Hyler og skriker.. Inni meg.

[Anonym bruker]

Et liv med tapt barndom og tøffe tak har satt sine spor.

Å aldri få vise sine sanne følelser, for alle andre har det verre.

Å se sine kjæreste lide. Holde rundt dem og trøste. Sitte å våke om nettene. Bare for at den beste i verden ikke skulle ha marerittene sine alene. 10 år var jeg da min barndom tok slutt. Aldri mer overnattingsbesøk. Lekene måtte pakkes vekk. De kjæreste i verden måtte flytte inn på mitt rom. For jeg var tryggest, minst ond.

 

Årene er gått. Det har vært tøffe tak. Sinne. Frustrasjon. Depresjon. Men tårene mine fårr ingen se, for jeg er stor jente nå.

Jeg er blitt mor, det beste som har skjedd meg. Hun fyller livet mitt med mening og kjærlighet og GLEDE!

 

Men tårene mine.. De fyller opp hvert hulrom i kroppen. Eksploderer snart. Hvorfor fikk ikke jeg også hjelp da forferdelige ødela min familie? Jeg var bare 10 år, men forsto vel like fullt og helt hva som var ødelagt.

 

Rollene ble snudd opp ned. Jeg måtte klare meg selv.

 

De kjæreste har det bra nå. De har et liv. Viser følelser som sorg, glede og kjærlighet. De fikk hjelp. Og takk Gud for det, det var jo de som ble utsatt for det fæle. Jeg var bare en pårørende.

 

Jeg skulle ønske noen så hvordan jeg har det. Alt jeg ønsker meg til jul er at noen skal holde rundt meg og si at alt blir bra. Jeg vil skrike, gråte, få ut alt. For da tror jeg at jeg kan avslutte det gamle kapittelet. Begynne å leve igjen.

 

EN mann, fremmed for meg og mine kjæreste, ødela en vinternatt.

 

 

Ønsker ingenting med dette innlegget. Bare å få skrike og gråte og være frustrert litt, nå gjennom tastaturet på pc`en.

 

Takk