Stakkars små skilsmissebarn!

[Anonym bruker]

Hjertet mitt blør for flere små i min nærmeste omgangskrets som går mot julen med blandede følelser.

 

En familie er ganske nyskilt og skal feire jul hver for seg for første gang. Barna skal være hos pappa og mamma sukker og sutrer og sier så barna hører det "at det er ikke vits for meg å pynte til jul i år, for jeg skal jo være heeeeelt alene". Hun har stor familie som hun kan feire med, men likevel klarer hun ikke å se hvor hardt hun rammer barna med sutringa si. Vi har gitt beskjed at hun må skjerpe seg og at det er barna hun rammer og ikke eksen, men det går bare ikke inn!

 

En annen liten tass er resultat av en on-night affære, og pga av en svært bestemt og stridig mor, aldri får lov å feire jul sammen med sin pappa og hans slekt. Jeg vet at han synes det er vondt, men av lojalitet til mamma våger han ikke å si noe.

 

Et annet barn er dessverre født inn i et kaos av mine, dine, våre og naboens barn, og jeg tror ærlig talt at hn ikke har helt oversikt over alle søskena sine!

 

Dette er bare noe få historier av de jeg kjenner til.

 

Nå høres det ut som jeg tilhører et svært belastet miljø, men det gjør jeg altså ikke! Dette er helt normale familier som jeg tror omverdenen ser på som resurssterke - man må ganske dypt under overflaten for å se hva som egentlig foregår der.

 

Jeg blir provosert på vegne av disse små barna som opplever en så unødvendig sorg og lojalitetskonflikt fra så ung alder. Er det virkelig verdt et barns lykke å realisere seg selv og flytte ut så snart den første forelskelsen har gått over og det blir flere grå enn rosa hverdager?

 

Selvsagt skal man ikke bli i et forhold hvor man brytes ned og hvor man ikke har det godt, men det er altfor mange som skiller seg på ganske svakt grunnlag!

 

Og å høre noen si at "når jeg er lykkelig, så er barna mine det også", er bare bullshit. Det skal være svært dårlig i en familie før et barn innser at det er best at mamma og pappa går fra hverandre! De er faktisk like glade i begge!

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det er FRYKTELIG dårlig gjort av mor å gjøre seg til ett offer, og dermed gjøre julen sur og trist for barna sine! Jeg begriper meg ikke på sånne!!

 

Men må få lov til å kommentere det tredje eksempelet ditt der det handler om flere fedre og mange søsken.

Vi har det sånn.. Jeg har to barn med to forskjellige og bor ikke sammen med faren til noen av de. Samboeren min har også ett barn fra før, så vi har ter barn til sammen. Vi har organsiert alt veldig bra, og vi har alltid barna samlet annenhver jul og nyttårsaften. Ett år hadde vi til og med mammaen til barnet hans her, og faren til yngstemann kom på kaffe og fikk se når minsten pakka opp julegaver. Faren til eldste jobber utenriks, så han var ikke her, men farmora og farfaren kom på middag andre juledag.

 

Ingen av barna reagerer negativt på noe her i huset, og vi har veldig god struktur på samvær og ett godt forhold til familiene. Vi er ikke ressurssvake fordi om i har en litt annerledes familie, og ingen av barna mangler noe, eller sliter på noe vis.

 

Jeg har oppvokst som skilsmissebarn, og jeg er sjeleglad for at mamma og pappa gikk fra hverandre. Jeg var så glad og letta at jeg gråt, og da var jeg åtte år. Jeg hadde også foreldre som krangla om hvor jeg skulle være og hvem som skulle få ha meg, og det enda med at de sa "Bare ta henne du", "Nei, DU kan få ha henne!!" osv osv.. jeg flytta til slutt inn hos mine besteforeldre der jeg fikk ro og kunne være barn igjen...

 

Jeg har vel lært av deres feil, og barndommen til mine små kan IKKE sammenlignes med min. Pappaen til den ene kan også ha begge brødrene på overnatting, og den andre pappaen har også hentet begge på skole og i barnehage. Vi har det utrolig flott i forhold til de aller aller fleste, vil jeg tro...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Nei, det verken trenger å være veldig ille før det er lurt at mor og far flytter fra hverandre, og det er heller ikke bull-shit at når mor/far er lykkelig, så er barnet også mer lykkelig.

