I natt lå han på gjesterommet.........

[Anonym bruker]

Vi er et par på 29 og 44 år som har et barn på 2 år sammen.

Han har 2 gutter fra før på 8 og 10 år.

 

Vi karnglet litt igår og jeg spurte om han kunne nevne en positiv ting om meg, men det sa han at han ikke kunne der og da....

 

Jeg har slitt med fødselsdepresjon, men er på bedringens vei....men han synes alt er så tungvint.

Jeg blir ikke klok på han, om han vil mere....

 

Jeg sa til han igår: "du er ikke glad i meg lengre du......" noe han ikke svarte på....

 

Når vi da skulle gå opp å legge oss gikk han rett på gjesterommet og han er enda ikke stått opp......

 

 

hvordan skal jeg spørre han?

 

Vi har hatt det litt vanskelig etter at barnet vårt ble født, kolikk og diverse, men nå er jo barnet friskt av alt han har vært gjennom*bank i bordet*.....barnet er veldig sutrete og mammadalt, men han(samboer) er jo mesteparten på jobb så han ser jo ikke barnet særlig ofte....

 

å jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

 

hva er mine følelser?litt likegyldig?vil stå litt på siden vi har barn sammen.......

 

jeg er forvirret!!!

[Anonym bruker]

bare å spørre rett ut?

[Anonym bruker]

Tror dere trengerå få snakket ordentlig sammen, det er ikke sikkert han virkelig mener at han ikke er glad i deg og slikt, men noen ganger er man så sliten og lei av alt, at det føles sånn...eller kanskje han vil gi deg en vekker. Jeg synes ikke du skal mase ved å be ham si noe positivt om deg og sånne ting, det blir bare verre. Snakk med ham om at du vet at de siste årene har vært tunge (selv om det er du som har vært deprimert, kan det være minst like tungt å være partner, tro meg), spesielt over så lang tid. Si at du håper denne julen kan være en ny start, og at du forstår at han er sliten. Ikke legg noe press på ham om nærhet og sånt, men vis at du er tilgjengelig hvis han ønsker. Lykke til, det ordner seg som regel ;-) Et samliv handler om å løse problemer, ikke gå fra hverandre :-)

[Anonym bruker]

sett deg ned og ta en prat med han når han står opp.

da uten unger til stede.

 

si at du trenger et svar og at dette er noe dere må prate sammen om.

[Anonym bruker]

takk:) nå fikk jeg tårer i øynene......

 

jeg får prøve å snakke med han, om han ikke er sur da når/om han står opp.............

har skjedd mye de siste 2 årene nå, barn, andre jobber, dårligere økonomi osv.......

 

uff vet ikke hva jeg skal si til han når han står opp...han er truende til å bare dra enten på jobben eller andre plasser uten å si hverken hadet eller noe...:S

[Anonym bruker]

La ham furte en dag eller to, og så tar dere en ordentlig prat.

[Anonym bruker]

Alle par går gjennom gode og dårlige perioder. Et krevende barn kan utløse og forsterke dårlige perioder, da søvnløshet, selvforsakelse og isolasjon ikke nødvendigvis får frem det beste i folk...

 

Har gått gjennom akkurat det samme selv; etter månedsvis med 2-3 timer søvn per døgn og en unge som bare skrek og skrek, så ble jeg naturlig nok ei skikkelig heks, og veldig bitter på mannen som hadde et liv med jobb og hobbyer...

 

Men her så tenker mannen min og jeg på løftet vi gav hverandre når vi giftet oss; dette skal vi komme gjennom, og vi er jo veldig glade i hverandre. Gresset er ikke grønnere på den andre siden, det vet vi begge alt om (vi fant ikke hverandre før vi var 27 og 32 år gamle, og har begge datet mye og hatt en del mislykkede forhold).

 

Det som ikke knuser dere gjør dere sterkere. Tenk på barnet, og at barnet er verdt å kjempe for. Gå inn og snakk med ham nå, kan godt hende han ligger våken. Mange ord sies i affekt, og angres i ettertid

 

 

[Anonym bruker]

Så bra at det ordnet seg for dere:)

 

ja, har vært lite søvn her også så det har ikke vært lett.

