Han vil ha en til, jeg vil ikke...

[Anonym bruker]

Jeg holder på å bli tussete! Mannen min har så fryktelig lyst på et barn til. Selv har jeg nærmest blitt allergisk mot babyer. Har hatt en venninne med baby på besøk i dag, og var sjeleglad når hun reiste! Vi har et barn på 3,5. Jeg fikk en barseldepresjon når h*n ble født, og det tok et år før jeg følte noe annet enn irritasjon ovenfor denne babyen. Nå i dag elsker jeg h*n over alt på jord, men det tok sin tid å komme dit... Frem til vårt barn var 2 år var jeg også klar for å få en til; da hadde jeg det likevel så jævlig at jeg tenkte en til eller fra spiller ingen rolle. Nå har jeg imidlertid fått livet på skinner igjen, og er strålende fornøyd med den fantastiske familien vår. Men det er altså ikke mannen.

Jeg prøver å snakke med mannen min om dette og om mine følelser, men han blåser det av med "nå overdriver du! Så ille var det da ikke" Men for meg var det det! Jeg vil ikke dit igjen!

What to do? Gå med på å prøve å få en til og håpe det ikke går? (Vi slet leeenge med nr 1) og skulle det lykkes, krysse fingrene for at livet går videre...? Eller stå på mitt og si beklager, men jeg har det barnet jeg ønsker og er ferdig med reproduksjon? Frykter at jeg da risikerer forholdet. På alle andre områder i livet er han en snill og forståelsesfull mann, bare ikke i denne saken... (Jeg var nok ikke så flink til å snakke om hvordan jeg hadde det når det sto på sist, så jeg kan jo forstå at han ikke henger med også... Jeg prøvde å snakke om det på helsestasjonen når vi gikk til kontroller, men ble avblåst med at så lenge jeg sov om natten var det ikke snakk om depresjon. Ser i ettertid at jeg helt klart hadde en barselsdepresjon og burde hatt hjelp, men slik ble det ikke. Jeg er generelt ikke så veldig flink til å snakke om følelser...)

Huff. dette ble usammenhengende. Tårene spruter. What to do? Forsøke å få mannen til å innse at vi forblir en herlig familie på tre? Risikere min egen psykiske helse (og forholdet) for å prøve å få en til? Hjelpes! Jeg er rådvill! Føler det blir feil uansett.

[Anonym bruker]

Vet du hva, om han ønsker seg en til, så kan han vente til han faktisk klarer å ta den tyngste byrden selv..

 

og i mellomtiden så bestemmer du!!

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe svar, egentlig.. Men hvis du kjenner med hver nerve i kroppen at du ikke vil ha en til, så burde du vel ikke det? Er du ørlite i tvil så er det noe annet. Haster det dessuten? Må dere si enten eller nå? Hadde det selv helt jævlig med første. Er nå gravid på nytt, noe vi begge ønsket. Jeg gruer meg for om det blir som sist, eller enda værre.. Mannen min gruer seg og, mest på grunn av lite søvn og styr med baby og en 2,5 åring. Jeg tror heller ikke min mann i dag skjønner hvor ille jeg hadde det. Han syns det fungerte, sannsynligvis fordi jeg tok meg sammen. Jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å ikke ha særlig gode følelser for barnet sitt. Det er et rent helvete, og det setter dype spor også når det er over.

[Anonym bruker]

Jeg ville absolutt ikke prøvd på en til før du evt er klar for det. Er du så gammel at det må skje nå med en gang da?

 

Jeg ble plutselig klar for barn nummer to når lillemann ble 2, men vi diskuterte det mye frem og tilbake selv om jeg overhodet ikke har hatt noen fødselsdepresjon! Det er deilig når livet fungerer igjen og man "får tilbake" seg selv igjen... vil man da en runde til?

[Anonym bruker]

Begynner jo å trekke på åra... Blir 35 over nyttår. Har vel "forhåpentligvis" fortsatt et par forplantningsdyktige år igjen, men jeg vil bare ha denne baby-krangelen ut av våre liv...