Trenger gode råd

[Miessi]

Svigermor har kreft og det har spredd seg over hele kroppen, hun har sannsynligvis ikke lenge igjen. jeg har ingen erfaringer om hvordan jeg skal forholde meg til dette og hvordan jeg skal støtte min samboer. Han tar dette veldig tungt men, han innrømmer ikke det. Han bærer det inni seg og kan ikke åpne seg for meg. Jeg frykter når den dagen kommer så detter han helt sammen pga at han ikke har fått delt sorgen med meg.

 

Så jeg trenger råd for å kunne støtte han i denne tunge tiden, råd for å få han til å åpne seg for meg uten at jeg virker pågående.

 

Noen som kan hjelpe?

 

 

[It's all about me]

Jeg har vært i din samboer sine sko. Det beste du kan gjøre er å la vær å mase og bare være der.

[Miessi]

Okei, men det er så vanskelig å finne ord når han føler man må trøste.. Kan jo liksom ikke si "at det går bare den veien", eller at "det kommer til å ordne seg". Jeg er helt tom får ord.. :/

[It's all about me]

Men du trenger ikke si noe hele tiden.

 

Det verste jeg viste da jeg var i den situasjonene var alle plikt-kommentarene. Og den verste av den alle var Kondolerer.

Hadde mer lyst til å rømme enn å høre på de som presser noe fram bare fordi de føler de måtte.

 

Mine favoritter var de som viste medfølelse med et smil til meg, en klem eller fortalte noe fint om mamma, MEN da i korte trekk.

 

Hilsen første anonym over her.

[It's all about me]

Er vel bare å droppe siste setningen siden dette ikke er anonymsiden )

[Miessi]

Takk for gode råd, skal ta dem med meg i den tunge tiden vi har i vente..

[It's all about me]

Lykke til.

[Lemonia]

Jeg har vært på begge sider. Jeg har mistet pappa (ikke kreft, han døde plutselig av hjerteinfarkt) og jeg har sett svigermor dø av kreft. Du trenger ikke si så mye, det viktigste er å være til stede. Ikke alle har behov for å snakke heller, mannen min sa veldig lite da moren hans var syk og døde. Man takler slike situasjoner ulikt, så jeg ville ikke gjort noe for å tvinge ham til å prate om det. Han gjør det når/hvis han har behov for det.

Siden jeg vet hvordan det er å miste noen vil jeg ellers si at det aller viktigste er det som kommer etterpå. Det er skremmende hvor fort omverdenen glemmer den som døde. I begravelsen til svigermor var det en som presterte å si at nå var heldigvis det verste over. Det er ikke sant i det hele tatt, det er etter begravelsen man skal lære seg å leve videre uten en viktig person. Jeg skulle ønske flere snakket om Pappa nå, selv om han har vært død i mange år, og jeg gjør mitt beste for å snakke om svigermor. Det er viktig å holde liv i alle minnene.

[lille sprelle]

Ikke mase. Vær normal. Når det passer - en gang - gi uttrykk for den sorgen du føler over det som skjer.

Har du krefter til det, gjør du mest mulig slik at han slipper å tenke på trivialiteter akkurat nå. Dette er ikke tiden for å ta opp de store og små tingene i forholdet og hverdagen.

 

 

[*Lissi*]

Jeg har mistet både bestemoren min og søsteren min i kreft. Jeg er en veldig lukket person, så mitt råd er å ikke presse han til å snakke.

Han vil prate når han er klar for det. Det kan skje i morgen eller lenge etter svigermoren din er død.

Alle har forskjellige måter å takle død og sorg på. Er over 1 år siden jeg mistet søsteren min, men har fortsatt store problemer å snakke om henne.

Folk "forventer" jeg skal ha gått videre, men savnet er som et åpent sår enda..

[Miessi]

Takk igjen for gode råd. Nå vet jeg at jeg skal la han være, vente til han selv begynner å prate. Trur det beste er å bare være der som dere jo sier.