 

Jeg er selv silsmissebarn, og har mange venninner som er skilsmissebarn, og når vi har snakket om dette i ettertid, så er vi veldig enige i at vi er glad for at foreldrene gikk i fra hverandre. Selvsagt var det små episoder i oppveksten som ble såre, men heller disse episodene enn å hver eneste dag føle at noe skurret hjemme og lure på om det er ens egen feil som gjør at mor/far ikke er lykkelig. Barn er sensitive, de merker det når kjærligeten mellom foreldrene tar slutt, de merker det når de krangeler, de ser hvilke forbilder foreldrene er. Om en kvinne er gift med en lat man som aldri løfter en finger og hun må gjøre alt, hvilke forbilde er hun da for sine barn når hun finner seg å være dørmatte i eget hjem?

 

Tror du har et veldig unyansert bilde på både skilsmisser og hvordan det er å være skilsmissebarn. Selvsagt er det mest optimalt om mor og far bor sammen, men BARE dersom disse har et godt forhold der de er likeverdige og gode rollemodeller for barna sine (eller i hvertfall har en reell sjanse til å jobbe seg mot å ha det slik).

[Anonym bruker]

Jeg har vært skillsmissebarn i 10-11 år, og sliter enda med julen i en alder av 20 år. Har alltid hatt annenhver jul/nyttår-ordning, likevel har det vært mange år med dårlig samvittighet for min del, og slik er det enda!!

 

Nå har jeg fått en datter, i år skal jeg og datteren min feire jul med min far, det blir bare oss tre. Min fars to sønner feirer med andre (svigerfamilie).

Allerede nå for noen dager siden har min mor sagt at jeg mååå feire jul med henne neste år, fordi hun skal være alene, da har min mors to andre døtre andre planer. Så da blir det bare meg og min mor, og min datter.. Får ikke skikkelig julestemning jeg altså, er så mye kjekkere å være masse folk og god stemning..

 

Har altså 4 halvsøsken, to er min far sine, to er min mor sine. Alle har egne familier osv, likevel klarer de ikke å samordne sånn at jeg får feiret en skikkelig jul med flere enn èn annen person + datteren min som er sovnet til syv da.

 

Gleder jeg meg til jul? Nei, er ikke noe spesielt for meg lenger.

[Anonym bruker]

Jeg nekter å ha dårlig samvittighet fordi mine foreldre bor alene. Det var tross alt de som valgte det selv, eller iallfall ikke noe jeg hadde innvirkning på.

Men det er ikke kjekt å være en som alltid velges bort til julaften pga det kun blir et bittelite selskap.

 

Familien blir jo også mindre, hvis barnet ditt ikke har noen far...?

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg HI.

Desverre tror jeg ikke du får så mye respons her. Og ihvertfall ikke så mange som er enige med deg. Selvrealisering står høyst i samfunnet vårt, og frasen "barna er tilpasningsdyktige" er hyppig brukt som forsvar.

 

Tror nok vi får en endring når dagens barn blir voksne og skal være med å sette standarden;)

[Anonym bruker]

Wow du er veldig satt i dine meninger skjønner jeg.

 

Jeg er skilt, barna mine bor hos meg 100%

Jeg gikk fra far da han prøvde å slå sitt barn som den gang var 1,5 år, jeg mener ikke knipse over fingra eller noe men et slag som på meg satte et stort rødt merke etter handa da jeg gikk imellom.

Han får ikke ha barna sine alene, og han aksepterer det. Det gjør ikke at barna ikke savner pappaen sin. Selvsagt syntes de det er dumt at han ikke er her nå når det er jul. Han har fått feire med oss de siste årene men har selv valgt det bort i år, fordi jeg har strenge krav til hans oppførsel om han skal være sammen med oss, noe jeg må ha for å sikre barna mine.

 

Jeg tror helt fast på at selv om det ikke er vold i bildet så har barna det bedre med glade foreldre, men jeg mener også at man som foreldre til disse barna må jobbe med seg selv og sine holdninger til både ex og barna.

Så lenge det er snakk om vanlig samvær eller 50/50 bør foreldrene klare å sette barna først.

