Hvor høflig er din treåring?

[Anonym bruker]

Poden har akkurat fylt tre, og jeg har hittil vært avslappet når det gjelder å oppdra han til å si takk og versegod og hadet osv.

Men nå begynner jeg å bli litt stressa..

Virker som "alle andre" får treåringen til å si takk for seg og si takk for maten i selskaper. De dytter ungene foran seg og legger orda i munnen på dem. -Jeg syns ærlig talt dette virker som utidig press, men det funker jo på et vis?

Vår pode vil som regel ikke si takk eller hadet, han vrir seg unna. Noe handler garantert om sjenanse, i alle fall overfor folk han ikke kjenner godt. Han virker ganske sjenert med en gang han møter folk, også de han omgås oftere, men tør opp etterhvert.

Men når han ikke vil si hadet eller natta til pappa eller lillebror, så handler det vel mer om at han ikke gidder eller vil bestemme selv, ser ikke poenget kanskje.

Hva forventer dere av treåringen? Bør vi være bekymret? Bør vi sette hardt mot hardt og ikke gi oss før han sier det han skal, eller kommer det etterhvert?

 

Vi har gått over til å bli litt strengere på dette hjemme, men blant andre syns jeg presset blir utidig og pinlig for alle, i og med at han også er sjenert.

-Han sier for øvrig ofte takk helt spontant når vi gir han noe og sier versegod (f.eks mat, drikke), det kommer som en refleks. Det er hyggelig og noe helt annet enn å bli dytta frem og tvunget til å si en frase, syns jeg.

[Anonym bruker]

Vi har aldri tvunget barna til å si takk for maten eller takk til andre ting. Men dette er derimot ting vi har brukt bevist mye selv mens de begynner å smake på og ape etter ord for å lære.

På den måten har det blitt en naturlig del av språket dems.

 

Så både 5 åringen, 3 åringen og yngste på 1.5 sier tusen takk når de får noe/får hjelp, og takk for maten.

Sistemann klarer ikke ordene takk for maten enda, men kjenner igjen på lydene at det er det han forsøker, men tusen takk sitter som støpt.

 

De er ikke mer gjennomsnittlige enn at de glemmer innimellom, men som regel sitter dette løst.

[Anonym bruker]

Min gutt er 3,5 år nå, å han har takket for seg, takket for maten sakt versågod, hade, ver så snill etc lenge, det kommer liksom av seg selv nå. av og til må jeg si: "hva sier men nå?"

 

Men bare husk å minne han på det hele tiden, så blir det en vane for han også ikke stress for mye, eller mase for mye på han, bare gjøre det normalt

[Anonym bruker]

Toåringen min skal si takk for maten, "kan jeg få ..." og påfølgende takk hvis/når han får det han ber om. Vær så god bruker han ofte selv. Hei og hadet er en selvfølge, og ofte etterfulgt av gode klemmer, men gutten min er ikke særlig sjenert :-)

 

Det tar ikke mange forsøkene før det sitter, og jeg trenger ikke å be gutten min på to år om å spørre pent, eller å si takk for maten. Han kan det der. Og helt ærlig, det skulle bare mangle!

[Anonym bruker]

Selv 1-åringen min sier takk og hadet. Ikke fordi jeg har "stresset" med å lære ham det, men fordi at i vår familie så sier vi takk når vi får noe (om så det er potetene under middagen) og vi sier hadet når noen går. Dette får jo ungene med seg og gjør det samme som oss.

Da mine eldste var 3 år så sa de takk når de fikk noe, de sa takk for maten etter de hadde spist, de spurte pent når de ville ha noe og de sa hadet når de selv eller andre gikk.

 

Man kan ikke plutselig begynne å oppdra barna til å være høflige når de er 3 år. Det er en prosess som starter i tidlig, tidlig barndom.

"Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" fungerer dårlig i oppdragelsen

[Anonym bruker]

Uff jeg synes det er ille at man skal presse ungene til å være høflige. Det bør ikke bli en makt-greie som ungene hater.

 

Gutten min på 2 sier "takk" i de fleste naturlige sammenhenger. Jeg har aldri mast på ham en eneste gang. Men pappaen og jeg er flinke til å takke, både hverandre og gutten. Små barn kopierer vår oppførsel, og når vi er borte takker gutten min hver gang han får noe av andre. Han hilser, sier ha det, spør om å få låne noe, sier takk for lånet osv. Har aldri mast eller minnet ham på noe som helst. Det kommer bare helt naturlig for ham fordi det er sånn alle gjør det her hjemme. Stresser aldri med høflighet hvis han glemmer seg eller er sjenert. La barna få oppleve høflighet som noe naturlig og positivt, ikke noe som tres nedover hodet deres.

[Anonym bruker]

Fikk forresten høre av barnehagen at de var de eneste der som sa takk og takk uoppfordret.

Godt å høre )

 

De kan virkelig rase ifra seg, men koselig at de viser en høfflig side også )

 

12:37

[Anonym bruker]

HI her

Da min treåring var to år sa han veldig ofte takk for maten, ga bort klemmer til alle, sa alltid hadet, hei osv. Han syns da det var generelt moro å gjøre det vi oppfordret han til. Sånn er det ikke nå!

