Til dere alenemammaer!

[Anonym bruker]

Hva er det beste, og hva er det verste, ved å være alenemamma?

 

Jeg er gift, og sammen har vi ett barn under ett år. Etter fødselen spesielt, så har alle de dårlige sidene til mannen min forsterket seg x 10. Det er jeg som må stå for 95 % av ryddinga, 100 % av klesvasken og 90 % av oppvasken. Det er jeg som vasker huset, og som må mase på ham for hver minste lille ting jeg syns han burde ordne. F eks å skifte dekk på bilene til vinteren var et mareritt; det brukte han tre uker på. Han er så upraktisk som det går an, og hverken kan eller vil sette seg inn i hvordan han kan pusse opp litt i huset. Han kan bruke månedsvis på å henge opp et bilde for meg.

 

Terassen maste jeg på ham i 6 mnd om å lakkere, men det ble aldri gjort, og nå kommer vinteren.. På terassen er en diger søplehaug som har ligget der i hvertfall 4 mnd, og som han skal kjøre på dynga "snart".

 

Jeg er ikke forelsket i ham mer, og har mistet mye av respekten min for ham. Han kommer svært sent hjem fra jobb (kl 18), og rekker kun en liten time med barnet før det legges. Så jeg er jo alenemor 23 timer per døgn uansett, bortsett fra i helgene hvor jeg får ham til å være mer sammen med barnet sitt. Men om han jobber, eller har annet å finne på, så virker det ikke som om han blir spesielt lei seg over å miste tid med barnet sitt.

 

Så hva er vitsen, tenker jeg. Fantaserer mer og mer om å være alene med barnet; bare ha rotet til meg selv og barnet å rydde opp i, slippe å mase på en udugelig lathans, slippe å ha pliktsex. Familien hans er veldig liten og bor langt unna, og har svært lite penger. Jeg vet at mannen min må sende dem penger innimellom. Det er min familie som bor nærmest, som er pengesterke, og som alltid stiller opp for barnet og meg.

 

Så - hvordan er livet som alenemamma? Jeg har ikke noe ønske om å finne meg en ny mann, bare så det er sagt. Men av og til tenker jeg på at jeg kanskje bør få ett barn til med gubben før jeg drar....

[Anonym bruker]

Er ikke alenemamma og kan ikke gi deg noen svar sådan; men det jeg kan si er at det første året som foreldre er vanskelig.

 

Far føler seg ofte tilsidesatt fordi mor ikke har behov for ham lenger. Hun er sliten etter nattevåk, og det er energitappende å være hjemmeværende husmor. Fedre ser ikke alltid dette før de selv er helt alene med barnet over lengre tid. Siden mor er sliten så får hun all den kosen hun trenger av barnet.

 

Vi holdt også på å gå fra hverandre, men jeg tenkte som deg; "Jeg vil ikke ha barn med mer enn 1 mann, så jeg får holde ut til nr 2 kommer".

Ting ble lettere etterhvert; dvs så lenge jeg aksepterer at jeg må gjøre alt. Nå er elstemann 7 år og det er meg han vil skal kjøre ham på treninger, det er meg han vil gjøre leksene med. Når han går ut til venner så roper han: "Ha det mamma".. ikke ha det pappa eller ha det..

 

Dette har mannen min begynt å se, og det sårer ham; men jeg sier til ham at han er som en kamerat for ungene. Han er ikke noe autoritet for dem, de har ikke den type respekt for ham... Nå først etter 7 år, har han fått øynene opp, og begynner å ta ansvar. Livet er ikke bare en lek... Det er det eneste han har gjort - å leke med ungene.

 

Min mann har ti tommeltotter og upraktisk til tusen. Den verste rotekoppen. Hans jobb er MYE viktigere enn min; derfor blir det til at jeg henter og bringer i barnehage 90 % av tiden. Han har den holdningen at om han henter i barnehagen, så henter han ikke ungen sin; han hjelper meg. Vasker han gulvet, så gjør han ikke sin del -han hjelper meg.

