Elle melle...et barn til? eller ikke?

[Anonym bruker]

Vi har bare et barn, men vi er så usikre. Hvordan VET man om man vil ha ett til? Om man orker å være dødsyk som gravid IGJEN, ikke jobbe/gjøre noe på 7-8 mnd pga hyperemesis?

 

Orker vi våkennetter en gang til, hvordan blir overgangen med et barn til?

 

Er det noen som har angret på nr 2?

[Anonym bruker]

Angret overhodet ikke, men her kom barn 2 og 3 samtidig:)

Er enebarn selv, gjorde alt jeg kunne (les prøverør) for at han ikke skulle bli enebarn.

Ikke følte vi oss ferdig med barn heller.

Har lyst til å prøve igjen, men spørs om vi gjør det.

[Anonym bruker]

Her er vi litt i samme problemstillinga, men heller mot at det ikke blir en til. Hadde en fødsel fra helvete, fulgt av store problemer med førstemann i fht absolutt alt i lang, lang tid. Aldri ville barnet sove, ikke engang som nyfødt. Mat skulle h*n ha hver time-halvannen i månedsvis, og ble en enorm plugg som hang etter motorisk. Skrek i timevis hver dag i månedsvis, det var umulig å komme seg ut av huset på lang, lang tid da barnet illskrek som besatt både i vogn og bil. Jeg fikk fødselsdepresjon, og har store søvnproblemer fremdeles.

 

Det har tæret voldsomt på ekteskapet, og vi vil heller beholde hverandre og vårt nydelige, krevende barn enn at nr 2 river familien fra hverandre. Man vet jo aldri hva slags unge man får, og dersom nr 2 er like krevende som nr 1 (eller hva om det blir tvillinger? Eller et barn med handikap eller syndrom?), så er jeg 99,9 % sikker på at ekteskapet ryker. Og det vil jeg ikke!!!

 

Nei, vi klarer oss fint med èn...

[Anonym bruker]

Æsj da,11.40, det hørtes slitsomt ut. Vi hadde en veldig enkel de 3 første mnd, sov bra, og var veldig snill. Han har aldri hatt tid til å spise bare, så var litt strev med mating. Fra 3-7 mnd var han MYE våken, vi snakker fra 21-05.00.. bli som ei sol, men sov nesten aldri. Det er vel de eneste "problemene" vi har hatt, det tærer på, men vi har jo nesten glemt det alt.

 

Jeg har hele tiden sagt at jeg har klart meg fint som enebarn, men jeg har vel løyet litt for meg selv, har ei stesøster på pappa sin side, var sammen annenhver helg helt til jeg var 13. Da så jeg ikke pappa eller de igjen før jeg var 18. Men nå, i voksen alder har jo jeg og søstra mi (vi er jo søstre) et supert forhold. Og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Så når jeg ser på det på den måten vil vi ha en til. Men så er det redselen for å angre, ikke ha tid til det barnet man allerede har ..osv osv

[Anonym bruker]

11:40 her

 

Både min mann og min bestevenninne er enebarn, og ingen av dem har tatt skade av det. Bestevenninna mi sier at hun følte seg svært høyt elsket, og hadde to foreldre som alltid var med henne på alt. Mannen min var masse sammen med fetterne sine, og på ferie fikk han alltid ha med bestekompisen. Ingen av dem savnet søsken, da familien alltid hadde åpen dør for venner fra bhg/skole, og var mye sosiale i helgene med familie.

 

Søsteren min har ei jente på 5 og en gutt på 2, og de er så forskjellige som dag og natt. Hun er en forsiktig prinsesse, mens han er en voldsom gutt som elsker traktorer, biler og generelt alt med lyd og fart. De leker så og si aldri sammen, og det blir en del krangling (gutten slår og jenta gråter). Det er klart at de også har mange fine stunder sammen, selvfølgelig, og de er jo veldig glade i hverandre, men jeg tror og VET at man ikke vokser opp og blir bortskjemt/ulykkelig osv om man er enebarn.

 

Det er nok av voksne søsken som heller ikke har så mye å gjøre med hverandre. Og om foreldrene blir syke, så er det ofte at bare ett av barna er omsorgsfulle nok/bor nærme nok til å kunne ta seg av dem. Jeg kjenner til flere slike tilfeller. Så det er heller ikke noe gyldig argument for flere barn (at barna sammen kan dele det tunge av å ha gamle/syke foreldre).

 

Jeg tror det er mer vanlig å angre på barna man IKKE fikk enn barna man fikk da Og om noen kunne LOVE meg at jeg fikk en drømmefødsel, og en normal nyfødt som sov 15-18 timer i døgnet, og som kunne legges ned uten å skrike som besatt, som kanskje tok smokk, og som ikke ble et lite matmonster, så ja, da kan det godt hende. Men jeg er ikke villig til å ta sjansen, da jeg elsker mannen min, men ser at kjærligheten ikke er bunnsolid nok til å takle enda flere år med søvnmangel, fortvilelse og isolasjon.

 

 

 

 

 

[Stina <3]

Du vil aldri angre på de du fikk, du vil angre på de du ikke fikk.

Det var det vi sa når vi var i tvil om vi skulle ha en til.

[Anonym bruker]

Jeg syns du er ekstremt egoistisk hvis du velger å ikke få et barn til, fordi du kan risikere å være dårlig i svangerskapet, og miste litt søvn i 4(!!!??) mnd, som i helheten egentlig ikke er noe.

Du sier jo selv at du VET hvor bra det er med søsken, og så skal du frarøve barnet ditt det pga de 2 tingene du nevner i HI, litt lite søvn i 4 mnd, og at barnet var vanskelig å mate? Småbarns tiden er over en gang, og da har dere blitt vant med 2. Nei, dette er for dumt!!