Har noen av dere opplevd at en på jobb mobbes

[Anonym bruker]

Eller opplevd dette selv?

Har dere noen eksempler på hva dere så, hørte, tenkte eller opplevde?

 

Skal skrive en oppgave om det )

[Anonym bruker]

Ja. Flere sladrekjerringer i 30-40 årene baksnakket en annen kvinnelig ansatt som jobbet der. Snakket dritt om hvor mye hun spiste i lunsjen, at hun var tjukk, flekkete klær etc. Var lærling på det tidspunktet, glad i'm done

[Anonym bruker]

Takk for svar .

Ønsker gjerne svar fra flere også.

[Anonym bruker]

Ja, eller ikke akkurat mobbet, men hakket på vil jeg si. Det er de gamle rutinerte 40-50 år gamle damene på jobb som kommer med ironiske kommentarer til ei som er ny. Det gjelder rutiner som hun ikke har kommet inn i enda, som går som en selvfølge for dem. Legger også merke til at hvis hun sier noe til dem, så svarer de og ser på hverandre med en mine som sier "å heerrreguud".

 

Hun nye er ganske naiv og ser det beste i alle, så jeg får litt vondt av henne. Jeg har derfor tatt opp dette med sjefen, hva jeg har observert. Sjefen tok opp dette med den avdelingen det gjelder, og det viste seg at det stemte det jeg hadde sett, og hun nye turte å si i fra om hvordan hun følte det. Ble bedre etter dette, men jeg kan fortsatt merke den "frekke" tonen de gamle har når de snakker med henne.

[Anonym bruker]

Takk

 

dytte

[Mamma`n til Will& Ailo]

Så flott at du tok det opp med sjefen din 23:41, Klapp på skulderen til deg

[Anonym bruker]

Takk for det

Følte at jeg måtte det, likte ikke den "ulme" stemningen som var.

 

23:41

[Anonym bruker]

Jeg kan fortelle at jeg jobbet i en "kortidsavdeling" på ett sjukehus. Der pasienter bare er en liten stund også drar de videre, enten hjem eller til en annen avdeling. Noen pasienter har vært der lenge fordi de venter på plass.

 

Jeg begynte der i en ny jobb i graviditeten, ble sykemeldt også kom jeg tilbake ett år senere eller noe...

 

De første dagene var en sånn "oppfrisknings vakter" mange nye pasienter.

Dette var en morgen, vi skulle levere ut frokoster til pasienter. Problemet var her at jeg kunne ikke alle navnene på de, jeg kunne noen. Så de fikk jeg jo levert riktig. Men jeg måtte jo selvfølgelig spørre noen. For pasienter skal jo ha forskjellige mat og osv. Jeg er en sånn at jeg hater å mase...Dette tok litt tid, men jeg prøvde så godt jeg kunne...Hun begynte å være frekk med meg, skyldte på meg at det var min feil at det ble forsinkelser og osv...også kom hun med den her, du har jobbet her i over 1 år å burde kunne dette...Da ble jeg litt kvass tilbake..Å sa...Ja jeg har vært her i over 1 år, MEN vært sykemeldt for det meste i svangerskapet PLUSS at jeg har vært hjemme med ett barn..Å da ble hun stille... det samme var det da jeg vi skulle servere kaker...Å jeg visste at ihvertfall en hadde diabetes..Å jeg spurte henne lavt, fikk svarene, å ga kake til to personer..Etter en stund gikk det opp for henne at en hadde fått feil, å da håpet hun på at den ikke ble syk av dette. Ja flott det tenkte jeg, her spurte jeg jo å alt.

 

Å pluss i løpet av disse dagene hadde hun en tedens å komme med bemerkninger. jeg følte meg kvalm og uvell...En av avdelingslederen kom å snakket med meg, det var litt godt det..Jeg kjente likevel at jeg ble dårlig..Så jeg dro hjem..Var helt på gråten, følte meg nyttesløs og ubrukelig. Sjefen hadde jeg også snakket emd, fortalte henne hva som hadde skjedd og hvordan jeg oppfatta situasjonen..Hun forsto meg veldig at sånn skulle det ikke være..Glemte jeg å nevne at hun her kunne si ting høyt forran andre pasienter? Det eneste jeg ikke gjorde var å si hvem dette var som gjorde dette til sjefen...jeg orket bare ikke, ville bare ha fred...I dag sitter jeg bare med en følse som at jeg feiga ut, jeg pleier ikke å gjøre det...Jeg pleier å forsvare meg selv, stå på mitt å være sterk...Men rundt denne tiden var det andre ting i tankene mine også..Uansett jeg prøvde å opptre så profesjonelt, smiler til pasienter, snakke hyggelig til dem og ikke minst skåne de for samtaler som de ikke trenger å høre på. som man skal opptre i ett slik yrke, men fant fort ut at dette var ikke yrket for meg...Når jeg ser henne på butikken, å hun smiler å hilser på meg, så har jeg bare lyst å vise henne ei surmula, men jeg gjør jo ikke det da, for det er jeg ikke oppdratt til! (Beklager alle skrive feilene, orker ikke å rette på de nå)

