Blir det feil å sykemelde seg?

[Rose -3. troll i 2012]

Jeg er 24 uker og har ingen store plager i svangerskapet, kun en enorm trøtthet.

Tidligere har jeg latt hus være hus, latt mann ta seg av barn, og sovet opp mot 12 timer pr natt, likevel har øynene gått i kryss på jobb.

 

Jeg jobber 100 %, og mener at det er ikke jobben sin feil at jeg er gravid, og dermed er det ikke dem som skal bli "straffet" i første omgang. Dessuten skal jeg kunne gå tilbake til jobb etter endt permisjon med hodet hevet. Jeg har veldig strenge krav til meg selv.

 

Nå er saken den at jeg merker fort på kroppen min når det blir for mye. Jeg har lavt stoffskifte, og det vises på prøvene der med en gang. Jeg har jobbet 100% selv når trøttheten har stått på som verst, og har nå fått økt dosen med medisiner 30 % og føler meg mye bedre. Føler meg rett og slett litt "dopet" pga at jeg faktisk fungerer på jobb. Jeg VET at jeg kan stå på litt til, men jeg vet også at presser jeg kroppen mer så KAN det ende opp i enda mer medisiner. Men medisinene er ikke farlige for babyen.

 

Legen er enig med meg, -man må forvente at det koster litt å gå gravid, og at man ikke bare kan sykemelde seg med en gang en får litt motbakke. Likevel har hun 2 ganger tilbudt meg 20 % sykemelding, men jeg har nektet.

Hun ba meg tenke over det en gang til og slå på tråden 1.12.

 

Jeg tenker:

-hadde det vært farlig hadde hun sagt at det ikke var noe spørsmål engang om jeg VILLE ha sykemelding, hun hadde bare sykemeldt meg.

-det er feil å sykemelde seg nå, når jeg faktisk er bedre enn jeg har vært siden jeg ble gravid.

-jeg vet at det er økningen i medisiner som gjør at jeg føler meg mye bedre, og hvis jeg fortsetter samme løp så kommer jeg til å måtte øke medisinene enda mer. Men gjør det noe? Medisinene er jo ikke farlige for babyen...

 

Så kommer det verste: Jeg tenker at det hadde vært veldig praktisk å vært 20 % sykemeldt nå før jul, og det er jo HELT FEIL grunnlag å sykemelde seg på....

 

Tenker også at sykemelder jeg meg nå, så er jeg ikke det spor bedre enn alle de som sykemelder seg fordi de ikke gidder å jobbe når de er gravide (og som jeg irriterer meg grønn over...)

 

Er jeg like ille som alle de "sløve" eller er det god nok grunn å sykemelde seg litt for å unngå å måtte øke dosen med medisiner mer?

 

Ta gjerne på de kritiske brillene, og vær streng mot meg...

Jeg er selv veldig streng med meg selv, og presser meg ofte mer enn hva som er bra...

 

[bittelille_persille]

Er det virkelig noen som sykemelder seg fordi de ikke gidder å jobbe? Synes det virker veldig rart. Jeg har aldri hørt om eller snakket med noen med slik holdning.

[Happy H]

Eg syns du skal sykemelde deg med god samvittighet! Du skal ikkje bare fungere på jobb,men og tenke på de hjemme. Mann og barn trenger deg og!! Tenker at det mest opptimale må jo være å klare å fungere både i jobb og på hjemmebane!

Lytt til kroppen og legen:) ingen takker deg om du sliter deg helt ut! Skal jo og ha overskudd til den lille som kommer snart. Ukene går fort!!

Tror vi må legge vekk "flink-pike" syndromet og ta vare på oss sjøl midt oppi alt!

