Tror du på Ekteskapet ?

[Anonym bruker]

Bare lurer. Jeg trodde på institusjonen ekteskapet.

Det å leve sammen og at man lover hverandre gode og onder dager ..

 

Er det bare en illusjon ?

[Anonym bruker]

Jeg er skilt,-og gift igjen:) Selvfølgelig tror jeg på det!

[Anonym bruker]

Vær så snill. Liten e, takk.

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig

 

Har vært gift i 12 år og planlegger være sammen til "døden skiller oss ad".

[Anonym bruker]

JA!

[Anonym bruker]

Ja, dvs jeg tror på mitt ekteskap som etter fem år ( vært sammen i ti) har vært igjennom gode og vonde perioder.

 

[Maskrose]

Upassende

[Anonym bruker]

Har ikke hatt noe utroskap i mitt ekteskap men jeg har begått andre feil dessverre. Må vel innrømme at at det er mer illusjon en sannhet.

Gode og onder dager lover man. Trodde endel av dette var å finne ut av eventuelle problemer ikke bare gi opp.

Sitter her nyseparert

[Anonym bruker]

Tror på kjærligheten. Trenger ikke være gift for å ha det bra.

[Anonym bruker]

Tror på ekteskapet ja. Både mine og mannens foreldre er fremdeles gift, så vi har god eksempel. Er selv gift i 7 år.

[Anonym bruker]

Kanskje hun ikke har så dårlig dømmekraft som du har da. Jeg må si jeg er voldsomt imponert over folk som på død og liv skal prøve å ødelegge for andres lykke, sånn som du gjør.

 

Ser for meg at om noen koste seg med is sa du "bare vent! du kommer til å bli like feit som meg!" noen klarer faktisk å spise is av og til uten å bli feite. og mange har gode forhold med bra menn, faktisk!

[Miztery]

Nei, jeg tror ikke på ekteskapet, men jeg tror på kjærlighet, respekt, tilgivelse, gi og ta, altså et forhold på godt og vondt. Men at et ja foran prest eller sorenskriver/byfogd skal ha noe å si for om man holder sammen er jeg ganske sikker på at ikke har noe å si for oss som par. Men jo, vi snakker om å gifte oss for å gjøre alt lettere hvis noe skulle skje med en av oss, veldig uromantisk, jeg vet, men vi elsker hverandre og familien vår veldig høyt, ekteskap eller ikke!

[Anonym bruker]

Ja, jeg sto ved det den dagen jeg oppdaget at han hadde knullet rundt. Da hadde vi vært gift i 8år, nå har vi vært gift i 16. Vi har det kjempefint, etter å ha gått gjennom de onde dagene. Han knuller ikke rundt lenger...

[Anonym bruker]

Jeg forsøker på ingen måte å ødelegge andres lykke, men jeg synes mange kan ha godt av å komme ned fra sin høye hest. "Onde dager" kan være så mye, og det synes jeg det er viktig å være klar over når man svarer i tråder som dette. Dersom man tenker seg at det er de dagene der livet ikke akkurat leker, med nattevåk og dårlig økonomi og ikke den helt store gnisten i sexlivet, da er det flott at man er innstilt på å ri stormen av og holde sammen. Men hva med de av oss som opplever store svik? Det er også "onde dager". Mener dere at det er slike ting man lover å holde ut med? Mener dere at jeg ikke tok ekteskapet mitt alvorlig fordi jeg forlot en mann som bedro meg og smittet meg med en stigmatiserende sykdom som jeg aldri blir kvitt?

 

Og du 21.00: Føles det godt å få kastet litt dritt til en person som har opplevd noe slik som jeg har? Fint å få fortalt meg at jeg har dårlig dømmekraft, få meg til å føle meg enda litt mindre enn før?

[Anonym bruker]

jeg tror ikke på ekteskap i seg selv nei. Har man det bra sammen og velger å gifte seg er det jo stor sjanse for at det går bra. Men veldig mange ser ut til å gifte seg for å redde forholdet, og det funker selvfølgelig ikke.

 

Et ekteskap er kun en "kontrakt", og den er gyldig helt til en av partene bryter den.

En muntlig avtale er like bindende som en skriftlig, så sånn sett har ikke ekteskap noe å si.

 

Jeg er gift, har vært det i seks år. Det går opp og ned i forholdet, men det som gjør at jeg ikke stikker når det er vanskelig er barna. Det er de som binder meg og mannen min sammen.