[Anonym bruker]

Takk for svar! Håper du har det bedre der du er nå

[Anonym bruker]

Ja jeg har det ganske bra nå, dette var jo for snart 2 år siden...Har ikke hatt det sånn de andre plassene jeg har jobbet

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet på den første arbeidsplassen min. Jeg var helt nyutdannet, og ble ansatt som avdelingsleder på en avdeling med 5 ansatte. 4 av dem var voksne damer med mye erfaring og den 5. var ei jente som bare var 2 år yngre enn meg. Hun var kjempesøt i starten, men siden hun ikke hadde så mye erfaring, så gjorde hun et par tabber som jeg måtte ta opp med henne. Det hele ble gjort på en hyggelig og kameratslig måte.

 

Etter det, så forandret ting seg sakte men sikkert. Hun begynte å himle med øynene når jeg ba henne gjøre noe, hun protesterte på alle forslag fra meg på avdelingsmøtene, og hun snakket med sjefen min om hvor udugelig jeg var som leder, men alle anklager var av det diffuse slaget. Jeg ble innkalt til samtaler med sjefen, som trodde på den ansatte, og som ba meg om å gjøre noen grep for å endre lederstil.

 

Etterhvert ble det sånn at når jeg kom inn på avdelingen eller pauserommet hvor kolleger satt og snakket, så ble det stille, og jeg skjønte at de hadde snakket om meg. Folk fra andre avdelinger skulte på meg, det ble hvisket og pekt osv, og jeg ble enda et par ganger innkalt til sjefen.

 

Jeg var på randen til sammenbrudd, og skrev ferdig oppsigelsen min, men tenkte at jeg ville snakke med sjefen en gang til. Jeg fortalte hvordan jeg hadde det på jobb, og at enten så sluttet hun eller så sluttet jeg. Vi ble da innkalt til samtale begge to, og den ansatte ble bedt om å komme med konkrete eksempler på hva hun mente jeg gjorde galt. Da kom hun med ting som at jeg var for mye sammen med brukerne, at jeg brettet klutene feil vei ( kvadratiske kluter!) og at jeg bestemte ting. Mao, bare surr! Sjefen skjønte heldigvis at her lå det noe annet under, og fikk til slutt fram at hun rett og slett var sjalu på at jeg hadde utdanning, lederstilling og mere lønn, var samboer, var pen og flink i jobben!

 

Hun gikk på kontrakt og fikk ikke fortsette, men hun hadde jo baksnakket meg til de fleste andre på huset, så jeg var ikke sikker på om det ville hjelpe. Men sakte men sikkert så oppdaget flere og flere av kollegene mine at det bildet hun hadde tegnet av meg ikke var sant, og noen av dem kom og sa unnskyld fordi de hadde blitt med på baksnakkinga og utfrysinga.

 

Jeg ble der i noen år til, og trivdes godt, men jeg er fortsatt var for om noe lignende skal skje med meg eller andre der jeg jobber. Det var en grusom periode i livet mitt, og jeg mistet mye av troen på at jeg er god i jobben.

[Anonym bruker]

Jeg jobbet i turnus med opp til 3 døgn i strekk på jobb, sammen med stort sett èn og samme kollega, av og til andre. Vi fungerte godt når vi var på oppdrag, men mens vi var på vakt på stasjonen var jeg som luft. Han låste seg inn på rommet sitt, snakket ikke til meg, ville ikke lage middag sammen osv, slik som alle de andre gjorde. Jeg har til dags dato ikke funnet ut hvorfor det var slik, men jeg følte meg virkelig utfryst. Så ble jeg sykemeldt i 3 uker, og på den tiden var det både personalmøte og julebord, som jeg ikke ble invitert til. I jula hadde jeg vakt, da med en annen av de ansatte. På julaften hadde jeg gjort klar julemiddag og ville at vi skulle kose oss litt selv om vi var på jobb. Han jeg jobbet med bare lo og sa at slikt tull orket han ikke, jul var for barn. Og jeg vet at på "nabostasjonen" hadde de til og med julegaveåpning om kvelden, full julemiddag og ellers kos mellom slagene. Så jeg spiste alene den julaften. Jeg ble altså ikke mobbet, hørte aldri noe stygt om meg selv eller fikk dårlige tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde, men jeg fikk ikke være med i arbeidsfellesskapet.

 

Utpå nyåret skjedde det en del på hjemmebane slik at jeg ble sykemeldt. Jeg har ikke vært tilbake siden, og aldri hørt et eneste ord fra noen av de jeg jobbet med. Og det er 5 år siden.

[Anonym bruker]

Ja da jeg var nyutdannet og vikar. Var glad jeg fikk vikarjobb, men ikke i det jeg var utdannet til. Dama kom raskt til meg og var vennlig og vi snakket mye. Men etter som tiden gikk, skjønte jeg at hun skulle bare få meg til å åpne meg og snakket bak min rygg etterpå. Hun er det slueste jeg har vært borti.

