Blir så lei meg av den ene tråden hvor...

[Anonym bruker]

enkelte ser ned på mødre med flere barnefedre.

Selv hadde min forhenværende samboer vært sammen i over ti år før vi skilte lag.

Jeg var ung og hadde ingen forusetning mentalt sett å forstå hvor dette skulle bære. Jeg var blendet av hans kunnskap og makt.

 

Jeg gjorde alt i min makt for å bevare familien vår. Til et punkt hvor jeg faktisk godtok og ikke få noe omsorg selv, bare ga hele tiden og hvor jeg ikke følte noe tilhørighet med min partner.

 

Etter noen år slik står du i et veiskille. Skal jeg leve ulykkelig, etter alle ulike forsøkmetoder er iverksett uten hell, eller skal jeg leve et lykkelig liv.

 

Skal jeg tilbringe mitt ene liv på jorden ulykkelig fordi jeg fant en mann i ung alder og ikke evnet den gangen å se så langsiktig som jeg gjør nå?

 

Har nå verdens beste kjæreste som ser meg, prioriterer oss og gir av seg selv til oss.

Han ønsker barn, men selv dømmer jeg meg selv. To barnefedre, nei ikke meg.

 

Det er så vanskelig å godta at barnet mitt aldri får oppleve den kjernefamilien med mor og far sammen. At jeg har utsatt barnet for dette og frarøvet det dette på bakgrunn av mitt valg.

 

Ville bare belyse hvor vanskelig dette også kan være.. At man ikke skal være så tidlig ute og dømme.

 

Hjertesukk fra meg:(

[Anonym bruker]

To barnefedre er da vanlig..? Mange som får barn med mannen de tror er drømmemannen også tok man feil Er selv alenemamma til en og har kjæreste. Jeg ønsker meg flere barn med tiden ;-) Nå har jeg funnet lykken, aldri hatt det så bra før

[Anonym bruker]

hehehe.. slapp av. det er vanlig. Jeg kjenner til ei som har 2 "løsunger", og nå har 2 med han hun kommer til å være gift med til "døden skiller ad".

 

altså 3 ulike fedre til ungene.

 

Bare slutt med å ta deg nær av alt mulig, og kanskje du skal være mindre her inne siden du ikke takler det helt?

[Anonym bruker]

 

Uten å ha engasjert meg i akkurat den tråden, så tror jeg at det handler om flere en to barnefedre altså...

 

For meg går det begge veier...

Har en (mannlig) kollega som har 7(!) barn (et par tvillingsett inni der ,tror jeg), med 4 forskjellige mødre.

Nå ville han aldri vært noen potensiell kjæreste for meg av flere grunner, men antall x-er (og unger) å forholde seg til alene hadde gjort meg ekstremt skeptisk...

Det sier jo også litt om evne til å "binde" seg.

 

-Man kan være "uheldig" med valg av partner(å få barn med) både en og to ganger...men flere en tre, da bør man ha lært...

[valkyrien]

Jeg kan forstå at man kan ende opp med 2 forskjellige fedre, selv om jeg aldri kommer til å få barn med mer enn 1 mann.

 

Men flere synes jeg blir drøyt. Min mor har f. eks ei venninne som har 5 barn med 4 menn. Da burde man ha tenkt litt synes jeg...

[Anonym bruker]

Min første graviditet:

Var på konsert i oslo, dopet ned, og fant ut 8-9 uker senere at jeg var gravid. trodde han jeg var sammen med var faren men hadde mange drømmer om at det ikke var det. og det stemte. Etter 1 år fant jeg ut av hvem som var faren. Men det var ikke han som hadde dopet meg han var bare DUM nok til å ikke fatte at jeg SOV pga DOPEN.... jeg aner ikke hva som skjedde altså, han har ikke sagt noe, men siste jeg husker var oppvarmingsbandet, og at jeg våknet på hotellrom etter et nachspiel. der hadde det visst vært mange andre også (en gjeng jeg kjenner fra før)

Beholdt barnet, og hun er høyere elsket enn noe annet, og jeg nyter livet.

 

Rett før ettårsdagen hennes fant jeg ut at jeg var gravid igjen. Har vært kjempenøye med p-piler hver morgen så det kunne jeg ikke forstå! Jeg var fremdeles sammen med den samme fyren, men jeg visste at det snart kom til å bli slutt, og det kom aldri til å vare livet ut. Tok abort (selv om jeg hater tanken på det, og det var utrolig vanskelig, jkeg angrer emmå og sliter med dårlig samvittighet)

Men poenget her er at ENESTE grunnen til at jeg tok abort, var at jeg ikke ville ha barn med to forskjellige menn, for jeg har jo et håp om å finne drømmemannen jeg en dag skal gifte meg med, og få barn med, og da hadde jeg hatt barn med 3 forskjellige... det var ENESTE grunnen til at dette stakkars barnet ikke fikk leve.. pga av hva folk ville tro om meg. tenke om meg....