Selvfølgelig er det kjedelig at barna ikke skal være med en i jula men man skal ikke la barna høre en si ting som gjør at de bekymrer seg eller får dårlig samvittighet. Man skal bygge opp om at barnet får det kjempe kos hos den andre og at mamma/pappa får det fint de også og så får de kose seg sammen etter jul.

Eller andre høytider,sommer og når det er vanlig samvær og.

Så får man heller være trist når barnet ikke er der.

Man skal aldri snakke stygt om den andre forelderen så barnet hører det, eller stemødre/stefedre for den saks skyld.

Man må legge til side sin sjalusi, sitt sinne og sin frustrasjon når man er med barnet og gjøre det beste ut av situasjonen.

 

jeg har aldri hindret far samvær med barna, aldri hindret at han snakker med de på telefonen, men jeg har satt krav til han slik at jeg vet barna er trygge. Dette inkluderer at han ikke er alene med de. Selv om jeg vet det nok villet tatt mye før han hadde skadet barna idag. Har han vist at han faktisk kan gjøre det. Far her har heldigvis etter dette også satt barna først, han har aldri sagt noe negativt om meg til barna eller noe negativt til meg foran barna og jeg har heller ikke gjort dette om han.

Selv ikke nå når plutselig kamerater, festing og gud vet hva er mer spennende en barna. (antageligvis for at han ble dumpa av nye kjæresten han har hatt.)

Og har familie eller venner begynt å si noe når barna er til stede har jeg bedt dem forandre samtaleevne.

Han er pappaen deres og alle barn har rett til å være glade i pappaen sin.

En dag må jeg muligens forklare hva som skjedde når de var små men jeg håper egentlig at det ikke skal komme til det. Og i isåfall får de være mange år eldre først.

 

Jeg tror ikke det er det at man bare feirer jul med den ene foreldrene sin gjør at barna er lei seg eller sliter.

Men om foreldrene legger skyldfølelse over på barna sine og ikke gjør det som er best for de er det jo dessverre at det blir slik.

 

Det sagt julen er også høysesong for krangler og familiebråk.

Mange barn av foreldre som er sammen gruer seg til jul og julaften fordi dette er en dag som ikke er kos i deres hus. En dag hvor vold og krangling eskalerer til enda mer en vanlig. Eller fordi det er normen og en dag og en tid man skal kose seg gjør det normale enda verre å takle.

 

Men når det gjelder det barnet du snakker om med mange hel,halv, og stesøsken tror jeg ikke at barnet sliter under å ikke ha oversikt over hvilke søsken det har.

Det kan hende at barnet trenger bedre oversikt over hvem som er der når derimot.

Et barn klarer fint å orientere seg om hvem 20 barn er i barnehagen så den klarer nok det hjemme også.

 

[Anonym bruker]

Når jeg var liten så feiret jeg hver Jul sammen med mamma (som jeg bodde med) og hver påske hos pappa (som hadde meg annenhver helg).

Helt greit og aldri noen som var lei seg eller hadde dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Og jeg har alltid feiret jul med min a4 familie og resten av storfamilie. Og min mann likeså. Nå som vi har barn sammen, så feirer vi annenhver jul hos mine foreldre og hans foreldre. Vi har det kjempekoselig, ingen dårlig samvittighet, ingen sitter alene i jula, for de årene jeg ikke feirer med mamma og pappa, så feirer en eller fler av søsknene mine der, samme med svigers.

 

Og jeg er så glad for at det er sånn! Jeg stortrives med a4 liv med mamma, pappa og barn under samme tak. Ingen bekymringer

 

 

(Måtte jo komme med min erfaring også, siden dette tydligvis er mer riktig å begrunne fordeler/ulemper ved skilmisse ved enn å se hva forskning og fagpersonell mener)

[Anonym bruker]

Det finnes så mange egoistiske foreldre der ute som gjør som de vil, og gjemmer seg bak at det er best for barna.

 

Det beste for barna er å leve i en harmonisk familie! Der det er konflikter i samlivet, blir det også, nesten uten unntak, konflikter etter bruddet også. Små barn blir brukt som brikker i et stygt spill som går ut på å såre ekspartner mest mulig, uten tanke for hva dette gjør med barna.