 

Hun var den som la opp til at jeg ikke skulle være med i lunsjen og mye annet. Jeg fikk ikke være med på møter. "Jeg var bare vikaren møtte jeg skjønne". Det stemte jo det men jeg syns hun spilte på det og elsket å holde meg utenfor. Julebord fikk jeg heller ikke være med på og hun snakket høyt om hvor gøy de har hatt det osv. Jeg var der i ett år og sluttet. Dette er mange år siden. Jeg har hørt i ettertid at hun var misunnelig på meg for jeg hadde utdanning, mann osv.

 

Er det rart det er mye sykemeldinger her i landet? Jeg vil si det er "den dama" på arbeidsplassen som kan gis skylden. Vi har alle møtt en gruppe eller en person som bevisst lager dårlig arbeidsmiljø på en jobb. Men det er vanskelig å se det, for alt skjer i det skulte.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det kan kalles direkte mobbing,, men jeg vet at på min arbeidsplass (som er kvinnedominert) stilles det alltid et "stille" spørsmål om hvorfor enkelte er oftere sykemeldte enn andre. Feks, en som ikke tror på skolemedisin var sykemeldt, og ble jo vekke veldig lenge siden personen ikke ville motta medikamentell behandling. De skapte en del irritasjon på arbeidsplassen,det ble ikke snakket om høyt, men det ble hvisket om en del i gangene for å si det sånn!

[Anonym bruker]

Nja, vet ikke om det kan kalles mobbing. Jeg jobbet i butikk fra jeg var 17 til jeg var 19, men ca 20-25 ansatte. De planla ofte fest utenom jobben, men jeg ble aldri invitert. Det var for det meste min avdelingsleder som inviterte, fikk egentlig følelsen av at hun aldri likte meg.

 

Etterhvert begynte det ei ny jente og hun ble heller aldri invitert, noe vi syns var rart. En gang spurte vi hun som alltid inviterte hvorfor vi ikke ble bedt, men hun lo det bare bort og sa at hun hadde jo bedt oss..?

 

Fikk vite senere at samme dama lagde kvalm i matpausene og beskyldte ei jente for å stjele pålegget hennes, noe som ikke stemte.

[Anonym bruker]

Dytter

[Anonym bruker]

Jeg hadde en kvinnelig sjef i 50-årene som var helt gal. Hun var kjent for å være en stor bitch, og det finnes utallige historier om henne i miljøet vi jobbet i (en litt spesiell bransje). Så jeg ble advart, men jeg synes faktisk hun virket hyggelig i begynnelsen.

Ganske fort forstod jeg at

hun hadde store problemer med seg selv som hun måtte la gå utover andre.

Frustrasjonen min begynte å bygge seg opp over tid, og det endte faktisk med at jeg bad henne dra til helvete dagen før arbeidsplassen vår ble nedlagt. Hehe.

Den dag i dag hilser hun blidt og ydmykt på meg når vi møtes i byen:)

[Anonym bruker]

Når jeg var 16-17 år, så fikk jeg jobb annenhver helg på et sykehjem. Jobbet tidligvakta og hadde dermed i oppgave å få de eldre opp og klar til frokost. Dette var en kortidsplass der de eledre var innom noen uker, kanksje noen mndr før de flyttet til andre avd. eller hjem igjen. Det var alltid for lite folk på jobb følte de ansatte.

 

Vel, jeg var ung og nyutdannet. Jeg har alltid blitt lært at man skal respektere de eldre, og mine besteforeldre har alltid sagt de ønsker å ha et liv med verdighet når de blir så slitne at de må på hjem. De vil kunne stå opp når det passer dem og spise frokost når de er sultne. De er mennesker, voksne mennesker som må kunne få lov til å ha sin egen rutine. Ja, jeg gjorde som jeg hadde blitt lært hjemmefra, da de eldre verdighet, lot de velge ut klær selv og hvis de ville ligge å "dra seg litt", så fikk de lov til det. Jeg ble trakasert pga dette. For "alle må opp til frokost!" Jeg var for treg og for lite effektiv. Ingen har noengang sagt til meg at arbeid på eldrehjem tilsier at man skal gå imot ønske til de eldre og dra de opp grytidlig for å få opp alle 30 før klokka halv 9 på morran. Og de eldre skal ikke velge klær, for det skal vi pleiere gjøre for å effektivisere stellet.

 

Jeg sluttet og begynte å jobbe i butikk istedet! Orket ikke tanken på å jobbe i eldreomsorg igjen, men når jeg ble 20 prøvde jeg meg i en bolig for fastboende demente, og det var eldreomsorg som ejg mener er verdig! De boende fikk selv bestemme når de skulle opp på morran, de fikk velge klær selv, de dusjet tilogmed utenom "dusjdager" hvis de ønsket! Hele stedet hadde en koselig og rolig atmosfære. Vår jobb var å tilby de eldre gode tilbud og en verdig hverdag.