Litt redd for å være ensom etter samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Står midt oppi et samlivsbrudd der bf flytter 20 mil unna oss. Har ett barn sammen. Har jobbet knallhardt for at forholdet skulle bli bra og at sønnen vår skulle vokse opp med både mamma og pappa. Det er ikke noe bittert brudd, vi snakker sammen (kanskje bedre enn før!) og bor fortsatt sammen inntil han flytter på nyåret.

 

Vi er glade i hverandre men han bare som venner, jeg skulle bare så inderlig ønske at vi kunne være kjærester! Vi har vært sammen i 6 år og kjenner hverandre inn og ut, fullstendig åpne med det meste og alt har vært trygt og godt. Kjenner jeg har en veldig sorg inni meg fordi det ikke funket, og jeg gruer meg veldig til han flytter fra oss!!

 

Å ha nærheten med han, kysse, kose, ligge tett inntil på natta, ja det er regelrett skremmende å være dette foruten!

Og jeg gruer meg på en måte til å "starte på nytt".

Dating, og hvor skal jeg treffe min neste?

 

 

Hvordan har dere andre taklet denne redselen ?

[Anonym bruker]

Noen??

[Anonym bruker]

Noen har det helt forj****g alene ei stund etter bruddet, mens andre løper lettkledde rundt på diskoteker som flyfiller, desperate etter noen å få kontakt med.

[Anonym bruker]

Min mann dro for 5 mnd siden, og ja det er ensomt noen ganger, men jobber aktivt med at jeg selv skal ha det bra, prøver å være posetiv og ikke sette meg ned og synes synd på meg selv. Når det kommer til dette med ny mann så er det utsatt på ubestemt tid, en gang blir jeg sikkert klar igjen, men per i dag er jeg ikke det, har hverken lyst eller ork, dette har jeg godtatt og stresser ikke med det. Generelt sett tenker jeg at man har det best om man klarer å godta det man likevel ikke kan gjøre noe med, og se fremover. Og jeg kan si at jeg har det bra og det til tross for at jeg fortsatt elsker mannen og at han både har ny dame og barn som kommer på nyåret

[Anonym bruker]

Synes ikke du skal bekymre deg over at du skal treffe "den neste" nå. Kjenn på det å være singel. Det kan faktisk hende du liker det:)

Hilsen singel på...10ende året;)

[Anonym bruker]

Jeg prøver å tenke som deg. Prøve å se positivt på situasjonen og fremover for det man ikke kan gjøre noe med.

Men like før bomben smalt så prøvde vi på nr 2 og jeg var kjempeglad for jeg har ønsket et barn til siden barnet vårt var ca året. Men det passet aldri , da vi har slitt en del tidligere i forholdet.

 

Og jeg kjenner på at jeg var/er så klar for barn NÅ, og er redd for å plutselig bli for gammel til flere barn med en jeg elsker! Er 30 år.

Så jeg klarer ikke å se for meg singeltilværelsen i flere år, og heller ikke fly på byen. Den tiden er jeg ferdig med...!

Godt å høre at jeg ikke er alene:)

[Anonym bruker]

22:04 var HI

[Anonym bruker]

vi holdt og på å prøve på nr 2, og nå skal nye damen hans ha babyen istedet for meg, det er kjipt...du har ennå noen år å gå på, jeg er 36 år så føler tiden springer litt fra meg...men tenker at jeg er heldig som har en herlig unge, og blir det bare med en så er det greit det og.

 

[Anonym bruker]

Ååå, huff så forferdelig !! Føler med deg ) heldigvis er det ingen annen dame for min x, det hadde nok vært enda verre å takle:(

Er allikevel glad for at jeg faktisk ikke ble gravid, når han hadde bestemt seg for å forlate oss uansett.

Kjenner bare at jeg trenger å høre andres versjoner, slik at jeg ikke føler meg helt alene! Er første alenemor i vennegjengen, så det blir annerledes og kanskje tungt å være med på par-arrangementer fremover...

Blir du fortsatt invitert med på slike ting?

Er ikke helgene spesielt tunge? Hva med ferier ? Savner jo barnet mitt bare etter en dag jeg:) vil jo selvfølgelig at barnet skal ha et godt forhold til faren, men med samvær hver 3. Helg og se hverandre en gang i uka sammenlignet med hver dag blir nok fælt for både meg og barnet...

 

HI

[Anonym bruker]

Jo blir fortsatt invitert på ting, men må oftere si nei da. Her har bf begynt å studere 15 mil unna og er stort sett bare her i hjembyen i helgene, han har i utgangspunktet ungen annahver helg, og de helgene jobber jeg natta så dermed merker jeg ikke så mye til savnet. Ungen har fortsatt ikke vært mer enn tre dager borte fra meg ennå, og da holder jeg meg som regel busy. Liker ikke å være borte fra barnet, men merker jo at jeg har godt av det . Jeg har vært spesielt opptatt av at bruddet skal gå minst mulig ut over barnet, så derfor har jeg jobbet ekstra med å godta situasjonen, selv om det inkluderer ny dame og barn på hans kant, slik at vi likevel kan være venner og ha et bra samarbeid og det funker bra.

 

Er aldri lett med slike brudd, men man kan gjøre mye med hvordan man tar det selv...man kan la verden gå under, eller man kan ta utgangspunkt i den situasjonen man engang er i og gjøre det beste utav det...og det prøver jeg å gjøre.