Har sjøl vert i din situasjon og presset meg for mye. Kommer aldri til å gjøre d igjen. Har lært å ta bedre vare på meg sjøl og de hjemme, fremfor å prioritere jobb for en hver pris. Har en fantastisk sjef som støtter d 110% heldigvis:) jobben e der når du kommer tilbake:)

[Rose -3. troll i 2012]

Jeg har dessverre tre venninner som sykemelder seg for "ingenting"

En fordi hun ikke gadd å jobbe da hun ble gravid, en annen fordi hun var litt sliten. Hun ene planla at fra den datoen skulle hun være 50 % sykemeldt og fra den datoen 100%. Hun siste er sykemeldt hele tiden, gravid eller ikke, fordi hun er sliten...

 

Det kan selvfølgelig ligge mer bak, men det er gode venninner og regner med at de hadde fortalt det til meg om det lå noe annet bak...

[Rose -3. troll i 2012]

Det er bare det som er litt av problemet; jeg synes ikke det er god nok grunn for sykemelding at man skal fungere på hjemmebane.

Jeg mener at mannen bør kunne ta ansvar for disse få månedene i løpet av et liv som man går gravid.

 

Alle sier at pappa også skal få ta del i permisjonen; da bør de også ta sin del av svangerskapet...

 

Det er neimen ikke lett; hadde bestemt meg for å takke ja til sykemelding ved neste kontroll, om hun tilbød meg, men så "feiga" jeg ut da jeg satt der...

[Ikkesåallerværst]

Du vet vel egentlig godt at du ikke er sløv om du blir sykmeldt, tenker jeg. At du kjenner noen som du mener er for late og gir seg for lett, er vel ikke noe argument for at du skal presse kroppen din til det ytterste? Selv kjenner jeg ingen som blir sykmeldt fordi de ikke gidder, og jeg tror det et fåtallet som gjør det.

 

Legen din har jo allerede gitt deg sin vurdering, og den bør være objektiv nok for deg. Du holder kroppen din kunstig i gang med mere medisiner; tror du at det er det beste for babyen din? Nei, du får være litt streng med deg selv og ikke på død og liv skulle leke verdensmester .

[Rose -3. troll i 2012]

Det er bare det at jeg har selv opplevd å miste jobben pga at jeg har vært gravid (var gjennom vikarbyrå) så jeg tenker at dersom jeg sykemelder meg uten "synlige plager" så er jeg ikke med på å gjøre det lettere for andre gravide å få jobb. Selv om jeg aldri tror min arbeidsplass ville gjort noe slikt..

 

(som du ser... jeg finner alltid en grunn til å IKKE ta i mot sykemeldinge hehe)

[Happy H]

Då e vi uenig! eg synes ikkje mannen skal gjøre alt! Klart han skal delta aktivt og gjerne meir enn vanlig. Men synes ikkje s e feil å sykemelde seg delvis dersom man kun fungerer på jobb og e super sliten etter d!

Men på meg høres d ut som du egentlig allerede har bestemt deg for å ikkje ta i mot en sykemelding. Får håpe d funker og at du ikkje ender opp med sykemelding fulltid istede;)

D kan være mange grunner for at folk blir sm. Og tror d e ytterst sjelden man blir sm fordi man ikkje gidd jobbe. Hadde aldri gått med min lege hvertfall!

[Rose -3. troll i 2012]

Ikke min fastlege heller, han mener at selv tretthet (har vært ekstremt sliten til tider pga stoffskiftet) ikke er grunn nok til sykemelding.

 

Gynkologen min ( som jeg tar kontrollene hos pga stoffskiftet) er den som har tilbudt meg sykemelding..

[BettyBoob]

jeg er i uke 26 og har nettopp fått 20% sykemelding pustebesvær som gjør at jeg sover dårlig og blir veldig fort sliten. Jobber to timer kortere om dagen, og det er helt nydelig. Jeg har ikke vært sm tidl i sv.skapet, men jeg setter helt klart min egen og barnets helse foran en jobb. Er ikke så ofte en er gravid, og da synes jeg man skal passe ekstra godt på seg selv og lytte til kroppen sin. Jeg har også lavt stoffskifte, det har sikkert en innvirkning det også.