(bare så det er sagt er det ikke vold eller andre ting i forholdet, bare uenigheter av og til)

[Anonym bruker]

Jeg giftet meg av ren kjærlighet med stor K

 

Har aldri vært utro, men allikevel røk det. Har heller ikke slått eller gjort andre slike ting.

 

Mine feil har jeg og mange av men for meg var ekteskapet en ekstra bekreftelse på kjærligheten.

 

Den tror jeg ikke på lenger. Hverken ekteskap eller kjærlighet.

[Anonym bruker]

Ved ekteskapssermonien ber presten brudeparet om i gi hverandre høytidlige løfter om å elske og ære hverandre til døden skiller dem ad. Men gjelder det i vår tid? Det er et faktum at tallet på skilsmisser har økt de siste tiårene, og det ser ut til å fortsette. Vi har hatt en tredobling av antall skilsmisser siden 1970.

 

Hva er det som gjør at vi ikke lenger holder sammen? En dag står personen der, personen du har savnet i hele ditt liv, vi blir forelsket, gifter oss, får barn og nyter fellesskapet. Vi kunne ikke hatt det bedre, men så slår det sprekker i idyllen. Det er ikke så flott lenger, vi krangler, begge begynner å jobbe overtid og unngår hverandre. Skilsmisse blir brakt på banen og snart er den et faktum.

 

Jeg tror man i dag glemmer at man må jobbe for ekteskapet for å få det til å fungere. Kanskje mange tror at når man møter den rette partneren blir ekteskapet lykkelig og harmonisk? De tror kanskje at partneren skal tilfredsstille hvert enkelt behov og at partneren mener du er alt for dem?

 

Mange kan få følesen av å ikke strekke til, å man begynner å søke den anerkjennelsen hos andre mennesker i form for utroskap. Og utroskap ender som oftest opp med skilsmisse.

[Anonym bruker]

Alle ekteskap møter problemer, problemer som kan løses hvis man bare klarer å snakke sammen og hjelpe hverandre når man har det vanskelig. Det tror jeg mange glemmer. Vi lever i dag et stressende liv og jeg tror at mange glemmer at man må ta seg tid til partneren. Mange velger også å bare være samboere. Det var mange flere som inngikk ekteskap før enn det er i dag.

 

Men hva var det som holdt ekteskapet sammen før som vi ikke klarer i dag? Familiene sto nok mer sammen før enn de gjør i dag. Økonomien, samfunnet og ikke minst moralen blant folk satte familiene i sentrum. Man klarte seg ikke alene, men om man holdt sammen kunne man klare det meste.

 

Men hvorfor holdt ikke det livslange ekteskapet? Og hva hendte med det gode samholdet i familien?Etterhvert ble det behov for økt arbeidskraft og kvinnene ble oppfordret til å ta arbeid utenfor hjemmene. Da fikk også kvinnene inntekt, de gikk på jobb som alle andre. Det sosiale nettverket som oppstår på en arbeidsplass mellom kollegaer var med på å løsrive kvinnene fra hjemmene. Dette førte til at de kvinner som arbeidet også begynte å tenke mer på seg selv, hjemmet og familien ble ikke lenger livet deres. Dette gjorde kvinnene mer bevisste på sine muligheter og de fikk oppleve glede ved å ta fatt på ulike utfordringer i yrkeslivet og å føle mestring på en helt annen måte enn de kunne hjemme.

 

Kvinneidealet ble forandret. Kvinnene gjorde opprør, og de fikk oppmerksomhet. Dette forandret samfunnssynet på kvinnerollene. Ikke bare mor og kone, men også en fri og likeverdig kollega eller partner.

 

Flower power bidrog også til at unge kvinner i større grad en tidligere satset på yrkeskarriere. Familie verdiene og samholdet ble nå erstattet med enkeltindividets verdier. Dette var en god forandring for kvinnene. Jeg vil vel tro at de følte seg mere verdt enn de tidligere hadde gjort.

 

Både kvinner og menn fra de siste generasjonene stiller mye høyere krav en før. Vi tar helse og velferd for gitt. Alderdommen vår er trygg, så vi får ikke flere barn enn det vi har lyst på. Levealderen, levestandaren, utdanningsnivået har økt.

 

Men hva skal vi streve etter? Vi blir jo aldri fornøyd. Velferdssamfunnet har flyttet fokus fra å overleve til å realisere seg selv. Kanskje er det vanskligere å realisere seg selv om man hele tiden må vise hensyn til et annet menneske?