Og jeg(som deg)misunner mannen som fikk gå på jobb og ha andre hobbyer, jeg var bare hjemme med barnet hele døgnet uten hjelp fra noen. (og i tillegg jobber han til vanlig 7-19....)...så han så nesten ikke barnet....

 

det er ikke grønnere på andre siden av gjerdet nei, det sier han også, men jeg vet ikke helt....jeg har begynt å tenkte på andre menn og det er jo ikke bra. Jeg kommer aldri til å være utro, men hva føler jeg egentlig..........

vil jo ha han på en måte, men på en annen måte kune jeg hatt lyst til å være litt alene(aldri bodd alene)....men det er som sagt sikkert ingenting grønnere andre steder.......

[Anonym bruker]

Enig med 09:47! Ikke mas om følelser, ikke krev svar. Han er antakelig grunnsliten og lei av sin trette, deperimerte, masete, selvtillitsløse dame. Beklager at jeg sier det sånn, og det er absolutt ikke meningen å legge skylden på deg! Men akkurat nå kan det virke som om det er du som må være sterk og gi forholdet nødhjelp. Hvis du strammer deg opp, setter egoet til side, forteller ham at du vet at det har vært tøft for ham og at dere skal jobbe på lag, tror jeg definitivt han kan finne noe positivt å si om deg. Jeg vet at din-mafiaen vil slå tilbake nå og si at du ikke skal være dørmatte, og at det er han som skal skjerpe seg, men det er nok ikke særlig fruktbart. Nå tror jeg han trenger hjelp opp av gropa. Neste gang er det kanskje omvendt :-) Lykke til

[Anonym bruker]

ja, det er jo det jeg er...deprimert, masete osv..... uff...og jeg vil ikke være noe dørmatte nei...

 

jeg vil ha mere hjelp med barnet...men det ser ikke ut som han vil hjelpe...husarbeid og alt tar jeg:(

[Anonym bruker]

nå er han oppe, men jeg klarer ikke være blid og imøtekommende mot han:( bare ignorerer han...og slikt blir det jo ikke bedre av:(

[Anonym bruker]

Nei det blir ikke bedre av det! Du MÅ svelge hardt, sette dine følelser til side, og være den som «bærer» forholdet akkurat nå. Du kan velge; hevde deg selv og din rett til å være deprimert/nedfor/ensom og krev at han skal være MANN og støtte deg og stille opp osv, slik mange Dib-damer alltid anbefaler, og se hvor det fører deg (i hvertfall ikke mot noe «sølvbryllup»),ELLER så kan du ofre deg selv og dine behov en stund og berge forholdet, og la barnet ditt fortsette å få lov til å vokse opp med en pappa i hus. Og så kommer det bedre tider etterhvert!! Og når mannen din etter hvert får hodet opp av jorda igjen, vil nok han også innse at du har rer i det du sier, som at du trenger litt hjelp i huset (men han jober 100% og du er hjemme eller? Ta det med i betraktningen...). Ting kommer til å bli bedre, du er preget av depresjonen og føler kanskje ikke at du har så mye følelser for ham lengre, men det er depresjonen som snakker, ikke hjertet ditt (kanskje han også er deprimert, hva medå starte dialogen med et«hvordan har DU det?»).

 

Hilsen 09.47 (som mener alt vel!)

 

 

[Anonym bruker]

Ok. De svarene du gir forteller at det et like mye du som trenger et forholdsmessig løft som ham. Trodde først at han ikke ville ha deg mer, mens du var dedikert, men ser nå at det er feil!! Dere må snakke skikkelig sammen. Si at du ser at han er på vei ut, og at du selv kanskje ikke synes dere funker optimalt heller. Si at du er sliten, at du vet at det er tøft for ham også, men at du vil satse. Du kan ikke ha det sånn som dere har det, og ønsker at en endring ikke innebærer brudd! Foreslå at dere lager lister. En over hva dere ønsker mer av fra den andre og en over hva dere tror dere bør gjøre bedre selv. Sammenlign listene, og snakk om hva som er oppnåelige mål. Husk at dere er to ulike mennesker, så antakelig vil dere ikke det samme. Da gjelder det å finne kompromisser. Begge må ønske å jobbe. Ellers er det ikke noe poeng. Lykke til!

