Ble inspirert av innlegget her ang. den begravelsen....

[Anonym bruker]

Ville dere dratt i begravelsen til en person, en slektning som hadde gjort dere mye vondt?

En som hadde psykisk og fysisk skadet deg, ødelagt oppveksten din, ødelagt selvtilliten din....

[Anonym bruker]

Jeg undrer bare på hva jeg selv kommer til å gjøre...

min psykopatiske far ligger for døden, har ikke hatt kontakt med ham på mange, mange år...

 

HI

[Anonym bruker]

Respekt og tilgivelse er ikke det samme som at en godtar det personen har gjort.

 

Et menneske er sammensatt, og består av mer en handlinger. Der er utrolig mange sider ved et menneske, samme hvem en snakker om og hva de har gjort.

 

 

I ditt tilfelle vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, men trolig hadde jeg ikke møtt opp.

[Anonym bruker]

nei, hadde nok ikke kastet bort tiden min på det.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått, og jeg hadde nok angret på om jeg ikke gikk.

[Anonym bruker]

Da min far døde for fem år siden sto jeg overfor samme problemstilling. Min far var alkoholiker og har forgrepet seg på meg seksuelt. Jeg hadde ikke hatt kontakt med han på over 10 år da han døde, og fikk heller ikke sjansen til å komme på sykehuset, da hans nye kone ikke ga beskjed om at han lå for døden. Akkurat det siste er jeg glad jeg slapp å forholde meg til faktisk.

 

Men, jeg gikk i begravelsen. Jeg gjorde det for min skyld, ikke for hans. For meg handlet det om å få en mulighet til å se han med andre øyne, til å høre taler fra gode venner m.m, og det ga meg noe. Jeg har kommet lenger i forhold til å tilgi han.. noe jeg også evt gjør for min skyld, og ikke for hans. Jeg kjente også på en tristhet i begravelsen. En tristhet over å ha mistet en far, bare at jeg mistet han for mange mange år siden. Jeg mistet sjansen til å ha en far, og jeg mistet sjansen til å bli elsket av en far. Denne tristheten er noe annet enn sorg over tapet av en kjær, men for meg hørte det likevel hjemme i en begravelse.

 

Du må avgjøre hva som blir riktig for deg. Lykke til. Klem:-)