 

Man spør seg selv om man er lykkelig og fornøyd. Det er dessverre ikke urimelig å tro at svært få er absolutt lykkelig og fornøyd. Årsakene er nok mange. Alle har ønsker og drømmer. Man kan vel si at vi lever ”flere ganger”. Ungdomstiden er et liv, etableringstiden enn annen osv. Man trenger kanskje forskjellige partnere til de forskjellige liv? Kanskje klisjeen ”vi har vokst fra hverandre” har noe i seg. Så på en måte kunne man ha hatt et bra liv hele tiden med en partner man til vært liv trives med. Hadde man bare hatt seg selv å tenke på så hadde jo det vært greit. Men man må tenke på alle barna dette berører. Dem trenger et trygt og stabilt hjem.

 

En bedre løsning ville vel vært å jobbe litt hardere for ekteskapet. Kjærligheten vil ofte seire hvis man jobber for det.

 

Men jeg tror nok ikke de var noe lykkligere i ”gamle dager”. Det var nok andre ting som styrte det at de hadde et livslangt ekteskap.

 

En av de mest opplagte årsakene er at kvinnen nå er yrkesaktive og derfor også er økonomisk selvstendig. Penger er makt. Hovedgrunnen til at de da ikke skilte seg var nok penger og at det ville være en skam å skille seg, spesielt for kvinnen. Kvinnen måtte pent bli hos mannen. Mange barn led nok pga dette. Men det vil jo ikke si at alle kvinner hadde det vondt i ekteskapet, mange hadde det nok bedre enn i dag. Men hver part kjente sin plass. Privatlivet kunne man ikke snakke om på den tiden derfor er det nok vanskelig å vite hvor mange som led og hvor mange som var lykkelige. Det som skjedde innenfor husets fire vegger ble der.

 

Jeg mener nok ikke at det er for lett å komme seg ut av ekteskapet. Ingen person med normale føleser skiller seg for moroskyld, det er jo et nederlag uansett hvordan man måtte se på det. Det er en sterk nok påkjenning som det er og da skal man ikke behøve å kjempe for å bli skilt. Ingen andre enn de to som lever i det kan vurdere ekteskapet, ingen ekteskap er like.

 

Jeg mener at man ikke skal være gift for enhver pris, det er bedre å være lykkelig og ”alene” enn å leve i et dødt ekteskap. Det trenger ikke å være en tragedie at folk skiller seg, noen ganger er det til det beste, også for barna. Mens andre ganger syns jeg nok at mange gir opp for lett. Man må kjempe litt. Jeg er glad for at tidene har forandret seg.

 

Når vi går i ekteskapsplaner elsker vi hverandre så intens at vi er villige til å love å ”elske og ære” til døden skiller oss ad. Men levealder og levestandard har gjort det vanskeligere å holde løftet. Kanskje er det sånn at de som virkelig klarer å være gift hele livet ikke ”elsker og ærer” men bor sammen mer som venner? De tror de ikke kunne finne noen å få det bedre med eller de ikke tørr å ta skrittet til skilsmisse og blir værende i ekteskapet. Om dette stemmer bør vi kanskje endre ekteskapsløftene til ”elske og ære til vi skilles ad”?

[Anonym bruker]

Selvsagt!

 

Både jeg og mannen har foreldre som har vært gift i 45 år, vi klarer nok ikke stå den rekorden (giftet oss for "sent"), men vi skal prøve!

[kua kalva,drektig igjen]

jeg tror ikke på ekteskap

[Anonym bruker]

Jeg fant min livs kjærlighet. HUN sviktet når jeg trengte henne mest

 

Jeg tror ikke på ekteskapet lenger og jeg kommer heller aldri til å stole på ett menneske igjen. Kall meg gjerne bitter. Men dette uner jeg ingen

 

 

[Anonym bruker]

Syns spørsmålet er litt rart.

Jeg håper og tror at jeg og mannen vil holde sammen for alltid. Men ettersom om lag halvparten av alle gifte skiller seg, så tror jeg ikke på ekteskap som sådan nei. I har jo fått bevist igjen og igjen at ekteskap ikke holder.

[Anonym bruker]

Ja det gjør jeg.

 

[Anonym bruker]

NEI!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Vet egentlig ikke... Den eneste kjærligheten jeg tror på per idag er kjærligheten en mor føler for sitt barn.