[itb]

jeg har samme arbeidsmoral som deg tror jeg:) jeg syntes folk sykemelder seg alt for fort. Irriterer meg grønt av de gravide som ikke kommer seg på jobb pga. litt kvalme... det er ikke farlig å gå på jobb selv om du har kasta opp noen ganger på morningen. Jeg er 23 uker på vei å har ikke vært borte en time fra jobb, nå er jeg i unormalt god form, men poenget mitt er at jeg hadde heller ikke sykemeldt meg fordi jeg er trett.

Jeg har den innstillingen at dersom det ikke går ut over barnet eller elevene mine (er lærer) så kommer jeg meg da pokker på jobb:) Det ska også sies at for lærere så er det mye mer jobb å være borte enn faktisk å være der selv og dessuten er det noen andre på teamet som skal dekke for meg.

Dersom det ikke går ut over barnet hadde jeg bare holdt ut, men ikke la det gå for langt...

[Nummer tre <3]

Du skal ikke sykemelde deg hvis det er fordi du er sliten. Sykemelding gjelder bare når kvinnen selv er syk. Svangerskap er ingen gyldig grunn.

Derimot kan du søke om svangerskapspenger gjennom legen din. Kroppen og fosteret har ikke godt av at du er så sliten og pusher deg selv hardt,tenk på babyens beste også! Spørs jo helt hva slags jobb man har, men min er ganske fysisk og lar seg ikke tilrettelegge så lett så jeg har fått 25% svangerskapspenger..

 

Syns IKKE du skal ha dårlig samvittighet.. Tenk at du skal ha energi nok til fødsel og barseltid også!

[bittelille_persille]

Enkelte plager i svangerskap må vel kalles sykdom? Ekstrem kvalme og bekkenløsning f.eks? Gravidformen er forskjellig fra person til person. Noen er ikke så kvalme og trøtte, andre spyr dagen lang og sover 14 timer i døgnet. Det er ikke så lett å kombinere med noen jobb, og etter min mening er det en hårfin linje mellom endel svangerskapsplager og sykdom. I alle fall med tanke på om sykemelding er riktig.

 

[klatrejenta]

Heisann

 

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er en som jobber til jeg stuper.

Jeg er butikksjef i en relativt stor bokhandel og de siste to årene har jeg i november og desember (julerushet) jobbet ca 12 timer om dagen 7 dager i uken og selvfølgelig fått veldig gode resultater, men samtidig blitt syk og vært fullstendig nedkjørt de få helligdagene i julen før det var på' n igjen i romjula.

 

I år har jeg rett og slett satt min egen helse foran jobben noe som gjør at jeg er 40% sykemeldt (pga bekkenplager) og skal egentlig jobbe 4,5 timer hver dag (det blir ofte litt mer, men ikke 150% prosent som tidligere).

Jeg gjør like mye av mine butikksjefsoppgaver i denne stillingsprosenten som i 100% men forsøker å ikke bære, gå og stå så lenge om gangen.

Siden det ikke er så lett å erstatte meg selv 3,5 timer hver dag har det ikke alltid vært like lett å slutte jobben etter 4,5 timer, det er også jeg selv som må tilrettelegge min egen arbeidsplass og en stund hadde jeg veldig dårlig samvittighet fordi jeg ikke var like gira og effektiv som det jeg har vært tidligere, men nå har jeg faktisk ikke bare meg selv å tenke på.

Å kjøre seg helt ned har verken jeg, babyen i magen, mine kolleger eller min mann noe igjen for.

Som en god venn sa til meg: ingen takker deg og sier "så bra at du bet tennene sammen de siste månedene og slet deg fullstendig ut på jobben slik babyen ble født for tidlig og du sitter i rullestol pga så store bekkenplager at du ikke kan ta deg av den nyfødte babyen din, slike damer er det vi vil ha i bedriften vår"

Jeg har mer tro på at jeg vil være til hjelp og nytte i 60% stilling på jobb (som selvfølgelig blir litt mer fordi jeg ikke klarer å holde meg helt unna) frem til jeg skal ut i permisjon.

