Jeg blir gal av mine svigerforeldre!

[Anonym bruker]

Nå holder jeg på å bli gal av min merkelige svigerfamilie.

 

Da vi annonserte ny baby for dem 12 uker på vei var det gærent. Hvorfor hadde vi ikke sagt noe før? Hadde vi sagt noe til andre før dem? Noe så dårlig gjort! Allikevel virka det som de begynte å glede seg etterhvert.

 

Jeg har en blogg med rundt 300 lesere, og der skrev jeg at jeg ikke ønsket å dele kjønn med leserne, fordi jeg tidligere har blitt beskyldt for å ønske meg et kjønn over et annet. Jeg ønsket ikke få masse "HAHA, du fikk ikke det du ønsket deg!" eller motsatt på bloggen. Nå leser visst svigerforeldreene mine bloggen daglig, og tolket det dithen at det var en personlig beskjed til bare de to.

 

I min manns familie har det ikke kommet en innfødd jente på 5 generasjoner, så svigermor "ertet" meg med at hun visste at det ble en gutt. Hun "forutså" dette første gang da det ble en gutt også, og gosset seg veldig med det ala "hva var det jeg sa?"

 

Da jeg var på ordinær UL i uke 18 fikk jeg derimot vite at denne gangen ble det jente. Jeg har sagt det til alle som har spurt (familie, venner, kolleger osv), men ikke "flashet" det til folk som tydeligvis ikke bryr seg. Svigerforeldrene mine spurte aldri. De virka aldri interesserte.

 

Så spurte vi noen andre i familien om de kunne strikke hentesettet til småtten som kommer og hun sa med glede ja, og ble begeistra da hun så det rosa garnet jeg hadde kjøpt inn. Endelig kom det en jentebaby til familien!

 

Så besøkte vi svigers og jeg fortalte om hentesettet og vise henne bildet av det med rosa garn og alt. Jeg hadde dagen før kommentert for mannen min at jeg syns det var rart at de ikke hadde spurt, men han mente at de ble vel glade uansett og at det var derfor.

 

Hun så bare skeptisk på bildet, fnøs og spurte: blir det jente? Og jeg svarer lykkelig: ja, tenk det! den første på 5 generasjoner! Så svarer hun: Jah... er du helt sikker på at det blir jente, altså? Fremdeles like kald og sur. Jeg merker at jeg blir litt bekymret for hva som nettopp skjedde, så jeg svarer: Eh... ja. JM på sykehuset mente bestemt at det var jente... Og hun ser en annen vei og fnyser videre: ja vel.

 

men så virka det som det var glemt, vi snakket om masse annet rart og hun diska opp med kaffe og kaker. Vi dro hjem og jeg kommenterte til stadighet at svigermors oppførsel ang kjønn var merkelig, men mannen min avblåste det med at hun er jo "guttemamma"

 

Så i dag ringer svigerfar (på vegne av svigermor som alltid) og skjeller ut min mann (aldri meg, for det tør ingen av dem) fordi at de ikke var de første som fikk vite at vi ventet en jente. Hvordan kunne vi si det til andre først? Feks den perifere slektningen som skulle strikke hentesettet. Så dårlig gjort!

Jeg syns det virker som om svigermor er snurt fordi hun "gjettet feil" denne gangen, virkelig, for hvem hadde vel ikke blitt begeistra for litt rosa i en hærskare med blått? Da vi sa første gang att det ble en gutt spurte hun slettes ikke om vi var sikre eller om Jm hadde tatt feil! Da måtte det jo være riktig siden det var det hennes magefølelse sa!

 

Hvordan kunne jeg vite at de leser min blogg og tar det som står der ytterst personlig? Jeg trodde vel at voksne mennesker ikke trengte blogger for å kommunisere, men at vi som nær familie bare kunne ta en telefon hvis det var noe vi lurte på. Kunne de ikke ha spurt: "du, vi snublet over noe på bloggen din... men du vil vel dele kjønn med oss?" Og siden de ikke gjorde det kunne de vel ha blitt sinte med en gang? Ikke sittet der og smilt med kaffe og kaker for så å ringe dagen etterpå og være kjempesionte da? Jeg orker ikke slik falsk oppførsel. Jeg skjønner ingenting av hva de tenker, for jeg er ikke oppdratt slik!