[Pappaklompen]

Her hjemme fungerer å ignorere forferdelig dårlig.

Det blir det bare verre av.

Svelg stoltheten, selv om det ikke er din feil.

Jeg, og min samboer har flere ganger gjort det selv om det ikke er vår "feil" i utgangspunktet.

 

[Anonym bruker]

Ganske rart den anonyme over skriver at HI må "svelge hardt" og sette sine behov til sider. Selv om mannen jobber og dama er hjemme med barn, er det overhode ikke gitt at ALL husarbeid skal falle på dama. Å være hjemme med barn er også en jobb. Tror dere bør gå i samlivsterapi. Og vær så snill, ikke gjør som den andre anonym sier og ofre deg for mannen. Folk er merkelige dyr. De fleste vil ha det mest komfortabelt for seg selv. Tror IKKE mannen selv "ser" at du trenger hjelp hvis du ofrer dine behov for han. Han kommer til å undres veldig hvis du en gang spør om hjelp, siden han blir vant å ikke gjøre en dritt og ikke ta hensyn til noe. Been there, done that.

[Anonym bruker]

09.47 her...

 

Jada bare tut og kjør på, sett dine egne følelser først,alltid...det blir det skilsmisse av, min venn... HI har slitt med depresjon, i to år nå, det tærer på mannen også!

 

Og jeg skulle likt å se den dama som synes det er helt naturlig at de skal komme hjem fra åtte timer på jobb og så gjøre husarbeid et par timer, mens mannen har vært hjemme med toåringen hele dagen. Åtte timer hjemme, selv med et barn som krever sitt, burde gi rom for å ta det verste av klesvasken, oppvasken og et sveip med støvsugeren. Ærlig talt! Hvis dere ikke klarer det, får dere lære dere det! Når mannen (eller kona) kommer hjem, kan dere dele på kvalitetstiden med barnet i stedet, og selvfølgelig får den andre hjelpe til med store ting man må være to om!

[Anonym bruker]

Altså, HI skriver at ALL husarbeid faller på henne. Det er også en del husarbeid som må gjøre på kvelden - slik som gulvvask (som er vanskelig med en 2 åring rundt beina), oppvask etter kveldsmat/middag, rydde middagsbordet osv. Jeg har også vært deprimert uten noe hjelp. Hun har slitt med depresjon i TO år, uten at mannen har løftet en finger for å hjelpe. Du mener at depresjonen tærer mer på mannen enn henne? HVORFOR har hun blitt deprimert i utgangspunktet? Kanskje fordi hun aldri blir satt pris på hjemme? Hun har tatt all husarbeid. Hvorfor skal hun ytterligere ofre seg selv for mannen som ikke ser behovene til sin kjære? Et forhold kan ikke funke hvis bare den ene ofrer seg hele tiden.

[Anonym bruker]

Gjetter at siden barnet har hatt kolikk, så måtte HI stå opp med barnet hver natt i perioden og fikk ingen hjelp av mannen, derfra depresjon. Og nå skal hun igjen ofre seg. For noen dørmatter til anonyme her altså...

[Anonym bruker]

09.47 igjen...

 

Hvis dere kan noe som helst om fødselsdepresjon, forstår dere sikkert at husarbeid eller nattevåk ikke har noe med saken å gjøre.

 

Jeg har aldri sagt at det tærer mer på mannen enn henne, men om noen av dere har forsøkt å leve sammen med noen som sliter psykisk over flere år, så hadde dere forstått hva jeg skulle frem til. Sånn er det når en bare evner å se lengre enn sin egen nesetipp, dessverre.