 

Det er nok mange som får barn fordi det er noe man bør, og ikke fordi de ønsker det så sterkt.

[Anonym bruker]

Jeg har barn fra to forhold, og faren til de eldste har barna annenhver jul, men faren til de yngste har ikke samvær med barna så da får han ikke ha dem i julen heller.

[Anonym bruker]

HAN får ikke ha dem i julen fordi DU ikke skal være ensom. Tenkt noe på barna, eller?

[Anonym bruker]

Eh, hvilke barn ønsker feire jul med noen de ikke kjenner?

[Anonym bruker]

Selvsagt finnes det slike foreldre men det betyr ikke at alle eller engang flesteparten av skilsmissebarn har slike foreldre.

Det er ikke at folk er skilt som er problemet i slike sitvasjoner heller disse menneskene ville nok prøvd å såre hverandre om de holdt sammen også. Og da hadde barna sittet enda mer i klistret

[Anonym bruker]

ho sier jo han ikke har samvær. skal ho sende barna til en far som ikke er i livet deres fordi det passer han å leke pappa når det er jul og kos men ikke har noe med de å gjøre ellers? Om han i hele tatt hadde ønsket å ha barnet for det er nå slik at ikke alle fedre/mødre vil det heller

[Anonym bruker]

En bekjent av meg forlot kone og tre barn fordi han ikke var lykkelig (2 mnd senere flyttet han sammen med ny dame, så det var nok ikke bare lykken som var årsaken).

 

Resultatet av hans krav om å være lykkelig er en knust kone og tre små barn som står midt i en opprivende skilsmisse og som må pakke koffertene sine hver uke. Tror ikke de kjenner noe særlig på lykkefølelsen akkurat for tiden.

 

Så den eneste som har fått det bedre etter den skilsmissen er far sjøl. Men så lenge han er lykkelig så.....

 

Det finnes bare et ord for slike mennesker, og det er EGOIST.

[Anonym bruker]

Vel nå kan jeg bare snakke for meg selv... og ta utgangspunktet i min historie.

 

Du sier: "Stakkars små skilsmissesbarn!" Vel mine barn er skilsmissebarn. JEg er dog meget glade for at jeg har mine barn, og ville ikke vært de foruten. Alternativet til skilsmissebarna mine skulle vært å ta en abort. Jeg valgte livet fremfor døden. Jeg måtte forlate min ektemann da han druknet bort i alkoholrusens helvete... Jeg valgte også denne gangen livet fremfor døden... (i mine øyne var mitt liv sammen med han verre enn døden.. )

 

Når det er sagt, VI gleder oss til jul!! Skikkelig. Alle sammen!! De feirer uten far, for far har ikke kontakt med barna sine. Ikke pga mine særheter men pga mine premisser for samvær (man må være edru, han må komme til avtalt tid, han må blåse før og etter samvær) Disse tingene orker han ikke, og da får det være. Jeg er ikke offeret, barna er heller ikke offeret. Jeg kan kun være ansvarlig for mine handlinger, ikke for fars handlinger... Mitt ansvar som mor er å ta vare på mine barn. Vi har en nydelig julefeiring, og det er ikke synd på barna mine!! DE lever, de er lykkelige, de har ett hjem fylt av kjærlighet. Ja de tenker sikkert på deres far, men det er en mann de ikke kjenner lengre, han går på gata i Oslo by, han ringer en gang i blant... og det er det, barna mine forbinder ikke julen med denne mannspersonen. Vi er ikke ansvarlige for hans lykke, eller hans julefeiring. Han velger å drikke bort det også.. Slik er det. Mine barn feirer en alkoholfri høytid.... en høytid slik de alltid har kjent den i huset vårt på landet, med god mat, harmoniske personer som de er glade i. Som sagt DET ER IKKE SYND PÅ MINE BARN!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg tenker på barna mine og syntes synd på dem for at de har en far som ikke bryr seg, og her skal det sies at barna har ikke sett han på 4 år, men i år fant han ut siden han har fått seg ny dame med barn at han ville ha ungene i julen.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg HI. Bestevenninna mi er skilsmissbarn, og det er trist å se hennes forhold til jul. Faren er gift for tredje gang, og i mangel på andre plasser å være ender hun alltid opp der, med stefamilie hun ikke har noe særlig forhold til. Fordi de ikke har tatt henne inn i varmen. Synes folk bør tenke seg ekstra godt om før de går fra hverandre når det er barn involvert. Det virker jo som noen gir opp av noen få konfliker, fordi de tror at gresset er så mye grønnere på den andre siden.