Ingen er uerstattelige og ingen krever at vi skal slite oss ut, verken om vi er gravide eller ei.

Mitt råd til deg er å høre på legen din å sykemelde deg 20%. Ingen på jobben din vil tenke over at du jobber noen få timer mindre. Verre å bare å holde på til du stuper og ender opp med 100% sykemelding og et forverret svangerskap.

Det er tross alt bare en jobb.

 

 

 

[Rose -3. troll i 2012]

1 Lyseblå & 1 forundringspakke;

Nei, graviditet er ingen sykdom i seg selv, men den gravide kan bli så dårlig at hun faktisk blir syk. Det kan være forskjellige årsaker, og etter hva jeg har forstått så er svangerskapspenger kun for dem som er friske og kunne ha vært på jobb dersom de hadde hatt en annen jobb.

 

Dessuten er hypothyreose (lavt stoffskifte) en hormonsykdom på nesten samme måte som diabetes. Skjoldbruskkjertelen min produserer ikke nok thyroxin, og jeg trenger tilskudd, Når jeg nå går gravid så trenger jeg nok thyroxin både til meg og babyen. Får jeg ikke det KAN det resultere i morkakesvikt, spontanabort, prematur fødsel, lav fødselsvekt og lav iq på barnet.

 

Før jeg jobbet 100 % kunne jeg regulere stoffskiftet selv. I perioder hvor kroppen ble veldig kjørt og stresset så kjente jeg på kroppen at stoffskiftet var i ulage. Da hjalp det å ta det rolig en periode. Nå når jeg jobber 100 % og har 2 barn å ta meg av så klarer jeg ikke innhente meg nok til å regulere stoffskiftet selv, dessuten så kjenner jeg ikke varslene så godt på kroppen at stoffskiftet er uregulert som jeg gjorde før svangerskapet. Jeg blir bare ufattelig trøtt. Jeg tar blodprøver hver 4. uke for å følge med, og det er de som har avslørt at kroppen er i ulage, og gjør at jeg i løpet av disse 24 ukene har måttet øke doseringen flere ganger.

 

Så jeg har en sykdom som er blitt verre med graviditeten, så sånn sett så er vel ikke svangerskapspenger det rette for meg.

 

[Springbaby2012]

Heisann..

Jeg vil ikke gi deg noe konkret svar, fordi jeg tror du innerst inne vet hva som er riktig for deg. Jeg kan si litt om hva jeg selv har tenkt i denne prosessen. Jeg har en fysisk tung jobb, hvor jeg jobber tett innpå andre mennesker. Og disse menneskene er helt avhengig av at jeg er der og gjør jobben min. Jeg er alene på stedet i mitt fag, så det er heller ingen som kan avlaste meg, så det har vært vanskelig! Jeg er andregangsfødende, og har en gutt hjemme på 2.

Jeg anser meg selv å ha god arbeidsmoral, og ikke minst samvittighet overfor mine pasienter! Så da jeg ble plaget med bekkenet mitt tidlig i svangerskapet, så presset jeg meg.. jeg presset meg langt over det jeg burde!! Jeg var så sliten da jeg kom hjem at jeg klarte bare å ligge på sofa, og dagen etter var forferdelig smertefull! Men en gutt på 2 skjønner ikke at mamma er sliten og må ligge på sofan, at vi ikke kunne leke slik som før! Jeg tenkte mye, både på jobb og familie, og jeg hadde så dårlig samvittighet både for jobben, og for de hjemme! Jeg følte meg som en utrolig dårlig mor, og en sliten og sur samboer til verdns snilleste og mest tolmodige mann! Jeg sov dårlig, og hadde det ikke godt. Men jobbe det skulle jeg! For samvitttigheten min tilsa ikke at det var greit å sykemelde seg. I tillegg tenkte jeg som deg at mannen i huset kan stille litt ekstra opp i denne tiden! Men så en dag så sa det stopp, jeg var nødt å kontakte legen min! Og hun gjorde det veldig klart, jeg skulle sykemeldes 50% i første omgang! Ferdig med den saken! Det var med tungt hjerte, og en inderlig dårlig samvittighet jeg troppet opp på jobb med sykemeldingen!

