Noen som har menn her som ikke har mange venner??

[Anonym bruker]

Min samboer har ikke mange venner.

Synes egentlig de kompisene han har, er dårlige venner..de har allefall ikke ofte kontakt med hverandre.

Synes egentlig dette er merkelig, da mannen min er snill og sosial.

Men synes egentlig litt synd i han når han har så lite venner.

Jeg har langt flere venner enn han.

[Anonym bruker]

Mannen min har en jobb som ikke ser ut til å være forenelig med vennskap på land. Etter at han begynte å jobbe offshore for tolv år siden har vennene forsvunnet. Heldigvis har han fått gode venner ombord i båtene han er på, men når han skifter båt omtrent annet hvert år, blir heller ikke disse vennskapene varige. Når han er hjemme er det min bror og hans søsters mann som er de nærmeste kompisene hans, men aller helst er han sammen med meg og barna. Vi er hverandres beste venner, for heller ikke mine venninner ser ut til å takle at jeg ikke kan være på farten hele tiden, annenhver måned må jeg ha barnevakt for å gjøre noe på kveldstid, noe som er ganske uaktuelt midt i ukene.. Dermed er jeg også så og si Viggo Venneløs..

[Anonym bruker]

min samboer jobber også offshore, og vennene hans har også sviktet selv om de bor like rundt hjørnet.

HI

[Anonym bruker]

jepp, han har en kamerat han prater med på tlf, og på de 5 årene vi har vært sammen har jeg møtt han en gang, og mannen min har vært på besøk til han to ganger.

 

min mann var i en stor vennegjeng før der de fleste er sklidd fra hverandre.

 

jeg er mer sosial enn han, men har ikke mange venner selv, men gode venner.

 

dessverre om jeg kan si det blir jeg litt bortskjemt av at han alltid er hjemme, og det setter jeg VELDIG pris på, ingen gutteturer på byen, eller spm om dansketurer/sydenturer osv.

 

 

[Anonym bruker]

Min mann har heller ingen venner. Han har noen på jobben han kommer godt overens med, men de treffes ikke på fritida. Jeg har en del venner, og av og til møtes vi med våre menn. Da er han forsåvidt sosial med dem.

Vi lever i tidsklemma og har egentlig ikke så veldig med tid til å pleie vennskap, men kan tenke meg det blir større problem når ungene blir større.

[Anonym bruker]

Min mann har heller ikke venner... synes jeg ;-) Men jeg tror vi tenker ulikt om vennskap. Han har mange rundt seg som han sporadisk treffer og vi har endel felles vennepar etc, men nære dype samtaler har han stort sett bare med sin bror.

[Anonym bruker]

Omtrent samme her, syns det er trist jeg, merker at mannen nok savner å ha noen nære, gode kompiser. Han har èn barndomskompis fortsatt, men vi bor noen timer fra hverandre så de møtes ikke så ofte. De andre barndomsvennene hans har sklidd bort (den ene loppa han sågar for penger før han stakk).

 

Jeg forsøker å legge litt opp til at vi kan møtes med mine venninner og deres menn, men der har det også skjært seg. Bla gikk mannen min fullstendig i vranglås hos ene venneparet fordi mannen til venninna mi utrykte et nokså nedlatende syn og fæle holdninger mot homofile, innvandrere og funksjonshemmede. Måtte jo nesten bare støtte mannen i at slike kan vi ikke være venner med.

 

Men så tenker jeg som så: vi har nylig kjøpt hus, vi pusser opp, vi har barn med spesielle behov, jeg er heltidsstudent og han har just startet firma. Alt dette gjør jo at hverken mitt eller hans overskudd er helt klar for gutteturer, pubrunder, venninnekvelder og kino titt og ofte. Kanskje det kan gro frem noen vennskap og litt utfartslyst når huset er ferdig, firmaet stabilt, jeg er i fast jobb og ungene er blitt litt eldre?