Føler meg så mislykket og mindreverdig :((

[Anonym bruker]

Levde litt for villt i ungdomstida. var litt "nymfoman" og hadde sex med en ny nesten hver helg. Drakk meg sanseløs og fikk black out. Fikk et dårlig rykte og dårlig selvfølelse.. Sliter med skammen den dag i dag.

Frontkolliderte tidlig på 90 tallet, slet med kroniske nakkesmerter i over 10 år.. heldigvis stort sett bra i dag, men det ga meg en kjempeknekk å våkne med smerter, legge meg med smerter, dag ut og dag inn.

Begynte å slite veldig med skolegangen, slet med å klare å konsentrere meg om å lese, slet med å huske, slet med å la være å sovne i forelesninger..

Klarte å få bestått på utdanningen, men ble aldri trygg i jobben, og pga MYE slitenhet og nakkesmerter var jeg mye sykmeldt, ble hengende etter "faglig" og har nå ikke vært i jobb siden 07.

Var i et forhold i 11-12 år, men så gikk vi fra hverandre i fjor. Følte meg ikke sett i forholdet, gjorde alt av husarbeid, han tok ikke hensyn til at jeg var sliten, jeg måtte alltid stå opp med barna om morgenen.. Likevel så savner jeg ham nå. Sliter med dårlig samvittighet overfor barna, og skyldfølelse for at ting gikk som de gikk. vært singel i 1,5 år, men klarer ikke å gå videre med livet mitt. Tenker meg tilbake og lurer på om vi burde gjort mer. Savner ham, er så ensom.

Har nesten ikke venner, for i en periode så hadde jeg ikke overskudd til annet enn hus og barn.

Er alene med tre barn. De krangler en del og jeg føler de har liten respekt og ikke hører. Sliter med depresjon og føler at jeg alltid er sur.. det sier barna også. Føler jeg alltid må brøle til dem for at de skal høre. Føler jeg er for streng og pirkete. Føler ikke jeg har nok overskudd til å gi dem opplevelser osv som jeg synes de burde ha, og har kronisk dårlig samvittighet.

Jeg føler jeg er lat, er sjelden jeg har noe særlig overskudd til å gjøre husarbeid, blir liksom bare litt støvsuging og skippertak.

 

Dette ble grusomt langt, men det jeg vil frem til er at jeg føler at jeg er en totalt mislykket person, og jeg føler meg bitter, og har vansker med å se fremover. Vet ikke om noen orker å lese alt dette, men trengte å skrive litt.. Går på antidepressiva, prater med psykolog, men synes ikke det hjelper.

[Anonym bruker]

Hm, høres jo ikke så spesielt positiv ut. Hvorfor er du bitter? Ulykker kan alle ha, men det hjelper ikke å fokusere på det.

 

Svaret vet du nok selv, er du og kun du som kan forandre noe. Lurer på hva du gjør hele dagen, du skriver du har ikke vært i jobb siden 2007, men husarbeid får du heller ikke unna?

[Anonym bruker]

Jeg er deprimert, diagnose dystymi, sliter med drøstokkmila.. kommer meg ikke ut, kommer meg ikke i gang med ting osv. Ja jeg er bitter, det var ikke et slikt liv jeg drømte om da jeg var lita. Føler jeg har hatt nok.

Har forøvrig aldri hatt så god råd at jeg har vært i syden, enda jeg er nærmere 40 enn 30.. aldri vært oppe i fly. Slitt med overvekt halvparten av livet, klart å gå ned mye, men kroppen ser ut deretter. Sliter med altfor mye hårvekst i fjes og kropp. Sliter med dårlige tenner selv om jeg alltid har vært nøye med tannpussen. Fikk cyste med kronisk betennelse og måtte trekke ei fortann og fikk bro på de tre andre pga slitte tenner.. Jeg føler meg rett og slett mislykket og mindreverdig og uelskbar og ekkel.

Vet man selv skaper livet sitt, men det er ikke lett når man er i kjelleren og føler at hele livet har vært en kamp. Slet forresten med foreldre som kranglet bestandig, jeg håpet de skulle skille seg, og jeg fikk dask når jeg var slem.. bare for å få med barndommen.

HI

[Anonym bruker]

Når jeg leser dette må jeg tenke på sangen; "Lev for Jesus. Intet annet er da verd å kalles liv".

 

Men all denne skammen over deg selv, kan du ikke skjule den overfor barna? De har ikke godt av å bli snakket til i en irritert tone hele tida. Det er bare du som kan velge å snakke til dem i en mildere og mer godmodig tone.

 

Hvis det bare er ett år siden du vraket mannen din, kanskje du kan si du angrer og ønsker ham tilbake? (om han da ikke er opptatt på annet hold).

 

Det er ikke alle alenemødre som finner seg nye kjærester. Jeg vet om ei eldre dame som hadde en alkoholiker til mann, og hun har levd alene i alle år siden. Hun klager ikke over at hun er "uelskbar" eller andre ting. Det er forsåvidt sant at bitterhet er "uelskbart", så det hjelper å strekke seg etter det som ligger foran. Eller framtida. Fortida kan man ikke forandre på uansett. Lykke til med din framtid.