Og dårlig samvittighet hadde jeg nok i noen dager ja.. men det var en utrolig lettelse å få det overstått, og få snakket med sjefen..Det er aldri populært når folk blir sykemeldt, men som hun sa " det er bedre at du kan være her litt, om så kortere dager, enn at du møter veggen, og blir borte for godt herfra"

Og nå er jeg bare SÅÅ gla for det! Ja det går nok litt ut over pasientene mine, men de har klart å leie inn noen utenfra i mine "tilskuddspenger", så pasientene får ihvertfall et tilbud nå når jeg er borte. Og jeg har overskudd!! Jeg har overskudd til å leke med sønnen min, overskudd til å dra på butikken å handle, overskudd til å dra til byen å handle julegaver!

Jeg vet at mannen min ville stilt opp hvis jeg fortsatt hadde jobbet, men faktisk når jeg tenker på det, så vil jeg ha en mann som er opplagt til å ta sin turn når det kommer en baby til i huset!! For da blir det hektisk da!

Det er min historie , kanskje den kan gi deg noe å tenke på...

[Camillok]

Dette kunne nesten ha vært meg som skrev. For å ta slutten på historien først - jeg ble sykmeldt 20% i går og syntes det var et nederlag. MEN: nå føles jeg 1000 kg lettere, og jeg kjente at dagen i dag på jobb var atskillig mer effektiv enn før fridagen på onsdag...

 

Jeg har vært rimelig hardt plaget, har vært kvalm 24/7 fra uke 6 til ca 18 med oppkast ca en gang daglig (men like kvalm etter oppkast som resten av døgnet...) Følte meg ikke spesielt trøtt, men sovnet alltid når jeg la meg ned. Følte at livet mitt kun dreide seg om å jobbe, og å lade opp til jobb. Tenkte ta jaja, det varer stort sett bare til uke 12ish. Som det ikke gjorde... Var sykmeldt 3 dager i den aller verste perioden, legen sa den gangen - ja da skriver jeg ut sykmelding for 2 uker i første omgang. Jeg sa aldri i verden, 3 dager må da være mer enn nok!

 

Fra uke 18-19 har formen vært MYE bedre, føler at jeg plutselig lever etter å "ha vært død" i lang tid. Føles skummelt på et vis. MEN: de to helgene jeg har reist bort i denne perioden (er i uke 25) har jeg vært helt ødelagt i uken etterpå. Disse turene bort har ikke vært slitsomme prosjekter, det har dreid seg om weekendbesøk hos ei venninne og hjemme hos min mor. Uka etter disse turene har vært forferdelig, jeg har blitt økende kvalm, kastet opp om morgenene, fått masse kynnere (jeg plages av en del kynnere), og nå sist også kynnere som jeg ble skikkelig kvalm og uvel av og som varte i 25 min. Dette er helt tydelig kroppen min som sier at dette er for mye for meg!

 

Jeg tenkte som så: søren, jeg skulle ikke ha dratt bort, skulle ha gjort alt for å greie å jobbe 100%. Men jordmor ga meg et nytt perspektiv på 24 ukers kontrollen: hvor mye får du gått turer, trent, etc om dagen? Jeg måtte som sant er si at det har jeg overhodet ikke overskudd til, slike ting blir enten en eller to dager i helgen... Jordmor mente at jeg må passe på helsa og på babyen i magen og ønsket at jeg skulle trappe litt ned på jobben. Hun foreslo å gå litt før slik som flere over har nevnt - men jeg vet med meg selv at er jeg på jobb så blir det 100% jobbing uansett, det er nå slik jeg er skrudd sammen. Hadde forsåvidt tenkt: gud å deilig det ville ha vært å være hjemme på onsdager, da hadde arbeidsuka fortont seg som en kjekk ting, ikke som et ork jeg må komme meg gjennom før helga...