Han har hatt veldig godt språk hele tiden, det handler overhode ikke om det.

Men det er ganske stor forskjell på to år og tre år, i alle fall her i gården.

[Anonym bruker]

Poenger er jo nettopp at dere ikke burde oppfordre ham til høflighet.

 

Det må bli en del av den daglige måten å gjøre ting på. Uten oppfordringer, ros eller andre "pedagogiske metoder".

 

Ikke stress med det. Fortsett å være et godt eksempel. Husk å alltid takke gutten din. Mange foreldre synder ved å ikke takke sine egne barn.

[Anonym bruker]

Vi prøver å gjennomføre dette hver dag hjemme. Det er av og til det glemmes, men da sier bare jeg takk for maten først, og da kommer barnet på det og sier det samme.

 

Når hun har fått noe fra noen andre enn oss så takker vi sammen. Får hun noe av f.eks. faren, så spør jeg om vi skal takke ham og da gjør hun det.

 

 

Jeg har skjønt at hun er høflig når hun er på besøk uten meg (hos venninne fra barnehagen osv).

[Anonym bruker]

gutten vår er 3. han sier takk for maten her hjemme av seg selv. men når vi er borte spør han alltid om han kan gå ifra,.. dette har han lært i barnehagen. vi sier at han må spørre de vi er hos og spør om han husker hva han må si. og han sier takk for maten.

 

når han får noe så kan vi si hva sier du da.....

så kommer han med et takk og en klem.

 

han sier hade og hei.. dette gjør han av seg selv.

 

 

[Anonym bruker]

Min sier kun takk for mat om jeg spør "Ja, hva sier man når man er ferdig å spise"? Hun fyller 3 i Januar. Men så er hun veldig høflig ellers.. "Skal vi kle på deg nå"? "Nei taaakk" til svar :-D

[Anonym bruker]

.. Men hun spør "Kan jeg gå fra bordet" da 14.17. Lært det i barnehage.

[Anonym bruker]

Her er det takk for mat og kan jeg gå fra bordet som gjelder + takk etter å ha fått noe. Det har gått nærmest automatisk fordi vi har vært bevisste på å si dette selv, og vi kommer begge fra land som høfelihetsfraser mer inngrodd i spåket enn her i Norge ( skjønt takk for maten er veldig norsk! ). Men, han tester grenser og "glemmer" noen ganger, jeg må bare poengtere " hva sier vi nå?", og som du sier, noen ganger når det er flere der og situasjonen er anderledes så blir han sjenert eller glemmer. Men jg stresser ikke om det. Barnehagen er også kjempeflinke til å lære barna å være høfelige!

[Anonym bruker]

Jenta vår bli 3 år nå om få dager, og vi jobber en del med å få inn disse høfflige utrykkene hjemme, og mye kommer helt naturlig nå Synes nemlig selv at det er mye kosligere å ha barn på besøk som viser høfflighet og ikke bare tar og maser, eller stikke av fra bordet mens alle andre fortsatt sitter og spiser.

 

Jeg forventer ikke dette av en 3-åring som er på besøk, men av en 5-åring, ja!

 

Jenta vår er flink hjemme, men ofte sjenert på slike ting hos andre, og jeg pleier ikke å tvinge henne, men lavt si til henne at hun må gå å takke for maten. Presse det ikke frem høylydt for de andre, og gjør hun det ikke får det være. Ta snakker jeg med henne om det etter besøket at det er dårlig gjort og ikke si takk for maten når "Kari" har vært så snill å lage god mat til oss.

 

Jeg tror nemlig at folk vil "like" mine barn bedre om de opppfører seg respektfullt enn bare å brase fram uten hensyn til andre!

[Anonym bruker]

12.43: Synes du skriver klokt. Jeg er enig med deg at småbarn som glemmer seg, eller blir sjenerte ikke trenger å tvinges. Det årner seg. Når mitt barn ikke takker/hilser/sier hade så sier jeg det gjerne for henne. Oftest gjør hun det selv, men det glipper tross alt innimellom.

 

Tar det som en selvfølge at de små har noen gode voksenmaler å herme etter da ;-)

[Anonym bruker]

HI her igjen.

Min pode er ikke den som tar eller maser på besøk hos andre, han stikker ikke fra bordet heller. Han er som sagt sjenert (for tiden). Det er overhodet ingen fare for at han braser fram uten å vise hensyn til andre. Det lærer han i alle fall ikke av oss foreldre, vi er også sjernerte og har respekt for andre folk. -Vi er ikke oppdratt til å være så høflige, men har klart å ta oss sammen i voksen alder.

 

Det er tydeligvis mange høflige barn der ute, og det er jo bra.

 

Men er det virkelig ikke flere TREåringer som er sjenerte, ikke vil si takk og hadet og som det ikke nytter å dytte foran seg?

 

Vi må selvsagt prøve å gå foran med et godt eksempel, bli flinkere i hverdagen til å takke og si hadet osv. selv. Får håpe det går seg til etterhvert. Når han er i det riktige humøret kan han faktisk være virkelig søt og si det han "skal" uten press.

 

Klart høflige, åpne barn blir bedre likt enn de uhøflige eller altfor sjenerte!?

Det er jo nettopp derfor jeg skriver dette..