[Anonym bruker]

Snakk med psykologen, kanskje kan en annen form for terapi hjelpe.

[Anonym bruker]

lett og forstå at de som har svart deg her ikke har noen aning om hvordan du har det Hi.. Jeg har det ikke akkurat som deg men kjenner meg veldig igjeni og føle meg totalt mislykket, være irritabel og lei.. Men det ER en vond sirkel som bare VI kan komme oss ut av. Men hvordan endre tankegang?? Det er ikke lett...

[Anonym bruker]

Men man må begynne....Man må HVER adg tenke positive tanker, for det er ens EGNE tanker som ødelegger for en selv, det er en selv som VELGER og fokusere bare på det negative....

 

Jeg mener, du overlevde ulykken. Du fikk ikke ALVORLIGE skader (hjerneskade, ødela ikke forplantningsorgan som MANGE kan gjøre i krasj), du har greid og være med p og lage tre fantastisk barn, du HAR greid og fullføre utdannign, du HAR greid og skaffe deg sjobb, selv om det har vært mange hinder i veien som kunne tilsi annet. Du har kommet deg gjennom en lang peridoe som Husmor", mamma, kjæreste og yrkesaktiv,- selv om det var slitsomt. Du har greid og kvitte deg med en mann somi kke var verdt deg...

Du har slitt med overvekt, men greid og gå ned i vekt,- du har ikke vært til "syden";- og har MASSE og glede det til og kan begynne med de "simpleste" og rimeligste feriemål og fortsatt kunne bli fascinert og NYTE sydenturen" (Gran Canaria i slutten av augsut er superbillg!...)

 

 

Jeg vet det ikke er så enkelt, men man må bare begynne. For den negative tankegangen begynte også i det små..Man begynte og tenke litt mer, dag etter dag på det NEGATIVE i livet...Og plutselig er ALT negaivt...Det samme resultat får man om man begynner og tenke på det som er positivt..)

 

Og ja, jeg har vært der selv. Og det tar tid, men må man så må man..Et par år man jobber med seg selv og sin tankegang er VIRKELIG verdt det...FOr resultatet blir så j...bra ) Og OM man ikke gidder prøve, for det tar så lang tid,- hva er alternativet liksom........Ikke særlig:o)

[Anonym bruker]

Takk for svar til alle

Jeg vet at det bare er meg som kan forandre tankegangen, at bare jeg kan skape en bedre hverdag. Og at jeg MÅ gjøre det for barna sin skyld. Jeg vil virkelig, men det er så¨vanskelig. Har snakket med psykiatriske sykepleiere, kognitiv terapi.. de har gjort meg bevisst hvor mye skam, dårlig samvittighet osv jeg bærer på, gjort meg mer klar over alt som ligger bak depresjonen, og også gitt meg forslag til andre måter å tenke på. Men det er ikke lett. Jeg har ihvertfall blitt mye mer kjent med meg selv. Har flytta mye i mitt liv, og har delvis skyldt på at jeg flyttet med meg problemene og mistrivselen fordi jeg hadde med meg eksen hver gang vi flyttet. MEN.. jeg forstår nå at det er jeg som har vært problemet, jeg flytter jo rundt på meg selv, og det er jeg som ikke klarer å trives noe sted. Vet også at det ikke har med huset eller omgivelsene å gjøre, men at det er meg og min negative tankegang som har hatt skylda. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg noengang har følt meg lykkelig, og det vil jeg gjerne føle..

Eksen har vært i et nytt forhold, men er singel igjen nå. Vet han er glad i meg som venn, men vet ikke om han vil ha meg tilbake. Dessuten, vil ting bli bedre mellom oss om vi prøver igjen? Vil han ha empati nok til å klare å stå opp med barna en sjelden gang, slik at jeg også får sovet en time ekstra iblant? Nei jeg vet ikke.. Men orker ikke leve alene heller, og klarer ikke slippe andre inn på meg, har prøvd..

Har kjøpt meg selvhjelpsboka "Tenk deg glad", men jeg sliter sånn med å lese pga den dårlige konsentrasjonen, jeg blir trøtt og får ikke med meg innholdet..

Jeg vet jo at jeg egentlig har masse å glede meg over, det er bare vanskelig å få det til. Vet jeg egentlig er sterk, selv om jeg gråter for den minste ting. Jeg har klart meg gjennom vanskelige tider.

Skulle visst om en "mirakelkur" )

 

HI

[Anonym bruker]

Lurer på om flere har noen formening, hvordan få opp igjen livsgnisten...

[Anonym bruker]

Det første som slår meg er at du trenger hjelp for å komme deg ut av depresjonen. Dra til legen, si du er trist og lei deg hele tiden og at det går ut over barna. Kanskje du kan få en time til psykolog og få litt hjelp til å komme deg ut av et negativt tankesett. Bare si det som det er: Du klarer ikke å bare "ta deg sammen" siden det (alt) har pågått så lenge.