[Anonym bruker]

Til dere som kommer i forsvarsposisjon og forsøker å rettferdiggjøre deres valg, ber jeg dere om å lese hi en gang til. Der skriver jeg tydelig at man selvsagt ikke skal bli i forhold hvor man brytes ned, enten av psykisk eller fysisk vold, eller hvor det er rusmidler eller annet misbruk i bildet.

 

Men det er faktisk også synd på de barna som er resultatet av en slik skilsmisse! De vil for alltid være frarøvet et trygt familieliv sammen med begge sine foreldre som de elsker like høyt. Og selv om de aldri gir uttrykk for at de savner sin far/mor, må man ikke et sekund lulle seg inn i en forestilling om at de ikke tenker sitt. Men pga sin enorme lojalitet til foreldrene gjør de alt de kan for å skule det. For de vil jo at mor/far ikke skal være lei seg!

 

De foreldrene som velge å oppløse hjemmet av grunner som at de har vokst fra hverandre, spenningen er borte og vi er bare venner, ikke kjærester osv, setter seg og sitt ve og vel forran sine barn - sånn er det bare, og dere kan forsvare dere til dere blåner. Innerst inne vet også dere sannheten - deres lykke er den viktigste, for barn er jo så tilpasningsdyktige!

 

HI

[Anonym bruker]

Og jeg som har barn som det IKKE ER SYND PÅ FORDI DE HAR DET FINT, selv etter en slik skilsmisse pga alkohol.. DE vet ikke om noe annet. Jeg forlot far da tvillingene var 3 mnd gammel. De har ikke noe forhold til det å feire jul med sitt biologiske opphav, de kjenner ikke mannen som ringer en gang i blant. De feirer jul i en herlig familie med meg, min nye mann (gjennom 10 år, og som jeg ble kjent med da de var 9 mnd gamle..) Jeg har i midlertid fått to barn til

OG vi har en fortreffelig julefeiring. FOr de var det en velsignelse at jeg skilte meg når barna var så små, ellers hadde de hatt en kjip jul med alkoholsme og elendighet. SIden jeg ikke ville vært foruten de barna, angrer jeg ikke på ekteskapet, tvillingfødsel, og heller ikke skilsmissen når ungene var så små. De har ett trygt familieliv sammen med sin familie som elsker dem meget høyt.

 

Selv er jeg også skillsmissebarn (mine foreldre skilte lag da jeg var 12) og jeg kjenner meg heller ikke igjen i hi sitt syn. DET ER IKKE SYND PÅ ALLE SKILLSMISSEBARN!!!!

[Anonym bruker]

Men JEG får dårlig samvittighet hvis enten min mor eller far sitter alene på julaften. Føler ikke at jeg velger èn, jeg føler jeg velger bort den andre. Har spesielt dårlig samvittighet hvis min far sitter alene, da det var min mor som forlot min far (han elsker henne enda, 10 år senere)..

 

Ja, familien min er jo nå bare meg og min datter. Det er pga barnefars alkoholproblem. Han får ikke ha kontakt med meg og foreløbig heller ikke datteren før han viser at han gjør noe for å bli tørrlagt. Hun er bare året, så hun savner og kjenner han ikke.

[Anonym bruker]

Jeg tenker litt slik som deg HI, men samtidig så tenker jeg at det er mye i et forhold vi ikke vet. Men jeg må innrømme at jeg er overlykkelig over at både mine og min samboers foreldre er sammen.

 

Jeg har vurdert å gå fra min samboer pga følelsene er heeeelt borte. Har ingen kjærestefølelser i det heletatt. Har ikke hatt det på over 4 år, men jeg tenker at jeg er kjempeheldig som får være sammen med min beste venn og at vi har verdens fineste barn sammen! :-)

 

Jeg har valgt å være sammen med min samboer, og det har jeg tenkt å være resten av livet med mindre de tingene du nevner inntreffer(vild,rus++), sannsynligheten for det er nok minimal, så this is forever:-)