Sykepleier, eller dere som holder på med utdannelsen :)

[Anonym bruker]

Vurderer å utdanne meg som sykepleier og har noen spørsmål ang. utdannelsen. Er vel praktisk anlagt av meg (har pratisk yrke nå), litt papirarbeid tåler jeg men fysisk jobb er noe som passer meg best.

 

Så da lurer jeg litt på ang utdannelsen. Forstår at det er mye teoretisk som skal på plass men hvordan er det med semesteroppgaver, eksamener o.l? Altså den skriftlige biten, er det mest faktabesvarelser (anatomi, sykdom ol) eller er det også en del drøftningsoppgaver, altså type besvarelser man har på f eks sosiologiutdannelse og andre humanistiske fag? Dette er absolutt ikke min sterke side, men derimot oppgaver som krever rett fram faktasvar. Håper noen vil ta seg tid til å svare

[Anonym bruker]

Sykepleie har en langt mer humanistisk enn positivistisk tilnærming. Størstedelen av innleveringer/eksamener er drøfting.

[Anonym bruker]

Det er en del fakta ja, anatomien er jo som den er den, vi vet hvordan et hjerte ser ut og fungerer så det er jo klart fakta. Men det er jo også en god del drøftingsoppgaver, f.eks i sykepleiefagene, i etikken ikke minst og i hovedoppgaven. Når man jobber med mennesker er det veldig sjeldent klare fakta svar, for alle er forskjellige, situasjonene er forskjellige, hvordan folk reagerer og takler sykdom vil være forskjellig. Dermed får du ikke klare fasitsvar på hvordan du skal utføre sykepleien. Du må drøfte fram og tilbake, vurdere om og hvis og trekke inn fagene for å argumentere for svaret ditt. Anatomien og sykdomslæra er derfor de letteste fagene sånn sett, for det er rene puggefag.

[Anonym bruker]

Jeg har et halvt år igjen på sykepleien nå og er for tiden i praksis i psykiatrien

 

Det er en del oppgaver, men ikke så mange at du ikke klarer det. Det er helt overkommelig. Jeg gikk 3.semester med nyfødt, og det skal være det verste semesteret. Det var tøft, men jeg fikk gode karakterer på eksamen (sykdomslære og sykepleie). Det mye drøfting i oppgavene, og dette kommer også på hjemmeeksamen. Så er du god til å drøfte får du en god karakter. Viktig å dra inn pensum, samt aktuelle artikler som du søker opp. Eksamen i sykepleie og sykdomslære er jo bare fakta. Så det krever ingen drøfting osv. Vi hadde en utrolig flink lege som underviste i sykdomslære, så det var gull verdt!

 

Dersom du ønsker å bli sykepleier, er utdannelsen helt overkommelig. Siste året har 4 praksisperioder, så det er jo nesten bare praksis da. Første året er for det meste i laben + oppgaver og eksamen i anatomi og fysiologi. Medikamenttesten er også første året, men den går nok veldig greit, det er bare enkel matte.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg er utdannet sykepleier, og er som deg. Bedre på det praktiske og "faktasvar" enn på drøfting. Er ganske dårlig på akkurat det faktisk Men jeg kom meg gjennom greit!!

[Anonym bruker]

Når praksisen er kommer an på læreplanen på den skolen du går på. Jeg var ferdigutdannet i 2006, og hadde en praksisperiode per semester fra begynnelse til slutt på utdanningen. Det er samme greia nå på den høyskolen, forresten..

[Anonym bruker]

Takk for svar dere Ja regnet nok med at det var en del drøftingsoppgaver. Nei, ikke min sterke side, men høres ut som man kan komme seg greit gjennom det. Gikk på universitet i et par år, og tok noen skikkelig tørre fag, og holdte på å drøfte meg i hjel, hehe. Så har fått litt "skrekken" der.

[Anonym bruker]

21:59 er HI forresten

 

HI

[Anonym bruker]

Det jeg slet med, var alt det udefinerbare. Som f eks å sette ord på kommunikasjon og alt sånt. Kan det i praksis, men er håpløs i å sette ord på det. Der er en god del av sånne ting.

 

Anatomi og alt det der er plankekjøring. Pugging, og ikke noe annet.

 

Og det jeg også fant vanskelig(var alene med barn med handikap i tillegg), var å klare å lese meg opp på diagnoser mens jeg var i praksis. For de praksisperiodene er HARDE om du ikke har tid nok. Ekstreme. Og selv om du har barn, så får du ikke mer fravær enn de uten barn. 3 dager pr periode. Sykt, spør du meg. Du kan bare ikke være syk selv, dersom du har små barn. For da må du gå på jobb syk selv, for å spare de få dagene for å få bestått praksis.

 

Jeg sluttet på studiet halvveis pga at jeg ikke maktet tidspresset og mengden, sammen med mitt privatliv.

[Anonym bruker]

Jeg må bare kommentere deg som syns det er sykt at man ikke kan ha mer fravær. Sykepleie er et praktisk fag, og da er praksisperiodene utrolig viktig. Hvis man har masse fravær i praksis så har ikke veilederen og kontaktsykepleieren grunnlag for å vurdere deg som sykepleier. Det er faktisk helt logisk.

[Anonym bruker]

Jeg kan da praksisen, men trengte bare mer tid på det teoretiske. Og for meg lot det seg ikke kombinere i tid.

 

Tilrettelegging mangler det en del av i denne utdannelsen. De vil gjerne ha de beste, og da bør de bestrebe seg litt på å få dem, og ikke de halvgode som har TID til å takle det hele. Jeg har møtt mange på min vei, som ikke virker oppriktig interessert, eller som ikke eier kunnskap om kommunikasjon. Og er ikke dette viktig? Eller skal en bare gjennom løpet og stå, og så får en autorisasjon? Hvem vil du ha til å stelle deg når den tid kommer? En som har ALT involvert, eller en som bare kan alt teoretisk?

 

Videregående skoler er utrolig mye flinkere til den tilretteleggingen og forståelsen.

 

Det er noe annet å jobbe som sykepleier, i forhold til det å holde på å utdanne seg til det.....

[Anonym bruker]

Det går jo an å ta sykepleien over 4 år da.

[Anonym bruker]

Praksisen er den samme, over likt tidsrom, uansett....

 

Selve teorien gikk helt strålende, det var praksisen som ødela alt.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Greit med litt info før man bestemmer seg for å hoppe i det. Ja regner med det blir noen tøffe år. Har to barn, men er heldigvis ikke alene med dem.

 

HI