Et rop om hjelp....

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg alltid har satt venner og familie før meg selv. 

Kun fordi det gir meg mye glede å være der for de som trenger en venn. Jeg har aldri tenkt at jeg krever det samme tilbake, men nå kjenner jeg meg så sviktet. Jeg har vært igjennom en av de tøffeste periodene i mitt liv og midt oppi dette har jeg følt meg så ensom. Jeg har aldri følt meg så ensom som nå, nå når jeg virkelig trenger noen som mest. 

 

Barndomsvenner spør meg ikke hvordan det går i denne vanskelige tiden . Kollegaer, familie, nære venner, bekjente...det virker som om alle tror jeg takler dette så bra kun fordi jeg smiler, sprudler og ler. Kan dere ikke våkne opp og se at jeg har det vondt, jævli vondt, ensomt og utrolig vanskelig!

 

Hvor er dere når jeg trenger dere? Jeg har forsøkt gang på gang å ta kontakt, ta initiativ, være sosial, men dere er for opptatt med deres. Jeg krever ikke at dere skal slippe alt dere har i hendene for å være sammen med meg, men åpne opp øynene!! Jeg har det tøft!!

 

Dere tar meg som en selvfølge! En selvfølge at jeg stiller betingelsesløst opp for dere, men hvor er dere for meg NÅ?? Det er nå jeg trenger dere, mer enn noen gang!!!

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på å avslutte alt det siste døgnet....jeg er rådvill!!!

[Anonym bruker]

Det er ofte sånn for oss som er av den typen......

 

Jeg har selv opplevd at alle har bare forsvunnet i de tøffeste årene av mitt liv...

 

Jeg er kommet der at jeg aksepterer det, og mer eller mindre driter i det. Men litt sårt er det.

 

Jeg er forferdelig klar over at ingen klarer å gi meg løsningen på det jeg går gjennom, men det virker som om mange tror at for å ta kontakt, så må de ha den løsningen. Og jeg har vært litt motsatt av deg - jeg har vært veldig åpen om det som skjer. Men det hjelper ikke det heller....

[Cat.68]

Har du fortalt rett ut hvordan du føler det og bedd dine venner eller din familie om støtte og hjelp?? Når man er en person som selv gir veldig mye og som kanskje ser at andre trenger støtte og hjelp uten at dem trenger å si så mye så regner man ofte med at andre skal være likens som en selv, og klare å skjønne at man har det vondt.

 

Du skriver jo selv at du vil dem skal våkne opp, noe som tyder på at dem kanskje ikke klarer å se igjennom smilene, sprudelheten og ensomheten. Kanskje dem er der og VIL hjelpe men ikke vet helt hvordan hvis du gir signaler om at du har det bra, og takler ting fint gjennom å være smilende og blid.

 

Kanskje du burde si rett ut at du trenger dem?

[Anonym bruker]

Jeg er for stolt til å be om hjelp! Ligger bare i sengen og gråter i mørket Orker ikke gå på jobb, svarer ikke når telefonen ringer...ja jeg vet jeg burde kontakte proffesjonell hjelp, men jeg orker ikke. Har vært his psykolog for en del år siden og det hjalp ikke

 

Jeg vil at mine "venner" skal ta kontakt fordi de vil ikke fordi de jeg ber de om det. Vil ikke være til bry...

[Cat.68]

Men det kan jo være at dem mer en gjerne vil? At dem både vil hjelpe deg og og støtte deg alt hva dem kan. Men hvis dem ikke vet at du trenger dem hvordan skal dem da kunna hjelpe??