 

Og mannen min vil helst ikke ha noe med dette å gjøre. "kan vi ikke bare late som om ingen er sinte på noen, da?" spør han. Jeg merker at jeg føler meg skrekkelig såret over den iskalde mottakelsen den nye babyen vår har fått ifra dem, og jeg blir faktisk provosert av at de går rundt og lar seg fornærme som to femåringer. Frister ikke å la dem sitte barnevakt eller ha noe annet å gjøre med hun som kommer når de hverken ved hennes annonsering eller kjønnsannonsering klarte å tenke på noe annet enn sin egen viktighet i linjen over dem "hemmelighetene" skal utdeles først.

 

Har mest lyst til å bare kutte dem tvert ut! Hvordan kan jeg klare å kose meg eller stole på humøret til sånne humørsyke folk?

 

Er det jeg som er urimelig, de som er helt på jordet? Hva er greia her?

 

[Anonym bruker]

Ja, du er urimlig. Kortversonen her er at dine svigerforeldre er opptatt av hvilket kjønn det blir men at du har skrevet at du ikke ønsker å offentliggjøre det. De presser dere derfor ikke til å si det, i motsettning til andre i din familie. Dere velger bare å fortelle hvilket kjønn dere venter til de som "maser", ikke til svigerforeldrene dine. Klart de føler seg støtt. Du har jo vist tydlig at de kommer i annen eller tredje rekke. Jeg hadde forstått bedre om de hadde kuttet ut dere enn omvendt, men det blir også tåplig.

Ta en telefon og fortell at dette ble litt feil. Dere hadde ikke tenkt å offentliggjøre kjønnet så tidlig, men så sprakk dere pga at noen presset dere. Takk dem samtidig for at de var de eneste (?) som respekterte deres avgjørelse om ikke å avsløre det.

[Anonym bruker]

Tenker det samme som 23:26.

 

 

[Anonym bruker]

jeg tok det for gitt at de ikke brød seg om noe som er skrevet på en blogg for fremmede mennesker.

De andre i familien leser ikke bloggen, så det at andre har spurt har ikke blitt oppfattet av oss som masing. Heller interesse.

Mine svigerforeldre har heller ikke nevnt at de har lest bloggen og at det er derfor de ikke spør. De spurte bare aldri.

 

TS

[Anonym bruker]

Selv om ikke du viste at de følger med i bloggen er det nok likevell slik det henger sammen. Ta den telefonen! Dere bude ha fortalt dette til begge sett med besteforeldre omtrent samtidig. Å få vite slikt vesentlig senere enn andre er noe de fleste blir lei seg for. Om dere ikke mente å såre dine svigerforeldre bør dere be om undskyldning, selv om det ikke ble gjort med vilje.

[Anonym bruker]

Jeg sjønner faktisk veldig godt at de føler seg såret over at dere ikke fortalte dem at det blir en jente, og at de oppdager at andre perifere slektninger har visst om det, men ikke de. Synes dere har oppført dere veldig ubetenksomt her!

[Anonym bruker]

Jeg forstår de på en måte, å jeg forstår også deg.

Man velger selv hvem man forteller det til + du sa jo at de virket ikke helt interessert, det er du og mannen din som skal ha barn. Ikke dere med dem. Samma hvem som får vite først eller sist...Til slutt kommer jo alt fram uansett. Helt likegyldig

[Anonym bruker]

Da vi kom hjem fra ultralyden lurte de bare på om det gikk bra. Da jeg svarte at "det gikk bra", var liksom det samtalen avsluttet, for de begynte å snakke om noe annet. Skulle jeg bare plumpet ut med: "Hei, vil dere ikke vite hva det var, eller?". Jeg tolket det som uinteresse, noe som stemte godt over ens med en labre interessen de forsåvidt har vist hele svangerskapet.

 

Det at de derfor er sinte og såra nå, sjokkerte meg litt.