 

Jeg må mase på ham for den minste ting, uten at det hjelper.

Det ender med at jeg gjør mesteparten selv. Når jeg rydder i stua så legger jeg alle tingene hans i sengen hans. Jeg vasker ikke klærne hans med mindre han legger dem i skittentøysdunken (noe han ikke gjør)

 

Jeg har måttet lære meg å ignorere hans tanker med at han hjelper meg. Det viktigste er at han gjør noe. Jeg driver fremdeles å lære meg at halvgjort bare må være godt nok.

 

Men jeg har også gjort en annen oppdagelse; jeg kunne ikke tenke meg livet uten ham. Vi har et tungt forhold; han er mye syk og jeg er mye alene om ansvaret pga dette. Men likvel så ser jeg at bare det at han er tilstede i stuen; at jeg kan si til ungene om de maser for mye "Du har en far også".... det hjelper.. Det er lite, og langt i fra slik jeg ønsket at det skulle være, men de små tingene hjelper.

 

Husker en gang for 5 år siden; jeg kjørte til jobb og hørte Abbas "The winner talkes it all" på radioen.. Tårene trillet da jeg hørte henne synge "Does it feel the same, when she calles your name" og " Does she kiss like the way I used to kiss you". Da gikk det virkelig opp for meg,

ja, - han kan være en drittsekk,

ja, -han er en rotekopp

ja, - han er udugelig; enten pga ti tommeltotter eller sykdommen

ja, -han er upraktisk

ja, -han er ego

nei -han tar ikke vare på meg

nei, han bryr seg ikke om meg; spør meg ikke hvordan jeg har det eller hvordan dagen min har vært..

 

 

MEN; det er likevel noe dypt der inne som gjør at jeg ikke vil gi slipp.

kanskje er det vanen med at vi er sammen, kanskje er det kjærlighet..., kanskje det bare er det at han er far til mine barn...

Men det er likevel nok til at jeg blir. Noen sier at når du har flere dårlige dager enn gode dager så er det ikke noe å satse på lenger... Vi har flere dårlig dager enn gode; men han er snill, selv om jeg føler at han godt kunne brydd seg litt mer om meg.

 

Ungene er glade i ham og vi venter nå vårt 3. barn...

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Tror mannen din kan være deprimert. Bygg han opp, ikke bare fokuser på hvor udugelig han er. Kanskje han rømmer fra dittkritiske blikk.

Kanskje han bare føler seg bånn i bøtta?

Sier ikke det er din feil, men kanskje en uheldig sirkel dere må bryte.

[Anonym bruker]

Jeg er gift¨, men var alenemor i 6 år. Ingen idyll det.. Man får tid til å finne seg selv, men barnet blir den lidende part i det hele..

 

Jeg kan kanskje gi deg noen tips... Kan hende manen din reagerer litt da.. Jeg lever etter en regel: "gjør det selv!" Jeg bruker alt for mye energi på å mase på mannen min, så det gidder jeg ikke. Jeg tar 100% av vaskinga, skifter dekk på bilen selv, kjører på dynga selv, setter opp lettvegger, legger gulv, ryddet loftet, garasjen osv. Så når kompisene hans er på besøk og ser at det er gjort noe nytt her, må stakkaren si (eller jeg skryte av) at det er konas verk.

 

Å være alenemamma er tøft om det er et eller 5 barn og om man har mye eller lite penger.. Den dårlige samvittigheten og alle spørsmålene (gjorde jeg det rette osv) vil alltid være der. Mine foreldre har vært skilt siden 1990 og ybgste barnet deres er 30. Mamma stiller seg fortsatt disse spørsmålene. Jeg også gjør det etter 10 år og 2 barn til. Ville aldri byttet bort de to små, men det er ikke noen god følelse å se at jeg gir 2 barn det som jeg valgte vekk for mitt ene barn...