 

Så siden det er helt greit å ha barn med 2 forskjellige, er jeg nå helt bestemt på å ikke ha et barn til før jeg gifter meg uansett hva som skjer.

[valkyrien]

Jeg kan forstå at man kan ende opp med 2 forskjellige fedre, selv om jeg aldri kommer til å få barn med mer enn 1 mann.

 

Men flere synes jeg blir drøyt. Min mor har f. eks ei venninne som har 5 barn med 4 menn. Da burde man ha tenkt litt synes jeg...

[Cat.68]

Hmmmm, hmmmm, hmmmm. Jeg har 3 barn med 3 forskjellige fedre, allikevel kan jeg ikke se at jeg har vært hverken drøy eller burde klar tå tenke meg om?? Mitt første barn fikk jeg med en man som sa han var steril. Vi var i et forhold og lette leilighet hvor vi skulle flytte sammen i. Da jeg ble gravid ( jeg sluttet jo å brukte prevensjon da han uansett ikke kunne få barn, og da vi vært sammen lenge nok til at jeg følte meg trygg på ham ang sykdommer), så ville han ikke vite av oss lenger, han ville ikke ha barnet og ikke meg. jeg tok likevel ansvar og beholdt barnet og har aldri angret på det. 7 år senere var jeg endelig i et nytt forhold med en mann jeg trudde ville være mannen mes stor M. Da vi bodd sammen i 2 år ble jeg gravid, og jeg følte meg fortsatt trygg på at dette var mannen i mitt liv. Da jenta vår var 3 mnd, dro ham fra oss, og jeg skal være ærlig å si at jeg nå var ferdig med både menn og barn. Til jeg traff mannen min ;o)). Vel klok av skade brukte jeg 2 ÅR!! før jeg i hele tatt flyttet sammen med denne mannen, men han var ALT jeg savnet i de førrige mennene og han godtok både meg og barnen mine og tok dem til seg som sine egne. Han var klar over at jeg følte meg ferdig med barn, men etterhvert skjedde noe. Hvem var jeg som skulle bestemme at han ikke skulle få noen egne barn?? Skulle jeg frarøve ham muligheten å bli far bare fordi jeg hadde vært uheldig tidligere?? Og skulle jeg risikere å miste drømmemannen min fordi jeg ikke skulle ha barn med flere fedre?? Nope det får finne grenser for egen egoisme også og sammen med min nåværende mann har jeg fått 2 barn. Et mistet vi dessverre men vi har idag ei nydelig datter sammen. Det er snart 17 år siden jeg traff ham og han er fortsatt min trofaste fantastiske drømmemann, og har ikke angret et sekund på noen av barnen mine, og han er far nok for alle sammen. Og de andre har har også fin relasjon til sine fedre og ikke har vi noen konflikter med mine, dine og våre barn heller. Men lurer på hva i min situasjon som er drøy og hvordan jeg skulle ha tenkt annerledes??

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å dømme andres liv, men ser du har flyttet sammen med disse mennene uten å være gift. Hvis du nektet å flytte sammen uten ekteskap, ville du kanskje sett at de flyktet sin vei tidligere...

[Anonym bruker]

Etter forrige tråd burde jeg vel streng tatt svare anonymt her, men det gidder jeg ikke..

Javel, noen av oss har barn med flere menn, noen har med bare en, noen treffer blink med første kjæreste, gifter seg og lever lykkelig ever after, andre gjør det ikke. Sånn egentlig..hvem raker der?

Man trenger ikke sitte i et dårlig forhold, fordi det er mest stuerent med en pappa til alle barn, noen ganger fungerer de tikke. Sånn er livet. Vi vet aldri noenting før vi har vært der.

og du over her...(02.35) Du skriver at det ikke er lett å dømme andres liv..vet du hva-det er faktisk akkurat det mennesker gjør lettest. "Du er ikke som meg, jeg er bedre.."...

Sånn. Da er jeg ferdig med å svare på tråder om barn med flere menn, og har tenkt å drikke kaffen min, og få ungene i barnehage og skole før jeg tar fatt på siste handel til jul God første desember, alle sammen!

[Sol Skippertaksdronning]

06.34 er meg.pokkers anonymknapp..

[Anonym bruker]

At enkelte kvinner tror de kan sitte på sin høye hest og dømme andre som ikke tar de samme valgene som de eller begår diverse feiltrinn, er ikke annet enn trist. Det er ingen andre enn kvinnene det faktisk gjelder som har rett til å mene noe om valgene de selv tar, der være seg å få barn med flere menn, tar abort eller hva det måtte være.