 

TS

[Anonym bruker]

Det har du rett i.

[Anonym bruker]

Du er nok urimelig.

At svigers ikke maste og spurte og gravde mer etter at dere hadde vært på ultralyd kommer vel av at dem regnet med dere ville fortelle det dersom det ikke skulle være hemmelig.

Så at dem er skuffet og såret nå skjønner jeg utrolig godt.

 

Her synes jeg dere skulle ta en prat med dem og faktisk be om unnskyldning og fortelle hvordan dere oppfattet dette.

[Anonym bruker]

Jeg synes du tar voldsomt på vei, og jeg synes du er rar.

Hallo, en blogg er offentlig, det er da ikke veldig overraskende at folk som kjenner deg leser den? Jeg leser niesen min sin blogg, av ren interesse for henne!

 

Jeg synes absolutt det er spesielt å fortelle alle andre enn sine egne foreldre og svigerforeldre om kjønn, og ikke si et ord til dem som faktisk skal bli besteforeldre! Hadde blitt snurt jeg også.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at de ble såret, syns du burde fortalt dem det når du snakket med de. Skjønner godt at de ble snurte for ved at de ble de "siste" som fikk vite det.

[snuppsilille]

Hei HI

Jeg skjønner veldig godt hva du mener og synes ikke du er hverken urimelig eller noe. De oppfører seg merkelig! Hvorfor ikke bare si det direkte når man er på besøk istedenfor å ringe å være sure?

Dersom dette hadde skjedd i vår familie, hadde jeg tatt turen for å snakke ansikt til ansikt og be om en forklaring

Er ikke noe vits å late som en ting for så å kjefte om det på tlf. Nei, få ryddet det ut av verden og fortell dem hvordan du tenker. Åpenhet og ærlighet varer lengst. Dersom du går å bærer på dette vil det nok også vokse seg større og bli mer komplisert når det gjelder fremtidige saker ang barna

Lykke til, det er ikke alltid enkelt med svigers

[Anonym bruker]

Du skulle fortalt de det med en gang de spurte om det gikk bra. De viser jo masse interesse bare ved å lese bloggen din, og dermed så har de også forstått det slik at dere ikke ønsket å offentliggjøre kjønn og respektert den meningen. Selv om det var en misforståelse, så syns jeg du skulle tat initativ til å fortelle besteforeldrene til barnet hvilket kjønn dere ventet.

 

Her får du høre at du nok er urimelig, og da får du ta det til deg og be de om unnskyldning for misforståelsen..

[Anonym bruker]

jeg syns hi og mannen må få lov til og fortelle kjønn til de som de ønsker og fortelle det til. dems nyhet, er dems baby,

 

og jeg skjønner godt hvorfor hi reagerer slik,

mye av det du beskriver er mye av hvordan min svigerfamilie er.

 

måten og håndtere slike mennesker på er og være direkte når de oppfører seg slik. det har jeg hvert til nå. og de tørr ikke ta ting med meg. men tar det med mannen når de vet jeg ikke er tilstede.

 

jeg syns du og mannen må få bestemme hvordan dere ønsker og fortelle nyheten, og til hvem.

si til mannen din at du har andre meninger enn hans foreldre og det må han tåle.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at de føler seg snurt, såret og alt det der. De skal bli besteforeldre, det er for meg naturlig å fortelle nyheter til så nære slekt og ikke bare gå rundt å vente på at de skal spørre. Dere visste dessuten fra forrige svangerskap at svigermor syns det er spennende med kjønn. Skal man virkelig måtte spørre om alle små detaljer? Jeg kan tenke meg at du virker ganske avvisende ovenfor dem og at de derfor ikke vil spørre og grave? Og at du og mannen har pratet mye om hvorfor de ikke spør etter kjønn, istedet for å gledelig fortelle nyheten? Nei, dere er ikke virkelig sære og rare...

 

Ser du det virkelig ikke selv når du leser innlegget ditt?! Mannen din virker dessuten tafatt som ikke prater selv med sine foreldre, men bare går rundt og jatter med og trekker på skuldrene.