Etterlyser morsfølelse....

[Anonym bruker]

Jeg har to fantastiske barn som jeg forguder, de har vært ønsket fra det øyeblikk jeg visste jeg var gravid. Nå venter jeg nr tre. Men jeg føler ingenting. Er 33 uker på vei, men denne babyen i magen betyr ingenting for meg. Og det er ganske fælt, faktisk, for jeg er så livredd for at jeg ikke skal føle noe når han er født. Alle sier at "joda, klart du føler noe mer etterhvert, og ihvertfall etter at han er født", men jeg tenker at jeg ikke kommer til å føle noe som helst. Jeg er ikke det minste bekymret for at det skal skje noe galt med ham. Jeg bryr meg rett og slett ikke... Dette kan da ikke være normalt? Er det en eller annen som har vært gjennom det samme? Har jo så inderlig lyst til å ville ha ham!!!!

Blir takknemlig for svar:-)

[Anonym bruker]

Svangerskapsdepresjon?

[Anonym bruker]

Venter nr 2 og har det ganske make, bortsett fra at jeg er livred for at barnet ikke skal være friskt. I tilegg har jeg kjempedårlig samvittighet for at jeg egentlig ønsket at den lille gutten skulle være en jente. Aner igrunn ikke hvorfor jeg vil ha en jente, er ikke noe jåledame som ville ha kledd henne i rosa, tyllskjørt og tenkt at vi skulle gjøre "jenteting" sammen.

 

Innerst inne vet jeg at jeg kommer til å elske barnet like mye som storebror, og at jeg ikke kommer til å ønske at han var en jente. Men selv om jeg har barn fra før, så er det så uvirkelig at det er et ekte lite barn der inne. Selv om jeg kjenner han sparker og hele pakken!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke... tanken har slått meg, men jeg har ikke snakket med noe fagpersonell om dette... Tør ikke, fordi jeg rett og slett er redd for mine egne følelser angående dette!!

[Anonym bruker]

Babyen i magen er veldig livlig, og det eneste jeg får ut av det er at det føles plagsomt... Slik har det aldri vært med de to andre.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synest ikke det er plagsomt, men er mer likegyldig....