 

Gikk slukøret for å snakke med sjefen, han ble engstelig for barnet mitt når han så meg så utafor, og var superlettet over at det bare var 20% sykmelding jeg hadde på hjertet =) Han sa: nå går du hjem og koser deg med deg selv og den lille. Brukte dagen på å gå en liten tur, ha besøk av ei venninne og dra en tur i svømmehallen (ble ikke så mye trim da, kynnerne kommer så snart jeg gjør noe som pulsen opp over 100). Det var helt fantastisk =)

 

Det er bare til å innse: selv vi som vanligvis holder på 150% og greier dette godt til vanlig kan ha svangerskap som tar av kreftene. Det er IKKE et nederlag å ta i mot en gradert, eller for den slags skyld full sykmelding om man trenger det. Det er ikke bra for baby i magen om mor ikke engang har overskudd til en 30 min tur på ettermiddagen, eller for de andre barna (jeg er førstegangsgravid, så det gjelder ikke for meg) for den slags skyld. Vi lever i et samfunn som KAN og BØR prioritere familie fremfor jobb. Som sjefen min sa: "det blir nok arbeidsdager resten av livet."

[Rose -3. troll i 2012]

Jeg er delvis enig i det du skriver Springbabby2012.

 

Jeg mener det blir feil å ta imot en sykemelding for å få overskudd til å handle julegaver...samtidig som jeg hater å tenke på at ungene skal bli straffet fordi de har en mor som ikke orker...og vi skal ha julen hjemme i år etter ungenes ønske.

 

Selv har jeg stilt opp for mannen min i 12 år etter en ulykke, og det er begrenset hvor mye han kan ta over. Om han kan kjøre ungen på bare 1 aktivitetet i uken så er jeg fornøyd. Fornuften sa det var galt å få et 3. barn når helsen hans er slik den er, men viljen var der. Jeg er en sterk person og vet at jeg kan klare 3 barn nesten alene. Jeg har gått i mot fornuften min og blitt gravid...og da får jeg det ikke helt til å stemme at jeg skal sykemelde meg pga stoffskiftet ikke takler presset...

 

Forskjellen fra meg og deg, er at jeg har ikke vondt i bekkenet, og jeg har ingen pasienter som er avhengig av meg på jobb. Har kunder som venter på produktene sine, men om jeg ikke tar et produkt, så er det noen andre som tar det... Jeg var en periode plaget av sterke kynnere pga alt stresset, men det har gitt seg - heldigvis

 

Godt jeg har 5 dager igjen å tenke på... Ene minuttet er jeg fast bestemt på å klare dette, for det er jo bare 2,5 mnd igjen til permisjon, andre minuttet har jeg lyst til å takke ja til sykemeldingen...

[Blåbærmuffins]

Jeg ble 100% sykmeldt i uke 26 sist etter å ha presset meg i over en mnd. Er overbevist om at jeg hadde holdt mye lenger om jeg hadde bedt om gradert sykmelding tidligere. Sa bare stopp til slutt. Er bedre å ta 20% enn å ende opp som meg. Er mildt sagt drit kjedelig å gå hjemme så lenge før fødselen.

 

Vet uansett ikke om noen som sykmelder seg fordi de ikke gidder å jobbe og blir ærlig talt litt irritert over sånne holdninger.

[Rose -3. troll i 2012]

Vel det er mye å bli irritert over i verden, om man setter seg inn i ting.

Vet om andre igjen som er uføretrygdet fordi det er mest lønnsomt..

 

Synes heller man skal rette irritasjonen mot legene som lar det gå så langt...Det er jo til syvende og sist legen som bestemmer om en pasient skal få lov til å få sykemelding...

 

Det vil alltid være noen som utnytter systemet; eneste jeg kan gjøre, er alt hva jeg kan for at jeg ikke skal bli en av dem...

