Et trist eksepel på 50/50 deling.

[Anonym bruker]

Far har ny dame og to nye barn. Eldstebarnet bodde hos mor (hovedomsorgen) fram til syvårsalder. Ny kone, nytt hus, nye barn førte til dårligere økonomi hos far og han ville derfor ha eldstebarnet hos seg 50/50 for å slippe bidrag.

 

Eldstebarnet, nå ti år, synes det er slitsomt å bo hos pappa og hans nye familie og vil helst bo fast hos mor. Vil likevel ikke si dette til pappa da h*n er redd for at pappa skal blir lei seg. Far er ikke villig til å gi fra seg 50/50 delingen da han ikke vil få det til å gå rundt økonmisk dersom han må betale bidrag og det vil da gå utover kone og to andre barn. Dette har far sagt til eldstbarnet.

 

Så nå flytter barnet motvillig på seg for at ikke far skal bli lei seg og oss som er blitt betrodd hemmeligheten til tiåringen har fått streng beskjed om å ikke si noe. Hva gjør man da?

 

[Anonym bruker]

Eksepel = eksempel!

[Anonym bruker]

Kunne ha skrevet endel triste saker selv her..., men føler jeg er bundet av taushetsplikten..

Trist utvikling.

[Anonym bruker]

I en slik situasjon så ville jeg snakket med barnet og bedt om at jeg og barnet sammen kan snakke med mor om dette.

Et barn skal ikke gå å bære på noe slikt alene og jeg vil tro at barnet har fortalt dette fordu han/hun innerst inne vil ha hjelp. Snakk med barnet, ikke gå "over hodet" på ham/henne, men snakk med barnet og få barnet med på at dere sammen kan snakke med mor. Og så kan mor ta det videre med far.

[Anonym bruker]

Da hadde jeg som mor til dette barnet sagt til faren at barnet ønsker å bo hos henne (barn på 10 år skal bli hørt i slike saker og det skal tas hensyn til) men at det hadde vært greit at han ikke betalte bidrag. (dersom det stemmer at det er på grunn av økonomiske forhold at han ønsker å ha barnet der.)

 

Ja kanskje "dumsnill" overfor far og hans ny familie men da hadde jeg iallfall tatt barnet mitt på alvor og visst at han var fornøyd. Det hadde vært viktigere enn de 1000-lappene i mnd. De hadde jeg jo ikke hatt i utgangspunktet uansett med en 50/50 deling.

[Anonym bruker]

Jeg vet at det er mange forskjellige familiesituasjoner der ute og jeg er ferd med å bli alenemor selv. Jeg skjønner likevel ikke hvorfor så mange går for denne løsningen? Jeg får det ikke til å bli annet enn fokus på økonomi og de voksnes behov. Ingen voksne ville holdt ut med å flytte på en slik måte, hvorfor skal barna?

 

Tanken på å bli alene skremmer meg og jeg kunne godt tenke meg en 50/50 løsning for egen del, men ikke for barna mine sin del.

 

Synes også det er en trist utvikling!

[Anonym bruker]

Be mor ta dette videre på familiekontoret.

[Anonym bruker]

Tjener ikke den nye kona penger da? Må da kunne ha råd til bidraget sitt om de har to inntekter?

[Anonym bruker]

Om to år skal guttens egne meninger bli hørt

[Anonym bruker]

Barn skal bli hørt fra de er 7 år

[Anonym bruker]

Barnet vil ikke at pappa skal bli lei seg og flytter til pappa annenhver uke for å beskytte han. H*n har blitt fortalt at h*n ikke må, men synes likevel det er best slik av hensyn til pappa.

 

Barn er veldig lojale mot foreldrene sine og det sitter nok langt inne å nekte å flytte til far. Foreldrene bor heller ikke i samme nabolag så barnet tar drosje til skolen annenhver uke.

 

Mors økonmi er heller ikke spesielt god, men mulig hun har mulighet til å sitte med hele ansvaret alene. Kan jo foreslå en slik løsning, men barnet er uansett veldig veldig opptatt av å beskytte pappan sin oppe i det hele.

Pappan derimot er dessverre ikke like opptatt av å beskytte eldstebarnet mot voksenproblemer.

 

HI

[Anonym bruker]

Feil, 21.40. For tre år siden skulle han blitt hørt. Om to år skal han få velge SELV om han bor hos mor eller far så lenge begge er gode omsorgspersoner vel og merke.

[Anonym bruker]

Kjenner også ei som ble tvunget til denne løsningen. Hun sa ifra da hun var ca 12 år at hun ville bo på ETT sted, men ingen av foreldrene ville gi seg. De ville tatt det til retten, så jenta ga seg og gikk med på løsningen en stund til. Da hun var ferdig med ungdomsskolen sa hun igjen klart ifra at hun ikke orket dette lenger, men igjen kunne ikke foreldrene bli enige om hvem som skulle ha henne mest og truet med rettssak.

 

Jenta gikk til barnevernet, gråt sine bitre tårer over frustrasjonen ved situasjonen. Å glemme leksebøker hos en forelder, at yndlingsbuksa lå i vaskemaskinen hos den foreldren du skulle flytte fra den dagen, venner som ringte på hos feil forelder for de hadde glemt hvor hun bodde den uken, rotløsheten osv.

 

Endte med at barnevernet skaffet henne økonomisk støtte til å flytte på hybel som 16-åring. Hun falt 100% til ro, syntes det var så deilig å kunne rydde ting på plass i hyller og skap, pynte og stelle, vite at hun ikke skulle pakke i bagen og flytte om noen dager...

[Anonym bruker]

Det er nok noe i relasjonen mellom far og ny kone som også spiller inn her. Det er ikke usannsynlig at det er ny kone som "krever" denne løsningen av økonomiske årsaker. Jeg vet ikke hva hun tjener og hva hun er god for. Før hun kom inn i bildet var det nemlig aldri noe problem.

 

HI.