for en mor.....

[Anonym bruker]

jeg har en gutt på 1,5 år som er en ekstrem hyler og sutrer....:S

Jeg holder på å miste all forstand!!!

Han skal begynne i barnehage etter jul og jeg GLEDER meg... det skal jo ikke være slik...jeg føler jeg hadde det tusen ganger bedre uten barn, for en utakknemmelig mor:(

 

Jeg er alene 90% av tiden med han og han er som sagt utrolig krevende.

Han tar ikke nei for et nei, bare maser og dingler etter meg...en skikkelig mammadalt....får ikke gått på do uten at han skal SITTE på meg....

 

Jeg føler meg som verdens verste mamma, føler jeg ikke burde ha fått barn...ikke enda iallefall.

Føler ikke at jeg har så mye følelser for han heller...

begynner å lure på om jeg enda har fødelsdepresjon.....noe er det:(

 

flere som har haatt vanvittig krevende barn og har noen tips?

[Anonym bruker]

stakkars deg!!!

Men jeg vil bare si at du er ikke alene omå glee deg til barnet begynner i bhg. Det er det mange som gjør. Det er krevende å være mye alene med et barn! Jeg begynte slev å jobbe litt kveld når barnet mitt var 8 mnd, da måtte jeg bare komme meg litt vekk av og til. Men da var mannen min hjemme, for han var jo litt liten til å gå i bhg syns jeg!

 

Men vil råde deg å ta kontakt med legen din hvis du er usikker på om du enda har fødselsdepresjon!!! Gjør det med en gang, så du kan få hjelp snarest!!

Og jeg tror når ungen din begynner i bhg, så blir det bedre. Da får du tid til å savne han, og da kjenner du på følelsene. Nå høres det ut som du bare vil ha en pause for å få fri-og jeg sjønner det!!!

Lykke til, det blir bedre:)

[Anonym bruker]

Tusen takk!!Trodde nesten jeg skule bli "slakta" med en gang her...trodde ikke det var normalt å glede seg til å få barnet i barnehagen....

 

ja, jeg vil ha litt fri!!!

Vi har jo gode stunder også, men mest sutring og hyling. Jeg finner på masse ting med han både ute og inne, men det er som om han aldri blir fornøyd:S

 

trodde ikke det skulle bli så hardt å bli mor:( føler jeg har mistet meg selv helt fullstendig.

[Anonym bruker]

Vet du, ungen min er ganske lett å ha med å gjøre, men han er veldig aktiv (jada, vet 1 åringer skal være aktive, men tro meg, han er over gjennomsnittet, begynte å gå rundt bordet da han var rett over 5 mnd!!) Og jeg gleda meg til han skulle begynne i barnehage jeg også, far gleda seg han og.

 

Han har hatt veldig godt av barnehagen, og jeg har et mye bedre/sunnere forhold til barnet nå enn før. Det tar på å gå sånn oppå hverandre hele dagen! Hvis du selv føler du sliter litt med følelser for barnet kan det uansett kanskje være lurt å snakke med noen!

 

Lykke til, det er godt å savne hverandre litt!

[Anonym bruker]

du er helt normal.. vanlig å trenge litt egentid og muligheten til å slappe av litt.. man blir en bedre mamma da.. jeg er gravid i uke 35 nå og har en på 4 fra før so mer veeldig krevende om dagen.. må si jeg5 synes det er godt å levere han i bhg når mandagen kommer, men veldig kos å se han igjen på ettermiddagen da.

 

kanskje han kjeder seg også? blir nok bedre for dere begge når han får lekt litt i bhg om dagene og følelser for han, det har du.. bare litt vanskelig å tenke det når man er utslitt og kjei.

[Anonym bruker]

Mine barn har også vært slik. Har en nå på 4,5 og som fremdeles omtrent sitter på fanget mitt når jeg er på do.

 

Min elste fikk noen skikkelige raserianfall da han var 1,5 år, la seg ned på gulvet på butikken og skallet hodet i gulvet. Noen ganger tok jeg ham bare under armen og gikk ut, andre ganger holdt jeg bare hånda mi på gulvet slik at han fikk "skalle" ferdig men ikke skade seg.

 

En gang nektet han å la meg ta av dressen etter at vi hadde vært ute. da var han vel kanskje 2,5 for han forsto veldig godt hva jeg sa. Han lå og slo og sparket i gulvet på gangen i 2 timer før han sovnet av utmattelse. Han fikk IKKE lov å komme inn i stua med dress og sko..

Da han sovnet kledde jeg bare av ham og la ham i sengen.

 

Han har kastet sengtøy og madrass ut av sprinkelsengen, han har slått sparket og bitt.. Det var noen harde år, men jeg har vært konsekvent hele tiden. Litt vel streng kanskje..

* Ble han tilbudt kveldsmat, men ikke ville ha, for så å ville ha da han kom i sengen, fikk han en skive i hånda I SENGEN. Det var jo ikke det han ville, -han ville opp, -så det problemet skjedde bare en gang.

* Lekte han med vannglasset i sengen (hadde et glass med vann stående på nattbordet ) så byttet jeg ut koppen med babykopp igjen.

*Når han fikk stor seng, fikk han klar beskjed om at gikk han ut av sengen uten at han var redd eller hørte brannalarmen så var det tilbake i sprinkelsengen igjen.

* Måtte han tisse etter han hadde lagt seg (ikke på natten vel og merke men rett etter leggetid) Så tok jeg potta inn på soverommet hans.

* Jeg lot ham gjerne ligge en time og gråte fordi han ikke ville legge seg, men så lenge jeg var sikker på at bleia var tørr, ungen var ikke sulten eller syk, så lot jeg ham gråte... Etterhver som han ble eldre og lå i sengen og ropte på meg, fikk han beskjed om at "Jeg hører deg, men vil ikke snakke med deg mer før i morgen. Jeg er veldig glad i deg, god natt" Fortsatte han å rope etter dette, gjentok jeg bare denne setningen istedet for å svare på spørsmålet!...

 

Jeg har også til tider følt meg som verdens verste mamma, men nå er han skolegutt. Klarer seg bra på skolen, ingen raserianfall, blir sint som vanlige mennesker, og han forteller meg hver dag hvor glad han er i meg, og at jeg er verdens beste mamma...

[Anonym bruker]

Hehe, nesten som å lese om min når ho var lita.

 

Mi er verdens snilleste og mest reflekterte unge, men har sine øyeblikk som de fleste barn. Ho var 16 måneder da ho begynte i barnehagen. Da var jeg så sliten at jeg var gjennomsiktig. Ho var utålmodig og sta og viljesterk, og samtidig så selskapssjuk at ho ikke klarte å sove alene en gang. Det var som om ho var programmert til å merke at det var over to meter til nærmeste menneske. Første dagen jeg leverte ho i barnehagen og kunne trygt reise derfra noen timer, satt jeg bare og stortutet på trappa hjemme fordi jeg var så lykkelig. Og etter at jeg begynte på jobb igjen så verden så meget lysere ut. Det er utrolig mye lettere å tåle motgang når man har energi fra andre voksne å lade seg opp på daglig. Det er nå slik jeg er laget, og jeg kunne ikke gått hjemme en dag til.

 

Lykke til med innkjøringen i barnehage etter jul.