[Rose -3. troll i 2012]

Blåbærmuffins; Kan jeg spørre hvorfor du er sykemeldt?

Du trenger ikke å svare om du ikke vil si det...

[Camillok]

Den her ble for drøy for meg - rette irritasjon mot legene fordi det er enkelte her i landet som heller vil ha elendig inntekt og være uføretrygdet enn å jobbe???

 

Ærlig talt; skal man være irritert på legene fordi de ikke skriver ut sykemelding, ikke er tydelige nok på at du MÅ ha sykmelding, og for at de skriver ut sykmelding for lett???

 

Dette med sykmelding er ikke en oppgave som noen (antagelig) leger har lyst til å ha, men som er pålagt gjennom staten. NAV har uansett et ord med i laget og vil til syvende og sist være de som bestemmer om pasienten skal ha uføretrygding eller ikke.

 

Dessuten: hadde du vært en slik trygdesnyter som du tydeligvis er veldig redd for å bli hadde du ikke søkt om 20% sykmelding, da hadde du skaffet deg 100% for lenge siden.

[Rose -3. troll i 2012]

Tror du misforstod litt, eller jeg har ordlagt meg helt feil og det beklager jeg...

 

Det jeg mente er at jeg vet om spesielt 1 lege som skriver ut sykemelding for ingenting. Han har flere ganger blitt etterforsket, om det er rette ordet og bruke, og står på vippen til å miste lisensen sin pga flere feil. Leger er vanlige dødelige de også, og hos noen leger er det lett å få sykemelding, og hos andre må du ha en fot i graven før du får.

 

En pasient kan ikke bli sykemeldt/ufør uten samarbeid fra legen, og dersom noen er late og har en slepphendt lege så vil det være lett å få sykemelding 1 år og deretter uføretrygd...

 

Men for all del, jeg kjenner MANGE som kunne vært ufør, fult eller delvis men som sliter seg gjennom hverdagen fordi de ønsker å jobbe..

[Mamma30abc]

Som flere andre her har skrevet, så tror også jeg at du innerst inne vet hva som er best for deg.

 

Og som også nevnt "INGEN (les: arbeidsgiver) kommer å takker deg den dagen du stuper". Mine tanker rundt dette er at i sum så er det det for en utrolig kort periode av en yrkeskarriere at man er gravid, så om man føler seg dårlig, så skal man lytte til kroppen, det er bedre for en selv og barnet. Dessuten er det ingen arbeidsgiver som er tjent med å ha en ansatt som er underyter.

 

"Graviditet er ingen sykdom" heter det seg. Javel, men graviditet kan gi symtomer som er forenelig med sykdom. Dette er mitt første svangerskap, og jeg har vel aldri noen gang følt meg så elendig som nå. Til vanlig er jeg svært aktiv, trener 4 ggr i uken, og hater å sitte stille i sofaen. Jeg vet utmerket godt at trening er sterkt anbefalt under en graviditet, men for første gang på 20 år, så nedprioriterer jeg trening Heldigvis, til nå så vet jeg (om det er noen trøst) at mange har 1000 vis verre enn meg. Min søster kastet opp hver dag gjennom hele svangerskapet, som medførte at hun gikk ned i vekt umiddelbart da babyen kom.

 

Det vil alltid være noen som uynytter systemet, inkudert gravide. Uansett: av de som har vært gravide i min krets, så har alle sykemeldinger vært reelle.

 

Alle svangerskap og gravide er unike, det finnes ingen fasit på hva som er rett eller galt mht hvordan man føler seg eller plager man har. Noen har ett symptomfritt svangerskap og er i sin livs form, andre har det pyton. Man vet selv best hvordan man følder seg og hvor grensen går. Alle har dessuten forskjellig utgangspunkt for en graviditet. Jeg syntes derfor det blir feil og ugle-se de som blir sykemeldte. Det viktigste er å lytte til korppen, og iallefall lytte til legen om han/hun oppfordrer til å trappe ned.