 

Nei, det er ikke alle som kan gå rundt som vakker og vellykket hele tiden (noe som ingen egentlig er 100 av tiden uansett), men sørg for å komme deg ut av huset minst en gang om dagen. Alene! Gå en tur, om så bare i 20 minutter. Ta på deg noe annet enn grilldressen og ta på litt maskara og litt blush ;-) Ta litt vare på deg selv, og ikke bare alle andre!

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen her.

 

Har kronisk sykdom ME og Fibromyalgi og tidligere vært forferdelig deprimert. Har egentlig ikke sett hvor syk jeg har vært før nå,tegn på at jeg begynner å bli bedre heldigvis

 

Men har slitt i nesten 4 år med depresjon og følte meg veldig ensom fordi jeg ikke orket å være sosial og ha aktiviteter sammen med andre.

 

Nå velger jeg å være så sosial så mulig selv om det gjør meg sliten,men heller det enn å være både depresiv og sliten.

 

Nå skal jeg bare klare å ta tak i regningene mine som har hopet seg opp pga post-og brevangst da er det kansje håp for meg også

 

Tenk positivt,si til deg selv at du er like god som andre.At du er like pen som andre,rett og slett elske deg selv.Og sist men ikke minst,AT DU FORTJENER Å HA DET GODT.Når du tenker gjentatte positive tanker så kommer det til å forandre seg,uansett.

 

Bare behold troen på at livet kan bli bedre,det jobber jeg med.

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar Jeg har en depresjon, og går til legen pga det. Har gått på antidepressiva i snart to år.. det hjelper sikkert noe, men ikke veldig mye. Går også til psykolog, men synes ikke det hjelper noe egentlig.

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg har nok slitt med dette i 10-15 år kanskje, og vet at det må ta lang tid før jeg blir bedre, at det ikke kan løses i en fart. Legen mener nok jeg har dystymi, altså varig nedsatt stemningsleie "medfødt" nærmest, og det gjør meg også litt motløs å vite.. jeg vil jo ikke ha det slik for bestandig. Litt vanskelig å tenke at jeg er pen og bra nok, når jeg har mine "skavanker". Men jeg vet jo at det bare er det ytre, at jeg burde føle meg like mye verdt selv om jeg ikke er noen modell

Jeg har også hatt en delvis ME diagnose pga slitenheten. Men har vært mer psykisk enn fysisk sliten, og antagelig så er det mer trolig at depresjonen er årsaken, enn ME..

Men lykke til til deg også Klem

 

HI

[Anonym bruker]

Du kunne ikke tenkte deg å prøve healing?

 

Jeg lever selv i ett smertehelvete , delvis pga en sykdom og delvis pga skader etter en ulykke.

Har hatt det slik i ti år, i tillegg er jeg også alenemor og vet hvor tungt det kan være til tider.

 

Har vel ikke følelse av å være mindreverdig, men å leve med smerter dag som natt, kan gjøre en ganske så sliten både fysisk og psykisk.

Hos meg er det er vel mest pga de fysiske smertene,og at jeg ikke kan leve som jeg gjorde før (frisk og i god fysisk form og ikke minst, jobbe) , som gjør at jeg har begynt å slite psykisk.

 

Har gått til noen healingtimer og synest at det faktisk hjelper. Hadde ingen tro på det da jeg startet,men nå tror jeg selv at healingtimene kan ha hatt effekt.

 

Har før dette prøvd, psykolog, kurs i kognitiv tenking, akkupuntur og utallige legetimer, uten hell.

 

Beroligende medisinering er jeg imot, så det er ikke aktuelt å prøve engang, vil ikke bli avhengig av beroligende midler for å klare hverdagen.

 

For rundt 1 år siden, så begynte jeg å gå turer hver dag , noen ganger en gang for dagen, andre ganger går jeg flere turer på en dag.

 

Er til tider ett ork å komme seg ut dørene, og noen ganger må jeg ha smertedekning før jeg kommer meg ut dørene.

Men dagen blir så mye bedre etter en luftetur ut i det fri, så det vil jeg anbefale- gå turer, for meg er det ihvertfall blitt en terapi for sjelen, og jeg føler også at det faktisk gir meg mer energi:)

 

[Anonym bruker]

Takk for svar Jeg har forsøkt healing tidligere, men synes ikke det har vært til noen hjelp for psyken egentlig. Jeg kunne tenkt meg å prøve kognitive kurs, som f.eks unique mind, men så er det dyrt og har ikke passe... da må jeg jo ha barnepass. Jeg gjorde meg nok veldig avhengig av eksen på mange måter, i de årene det bare var oss to og barna, og jeg ikke orket å ha noe sosialt utenom. Kanskje derfor jeg sliter ekstra med bruddet, og lengter tilbake. Vil bare ha noen å elske, som er der for meg og kan gi meg en klem når jeg trenger det...

Jeg føler også at gåturer hjelper, både på humør og energi.. er bare litt vanskelig å tvinge meg selv ut selv om det hjelper. Og så må jeg gjøre det når ikke unga er hjemme... de er hos faren sin bare annenhver helg, så jeg har lite avlastning. Hverdagen din høres kjempetøff ut 11.47. Du er flink og sterk som står på Klem til deg.

 

HI