[Anonym bruker]

Veldig fint innlegg HI, og selv tenkte jeg som deg i mange år. Jeg og forlot min alkoholiserte ektemann etter 10 år, da med to barn på 0 og 2 år.... (hadde ikke sett hans alkoholisme før etter jeg ble svanger med minstebarnet) Men det kom frem opplysninger om at han hadde vært på rehab FØR jeg ble kjent med han.. (bare ingen som fortalte meg det) Når jeg ble svanger med nr 2 klarte han ikke skyle det lengre..)

 

vel uansett... Jeg har funnet en ny flott mann og vi har fått to barn sammen. Jeg er lykkelig, og alle fire barn er lykkelig. (pga av far til mine førstes barn sin situasjon, kan han ikke ha samvær... så det er ikke noe mine, dine helger osv.)

 

Du kan også forsøke å LEVE det livet du har... på den måten du ønsker. Det er ikke vi høner på bim som skal leve det for deg!!

[Cat.68]

Hehehe, men å andre siden gifter jeg meg ikke med noen jeg ikke vært sammen med lenge nok til at jeg vet dem vil være sammen med meg da. Kom bare ikke så langt med de andre heldigvis. Ille nok å bli forlatt om jeg ikke skulle ha måttet skille meg også. Er gift nå da ;o)

 

[Anonym bruker]

Man kan flykte selv om man har vært gift, og noen kan bli selv uten ring!! Slik har jeg hatt det. Så det papiret har ikke så mye å si altså.... (den var tenkt til 02.35) har fire barn med to menn, han jeg giftet meg med ser knapt ungene.. han jeg bare er samboer med tar all ansvar for alle barn...!!!

[Anonym bruker]

Jeg tenker som så at enhver får feie for egen dør. Og man må jo se det hele i sammenheng. Mor til mitt bonusbarn har også 3 med 3 forskjellige, hun har heller ikke vært i forhold til noen av dem, og to av barnas far vil ikke ha noe med barna å gjøre, så da har vi (samboer og jeg) alle sammen her på samvær, siden han kjenner dem god, siden han er far til den eldste, og mor trenger litt avlastning for å være en god mor når hun har dem. Men vi håper inderlig at hun ikke får flere, for det har hun ikke kapasitet til. Men hun har klaget litt over at siste runde OS gikk ut nå i vår, så vi får se. Jeg vil helst ikke innrømme at jeg ser ned på henne, men jeg gjør nok det. Jeg ville aldri satt meg i en slik situasjon.

 

Samtidig har jeg en venninne med 4 barn med 3 forskjellige. Hun var 17 år da hun oppdaget at hun var blitt gravid med en kar som var på ferie her, hun gikk da på pilla, men slurvet kanskje (hun husker ikke helt). Det var for sent til å ta abort når hun fant det ut. Det tok henne over ett år å spore opp og finne barnefaren, som ikke ønsket samvær. Like etter hun fant ut at hun var gravid ble hun kjæreste med en hun giftet seg med. De fikk to barn, og var gift i nesten 10 år. De gikk fra hverandre, men han hadde samvær med alle tre barna. Så møtte hun mannen i sitt liv. Han hadde ikke barn fra før, og hennes barn var da store (rundt 10-12). De valgte å få ett barn sammen. Hennes liv har blitt slik, hun står for de valg hun har tatt, hun har tatt ansvar og gjennomført en lengre utdannelse underveis. Hun er i dag den venninna jeg ser mest opp til, hun har godt med penger, er en god mor, har kontroll på livet og har tatt de beste valg for seg og sine.

 

Så man må faktisk se ting i sammenheng.

 

 

[Anonym bruker]

Samme hvilket liv du lever vil det være noen som dømmer deg for et eller annet.

Man må bare lære seg å heve seg over det og leve det beste livet man kan for seg og sine.

 

Jeg sytnes det er litt trist da at din nye partner ikke skal få lov å være biologisk pappa fordi du har barn fra før og er redd for å bli stempla om du har barn med to fedre.

 

Jeg har to barn med samme far og har innsett at om jeg blir sammen med en som ikke har barn og ønsker barn da blir det et barn til på meg. Jeg har to barn de er det største i livet for meg og om jeg elsker en mann som ønsker barn så vil jeg aldri frarøve han den muligheten. å være stefar vil aldri være det samme som å være biologisk far.

Og fordi min exmann viste seg å være en drittsekk som knapt gadd å se på barna våre (de er veldig tette så jeg var gravid med nummer to (ikke planlagt) før jeg oppdager hvor dårlig far han var.Og han nå ikke har kontakt med barna sine så må jeg velge å stole på at en framtidig partner vil være en god far om han ønsker seg barn.

I tillegg vil han jo få prøve seg med de barna jeg allerede har, om han ikke kommer godt overens med de og vi får til familielivet sammen så blir det ikke flere barn da blir det brudd siden de jeg har er viktigere en en partner.