Jeg er blitt likegyldig...

[Anonym bruker]

Jeg klarer IKKE gråte uansett hvor ille jeg har det. Har hatt det sånn i litt over 1 år, tok lett til tårene før, og kan ta til tårene hvis det er noe veldig rørende på TV eller med barna. Men når jeg opplever noe fælt, trist, negativt eller tenker på fortiden, klarer jeg ikke gråte, og vil egentlig bare sitte og slappe av eller sove hvis det er kveld.

 

På annen side, klarer jeg å uttrykke glede og kjærlighet til mann og barn, så jeg er ikke følelsesmessig avstumpet, likegyldigheten gjelder kun tårer og det å føle seg trist. Jeg føler meg bare tom når noen sier noe sårende, minner meg om fortiden, gjør noe urettferdig osv. Har slitt veldig i barndommen og egentlig under hele oppveksten med mobbing, utfrysning, dominante foreldre. Har opplevd utroskap, svik fra kjærester og venninner, trakassering på jobb, psykisk og fysisk mishandling i forhold, og store helseproblemer. Har heller aldri hatt støttende familie eller nære venner. Opplevde 3 spontanaborter og 1 provosert abort, den siste sliter jeg vel mest med.

 

Har dere noen tips for å få meg til å bli litt mer "menneskelig" igjen? Jeg vil gjerne gråte litt når det blir for mye, men klarer faktisk ikke det fysisk.

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd mye av det samme som deg, og jeg klarer heller ikke gråte når det gjelder det som virkelig er vondt. Nå har ikke jeg opplved like mange ting som deg, så du har min medfølelse.

 

Jeg tror det er kroppens forsvarsmekanisme, når det blir for mye. Alternativet hadde vært å bare gråte hele tiden, og det klarer ingen. Derfor stenger kroppen av. Jeg tror det rett og slett er veldig menneskelig, og det er i hvert fall ikke noe å være lei seg for. Det bare er sånn.

 

Prøv heller å få det så godt som du klarer oppe i alt sammen. Da løser slike ting seg av seg selv.

[Anonym bruker]

Men føler du at du trenger å gråte? Hvis ikke så synes jeg kanskje du kan la situasjonen være, det er jo lettere hvis ting ikke går så veldig innpå deg. Så lenge du har det motsatte spekteret så høres det egentlig bra ut.

Kanskje er det forbigående. At dette er en slags forsvarsmekanisme fra kroppen og hodets side, rett og slett for å beskytte deg. Når jeg opplever "nedgangstider" og vanskelige ting blir jeg usigelig trøtt. Det synes jeg er en styrke, å kunne sove seg gjennom sorg og vanskeligheter. Nå griner jeg også, da, men sover myyyye.

 

Så først bør du finne ut om endringen faktisk ikke er ønsket fra din side. Hvis du ikke vil ha det slik kan du f.eks ta kontakt med en psykolog eller annen samtalepartner og nøste opp i hvorfor du er blitt slik.