Kjenner jeg irriterer meg litt over ei venninne som ikke har barn.

[Anonym bruker]

Grrrrr. Helt greit at man ikke vet hvordan og hva det er å ha barn, forventer ikke at hun skal skjønne det. Men er så lei av at hun skal poengtere hele tiden hva hun mener om unger. Har to barn, og hun godtar kun jenta. Gutten er uinteressant og forteller jeg noe som involvere han, så viser hun tydelig at dette kjeder henne. Er som å banne i kirka å nevne han. Hun har kommentert en del som viser tydelig at hun driter langt pokker i alt som har med han å gjøre. Tenker at hun kunne da vel bare latt være å si noe. Tror ikke jeg har rom for å ha folk i livet mitt som så tydelig viser at det som står meg nærmest bare er em pest og plage for de.

[Anonym bruker]

De som ikke aksepterer barna mine, eller ikke behandler dem med respekt, de har jeg ikke behov for i livet mitt..

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke ha folk i min nære omgangskrets som ikke aksepterer at jeg er mamma... De suger bort all min energi.... og energien trenger jeg faktisk til mine fire barn. Gode venner gir meg energi.. og det er hjertelig velkomment for å si det slik =D Hun venninnen hadde jeg kuttet ut!!! eller begrenset kontakten med...

[Anonym bruker]

kanskje hun er en smule misunnelig.. og egentlig ønsker seg barn selv..

[Anonym bruker]

Å akseptere at venninnen er mamma er noe helt annet enn å skulle høre på utlegninger om de små i tide og utide.

 

 

[Anonym bruker]

Tro meg, jeg forventer ikke at noe skal høre på om mine små i tide og utide. Jeg kan prate om alt mulig fra sminke og kosthold til politikk. Men jeg må kunne nevne navnet til barna mine uten at det er sukk og huff. Hender jeg hører om ting i hennes liv og som ikke er superspennende, som ny neglelakk og voksing av bikinilinje, uten å sukke over at det er kjedelig.

 

HI