 

Det er synd hvis man skal føle det som ett nederlag å bli sykemeldt, jeg ville ikke følt det som noe nederlag, for jeg vet jo at vanligvis så er jeg så å si aldri syk.

 

Å gå på akkord med egen helse er ikke bra. Livet er dessuten mer enn jobb. Hvis jeg hadde hatt små barn, og hadde vært veldig dårlig så ville jeg iallefall vurdert en sykemelding. Det gangner ikke jobben hvis man har en utslitt ansatt som ikke har noe liv utenfor jobben, en slik ansatt vil i en del tilfelle prestere dårligere. Dersom man hadde litt oversudd til og også ha en meningsfull fritid under graviditeten, så vil man med høy sannsynlighet også prestere bedre på jobben.

 

Jeg sytes dessuten det blir feil å tenke: "det er ikke arbeidsgiveren sin feil at man ble gravid/ arbeidsgiver skal ikke lide nød for en ansattes graviditet". Det er nå en gang slik at samfunnet trenger nye verdensborgere (les: skatteytere og arbeidstakere). Nye verdensborgere vil gange samfunnet og arbeidslivet, slik at alle parter får ta sin del av det det koster i forbindelse at gravide blir sykemeldte.

 

Det som irriterer meg mest i disse debattene er når folk som enten ikke har vært gravide selv, eller kvinner som har hatt symptomfri svangerskap uttaler seg med bestemthet: "det er ingen sykdom å være gravid/ gravide som sykmelder seg er late og de gidder egentlig ikke å jobbe/ gravide sykemelder seg for lett osv osv" Det er lett for dem å si, men igjen: enhver kjenner sin egen kropp og toleranse best!

 

 

Så konkusjonen for deg er: lytt til kroppen din, tenk på egen helse og fosterets helse, vurder situasjonen din på "lang" sikt. Kanskje det er bedre å få en gradert sykmelding enn å riskikere 100 % på ett senere stadium fordi du har kjørt for mye på. Tenk på familien din ikke minst: at du er helt utafor, fordi jobben tar alle dine krefter er verken bra for parforholdet ditt, barna dine og ikke minst deg selv

[ipeggy]

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver. Har nettopp kommet tilbake i jobb etter en ukes sykemelding pga en kraftig smell. Jeg har rett og slett drevet rovdrift på meg selv i høst, og det endte i en skiveutglidning i nakken og en rygg i full krampe. Det er fremdeles en del ting jeg ikke klarer å gjøre, men er tilbake i full jobb og prøver å roe tempoet litt. Har fått beskjed fra legen om at jeg bør vurdere delvis sykemelding, men ønsker å se det an litt. Som sagt, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, bare at jeg allerede har gått på en smell.

 

Du har fått mange gode svar. Jeg skal ikke legge ut i det vide og brede om min egen situasjon, men prøve å gjøre dette relativt kort:

 

1. Vær ærlig med deg selv. Du skriver at dersom du fortsetter å jobbe fulltid, vil du måtte øke medisinene ytterligere. Jobben din går med andre ord på helsa løs. Konsekvensene av å ikke få nok medisin er alvorlige.

 

2. Selv om du takker ja til 20% sykemelding, er det faktisk ingen som hindrer deg i å jobbe 100%. Men du har _mulighet_ til å korte ned på arbeidsdagen de dagene du trenger det.

 

3. Er du sikker på at din arbeidsgiver synes det er ok at du presser deg til det aller ytterste? Har du pratet med sjefen din om dette?

 

4. Sist, men ikke minst: Du spør: "Er jeg like ille som alle de "sløve" eller er det god nok grunn å sykemelde seg litt for å unngå å måtte øke dosen med medisiner mer?" - Svaret på dette er enkelt og greit NEI, det er du ikke.

 

Så, vær ærlig med deg selv og kjenn på hva kroppen din trenger. Selv om det kan føles som et nederlag.