Kjære alle dere alenemammaer!

[Anonym bruker]

(Samme som på mine, dine og våre barn)

 

Hva er det beste, og hva er det verste, ved å være alenemamma?

 

Jeg er gift, og sammen har vi ett barn under ett år. Etter fødselen spesielt, så har alle de dårlige sidene til mannen min forsterket seg x 10. Det er jeg som må stå for 95 % av ryddinga, 100 % av klesvasken og 90 % av oppvasken. Det er jeg som vasker huset, og som må mase på ham for hver minste lille ting jeg syns han burde ordne. F eks å skifte dekk på bilene til vinteren var et mareritt; det brukte han tre uker på. Han er så upraktisk som det går an, og hverken kan eller vil sette seg inn i hvordan han kan pusse opp litt i huset. Han kan bruke månedsvis på å henge opp et bilde for meg.

 

Terassen maste jeg på ham i 6 mnd om å lakkere, men det ble aldri gjort, og nå kommer vinteren.. På terassen er en diger søplehaug som har ligget der i hvertfall 4 mnd, og som han skal kjøre på dynga "snart".

 

Jeg er ikke forelsket i ham mer, og har mistet mye av respekten min for ham. Han kommer svært sent hjem fra jobb (kl 18), og rekker kun en liten time med barnet før det legges. Så jeg er jo alenemor 23 timer per døgn uansett, bortsett fra i helgene hvor jeg får ham til å være mer sammen med barnet sitt. Men om han jobber, eller har annet å finne på, så virker det ikke som om han blir spesielt lei seg over å miste tid med barnet sitt.

 

Så hva er vitsen, tenker jeg. Fantaserer mer og mer om å være alene med barnet; bare ha rotet til meg selv og barnet å rydde opp i, slippe å mase på en udugelig lathans, slippe å ha pliktsex. Familien hans er veldig liten og bor langt unna, og har svært lite penger. Jeg vet at mannen min må sende dem penger innimellom. Det er min familie som bor nærmest, som er pengesterke, og som alltid stiller opp for barnet og meg.

 

Så - hvordan er livet som alenemamma? Jeg har ikke noe ønske om å finne meg en ny mann, bare så det er sagt. Men av og til tenker jeg på at jeg kanskje bør få ett barn til med gubben før jeg drar....

[Gjest eelis+kian ♥]

Hva med parterapi? Kanskje mannen din syns det er vanskelig å plutselig være pappa, det er jo en kjempeovergang - som vi kvinner kanskje takler litt bedre enn menn. De har jo ikke fått forberede seg på samme måten som oss. Det høres ut som at dere trenger hjelp til å komme over denne kneika, ikke til å gå fra hverandre. Og du må i hvert fall ikke få et til barn med han, hvis du ikke er forelsket i han!

 

Ellers vil jeg si at det er helt ok å være alenemor. Selv om jeg selvfølgelig savner noen å dele hverdagen med.

 

Hvis jeg var deg, ville jeg prøvd å rydde opp i forholdet, før jeg tenkte på å gå fra mannen. Kanskje finner dere gnisten igjen :-)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ser det finnes flere av oss HI. er så utrolig enige i mye av det du sier!

 

Jeg har planene klare i hodet mitt viss det plutseligt skulle bli nok. Men en ting må jeg si, min mann er utrolig flink med barnet! men alt annet får han stryk på..

 

Så kanskje dere skulle snakket skikkeligt om det med barnet, at det kan være det som plager han. Vi snakket om deg når vi fikk vårt, for han holdt god avstand i begynnelsen, men etter en prat kom det seg.

 

 

Lykke til HI!

[Anonym bruker]

Kan legge til at mannen min og jeg ikke har så mye til felles, og på kveldene sitter han oppe og spiller til kjempesent, mens jeg surfer litt på nettet eller leser, og stuper i seng timevis før ham.

 

HI

[Anonym bruker]

samme her! han sitter i kjelleren og spiller playstation!

 

off, nei, i kveld blir det en skikkelig prat. håper vi finner løsninger på det hele.

[Anonym bruker]

Det jeg syns er verst, for å ta det først, er å ikke ha noen, som er like opptatt av barnet som jeg selv er, å dele ting som har med barnet å gjøre. Familie og venner syns det er stas og sånn, men jeg tror ikke det er på samme måte som å dele det med enten far til barnet eller en samboer som står barnet nær. Å dele hverdagsting er noe jeg savner.

Og så syns jeg ofte at kveldene kan bli mange og lange. Jeg er 100% alene om barnet og bor lang fra familie og venner.

 

På den positive siden så er det deilig å kunne bestemme selv, å lage egne rutiner uten å måtte ta hensyn til en partner og det å slippe å ergre seg over andres rot. Jeg er min egen herre og vi gjør som vi vil. Det er deilig:-)

 

Det er pluss og minus med det meste. Det er mye som er fint med å være alene og så er det endel som er leit med å være alenemamma.

[Anonym bruker]

Det kan jeg forstå, (ikke for å trakke deg ned) så setter jeg enorm pris på at han er så flink med barnet.

 

er pluss og minus med alt her i livet!

 

Men jeg klarer faktisk ikke å rydde,vaske og lage mat til han lengre + jobbe 90 %, gjort det i 4 år nå, å sko trodd det ble en rutine, men det er det absolutt ikke! blir mer og mer lei av det.

og vil faktisk flytte for meg selv ilag med barnet med ca 50/50 deling. alt er klart i mitt hodet, mangler bare leilighet egentligt.

 

vi vil ikke det samme tingene en gang. Jeg vil gifte meg, få flere barn og bli fosterfamilie en gang. men han nekter!

 

Masse lykke til HI! håper det ordner seg enten den ene eller andre veien!

Klem!

[Anonym bruker]

Høres ut som om du trenger å bli alenemamma, for å i hvertfall slippe iritasjonen over en mann du ikke elsker lengre. Når du vet du er alene, så legger du opp dagene til å være alene, og det (i mitt tilfelle) Var ett mye lettere lass å dra enn en mann som hang på mange tunge lodd... og jeg måtte dra det alene også.