 

Dørmatte er jeg langt i fra, mitt forhold er ei heller perfekt, vi har alle vårt å stri med. Men jeg synes ikke man skal kaste forholdet på dør fordi man har en vanskelig og tung periode. Tror dere besteforeldrene våre var så himla lykkelige til en hver tid? At de ikke hadde år med tunge perioder også? Men de holdt ut, de jobbet seg gjennom det, og kan få belønningen som venter i enden. Mens dere Dib-damer ender opp skilte, single og alene, med overgangsstønad og samværsfordeling som favoritt-tema på jentekveldene...for et liv.

[Anonym bruker]

Han er i sitt andre "seriøse" frohold, og i gang med sitt 2.kull med barn. Kanskje han angrer? Han forlot kone nr 1 og barn fordi ting ble for kjedelig, kjæresteriet ble mer vennskap og spenninga forsvant..Så traff han deg, yngre, mer enerergisk, blidere, mindre kravstor,- så får dere barn også blir du likedann som kone nr1 var.......

 

Har hørt mange slike historier i det siste....Både fra kvinner og menn....Det forholdet de forlot var ikke så ille, og i alle forhold vil det være opp og nedturer og man går lei av partner...Det "Nye spennende, mer lidenskapelige og friere" forholdet føltes SÅ mye bedre enn det forholdet man var i, og man tror alt blir så mye bedre om man starter opp på nytt...Også er ikke den andre personen så veldig mye annerledes enn den man forlot..

 

Mulig dette virker litt negativt i forhold til HI, men det er hva JEG tenker..Hvordan det evt skal løses da, har jeg ikke råd om,- men tror det er veldig vanskelig....

[Anonym bruker]

Det er ikke snakk om å være dørmatte, det er snakk om å kunne åpne for en samtale. Da nytter det ikke å begynne med "du må dekke mer av mine behov og det må vi snakke om!".

Derfor er det innimellom bra å kunne ta et dypt innpust og si "Jeg ser at du sliter, at du har det tungt for tiden. Er det noe vi kan snakke om?" Det har litt med måten man nærmer seg på, og mye kan være avgjort for mannen etter den første setningen. Enten føler han seg angrepet eller så føler han at det går an å sette seg ned og ha en samtale uten å bli overkjørt.

[Anonym bruker]

12:18 - jeg som svarte deg over. Ja, jeg har vært skilt og alene, men benyttet meg ikke av overgangsstønader eller bostøtte, og samværsfordeling har aldri vært et problem siden far ikke hadde noen interesse av å se barna. Jeg hadde det bedre alene med barna enn med manipulativ mann som var fysisk og pulte rundt.

 

Besteforeldrene våre var nok ikke lykkelig til enhver tid, men jeg vil tro at begge i et forhold jobbet for forholdet. Det at bare en i et forhold drar lasset over lenger tid, går kun utover den personen, og man får ikke takk fra partneren for å ha ofret seg. Det var det jet mente med mitt innlegg.

[Anonym bruker]

Anonym 11:48 her - jeg mener også at man må fokusere på den andre for å innlede samtale og samarbeid. Men man skal ikke "svelge hardt" og sette alle sine behov til side for det. Man skal prøve å oppnå samtale der BEGGE hører og BEGGE er villige til å ta hensyn!

[Anonym bruker]

Da er vi enige Synes bare det høres så hardt ut å skulle starte en samtale med noe sånt som "her er mine behov, de må etterfølges". Det er viktig at begge parter får snakket og fortalt hva som er vanskelig, og så må man samarbeide derfra om å finne en løsning begge trives med.

 

12.30

[Anonym bruker]

H her

 

først: takk for alle svar:)

 

svarer siste først:

 

han forlot ikke kona pga meg. Det hadde vært slutt siden minste barnet ble født!!!Altså mange herrens år siden:)

Han tilogmed lot hun få bilen(hun eide ingenting)for å få henne bort..:S De hadde det ikke bra nei.....:S

 

Vi er blitt venner nå. Han sier han er glad i oss og vil at vi skal bo her, men at de 2 siste åra har vært tunge pga diverse ting vi har vært gjennom:(