken har det verdt hardt til tider, men det var da vi ikke forstod hva det innebar. Når det gjelder det å tenke på seg selv og andre, så tenker han faktisk mer på oss enn mamma. han har dype samtaler med oss om alt, samt det han opplever selv. Forstår man dette så er det veldig greit å høre på , selv om du vet det ikke er helt logisk i mange tilfeller. andre tilfeller treffer han blinken og gir oss mer enn hva andre kan,.

 

han kan utebli i blant men da har han det vanskelig selv og han er veldig opptatt av oss så de tenker faktisk mer på andre. ellers så er det han som gir råd og gode ord i hverdagen. kan gi en eks, da jeg jeg var ung og ble tatt med røyk av mamma så ble hun bare sur ( var 14 ) og var helt fra seg og sa dette skal jeg fortelle faren din. jeg gikk før henne til pappa og sa hva som hadde skjedd og at jeg røyker, han sa jenta mi , skjønner det er kult å ta en røyk eller veldig fristene men du vet det ødlegger lungene dine, du får en dårlig vane som du ikke kan bli kvitt og kan bli kvitt nå. Hvis du senere ønsker deg barn kan dette være dårlig for befruktingen og du får rynker må bruke masse sminke hverdag en å gå naturlig pen...du vil stinke akebeger og kysser du en gutt er det bare pyton.

 

så poenget er de kan tenke på seg selv og det dem opplever mer enn deg, men de forteller det til deg også så du blir inkludert og kan finne en god rolle for å hjelpe hverdagen deres. det spørs hvordan du som søster/ bror /datter /sønn/Kone/ektemann har satt seg i sykdommen og finner kunnskap , finner teknikker med den det ovenstår for ( i mitt tilfelle pappa ) som funker og ikke er redd..

 

når jeg hører på pappa og han har hørt stemmer og hva enn det er eller finner på noe å si jeg ikke er helt enig i eller er for dumt å høre sier jeg ifra og er ikke redd. du må være selv trygg rundt denne personen. eller så er det skremmende og du kan fort bli sint. foeks ikke ta deg nær av noe de kan finne på å si, det er virkelig for dem og de mener det hundre prosent, mens du sitter der og tenker fy dette eher går ikke osv... de har ofte koder , for å snakke og kan blande inn alt i en samtale og man ikke forstår noe, etter en tid så vil du merke ting blir gjentatt og hva de står for..

 

dette er ikke enkelt , men overhode ikke umulig å leve med. vi er 6 , 3 jenter , 3 gutter, og det er vi jentene som sitter rundt pappa hele tiden er gøy å snakke med han, guttene er litt opptatte men er fult klar over sykdommen og er som oss. aksepterer, ikke er redde og det funker..

 

nå gleder han seg til å bli bestefar..

 

jeg har satt meg i sykdommen for å forstå min far og er det noe du lurer på si ifra...