Jeg lurer på om noe feiler meg..

[Anonym bruker]

Er det vanlig å prate mye med seg selv, innvendig? hehe. Altså at man tenker mye hele tiden, fører en dialog med seg selv i hodet? For dette gjør jeg hele tiden.

 

I tillegg bekymrer jeg meg for alt, får dårlig samvittighet av "ingenting", synes det er veldig skummelt med alt som er nytt.

 

Har veldig dårlig hukommelse og føler meg generelt sett mindre smart enn andre på egen alder, altså i form av allmennkunnskap.

 

Utenom det så er jeg fullt oppegående altså, men jeg plages sånn av meg selv. Kanskje fordi jeg har vært mobbeoffer i mange år, aldri følt meg bra nok, jeg vet ikke? Noen ganger lurer jeg på om jeg har en diagnose jeg ikke vet om.. for eksempel at de med asbergers syndrom(?) ikke takler forandringer noe bra.. jeg synes alt nytt er utrolig skummelt.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

heehe.... jeg snakker både stille til meg selv, og høyt til meg selv

 

Du føler ansvar for alt du kan medvirke til å endre, derav den dårlige samvittigheten. Men du er ikke ansvarlig for alt, selv om du kunne påvirke. Sånn er det bare. Du kan ikke ta alt på dine skuldre, andre må ta sitt også.

 

Apergers er innen autismespekteret. har du lest noe om dette? Der er det med å kunne f eks lese ansikt for å f eks forstå ironi og sånt inne.

 

Ikke alle liker forandringer, men det trenger ikke ha en diagnose. Det kjente krever minst energi, og er tryggest, samme hvor fælt det kan være.

 

Det du tror er dårlig hukommelse, kan være at du er for fokusert på andre uviktige ting. For det krever.

[Anonym bruker]

Jeg er akkurat som deg. Inkludert at jeg ofte gjør feil ting sosialt og at jeg har store problemer med å tolke hva folk sier til meg.

 

Glemmer aldri et eksempel: Skulle hente dattera hos en venn. Mammaen sa at de snart skulle kjøpe pizza, så sa hun "men jeg skal kjøre i butikken etterpå, så...." Jeg prøvde å tolke resten av setningen og kom frem til at hun skulle kjøre innom dattera mi med en pizzabit (!). Og dette sa jeg høyt. Ble bra flau da mammaen kikket skeptisk på meg mens hun forklarte at hun kunne kjøre dattera hjem etter å ha spist pizza sammen der...

 

Jeg har alltid følt meg så annerledes, og merker jo selv hvor dårlig jeg er på alt sosialt. Da sønnen min fikk diagnosen asperger syndrom syntes jeg alt falt på plass, han var jo en liten kopi av meg. Så jeg var faktisk hos en nevropsykolog forrige uke. Men jeg vet ikke helt jeg.... Han avfeide alt jeg sa om hvordan jeg føler meg og hvordan jeg er. I testene syns han jeg gjorde det så bra, spesielt på hukommelsesoppgavene. Men sånn er sønnen også. på skolen leser de leseleksa for han en gang, så husker han den utenat! Men hvertfall, psykologen syns jeg har sosial angst. Jeg syns ikke det! Jeg oppsøker stadig nye miljøer, med å bytte jobb, flytte etc, så jeg prøver stadig å klare meg sosialt. Det gjør vel ikke en med sosial angst? Jeg faller hver eneste gang da..

 

Men uansett, jeg tror fortsatt jeg kan ha asperger eller add jeg! Jeg kan bare ikke ikke være normal med alle de rare tingene jeg har for meg, med alle de vanskelighetene jeg har. Og konklusjonen til psykologen var rar syns jeg..

[Anonym bruker]

Det er nok veldig vanlig å snakke med seg selv både inni hodet og høyt

[Anonym bruker]

du kan søke på asperger test eller adhd test på nettet (ja, med mellomrom imellom, ikke i ett ord) for å finne tester på engelsk der du kan få en pekepinn på om du kanskje har en av dem

 

jeg tok for noen dager siden og fikk vite at det var høy sannsynlighet for at jeg har ADHD. skal bestille time til legen for utredning.

[Anonym bruker]

det kan godt tenkes at du har det.. På aspergerstester på nett (søk: asperger test eller asperger self test på google) fikk jeg at jeg hadde en del asperger-traits men ikke nok til å ha diagnosen, men likevel mer enn vanlig. På ADHD-test fikk jeg svært høyt (at det var veldig sannsynlig at jeg hadde ADHD og burde ta kontakt med legen), så skal bestille time til utredning.

 

Jeg babler konstant, avbryter og er en dårlig lytter. I hodet mitt er det alltid masse tanker om hverandre, det er aldri "rolig" i hodet, jeg har fryktelig konsentrasjon og glemmer småting hele tiden (vimsete). Holder på med mastergrad nå så har jo klart meg ganske bra, men det går veldig utover skrivingen samt relasjonen til kjæresten og andre :-/

[Anonym bruker]

altså, studiene gikk helt greit fram til masteroppgaven for gjorde skippertak og leste siste dagene før eksamen. Har aldri klart å jobbe jevnt og trutt, eier ikke konsentrasjon. Masteroppgaveskrivingen har vært veldig vanskelig for meg.