13 dager igjen. Skrekkblandet fryd

[Linella75]

Ja, da er det i underkant av to uker igjen til termin og jeg kjenner at dette blir mer og mer skummelt. Er førstegangsfødende og aner ikke hva jeg går til. Våknet i natt med kynnere og ryggvindt og begynte å tenke på fødsel."hjelp, skjer det nå?" tenkte jeg. Kjente da at jeg ble kjemperedd for hele den prosessen. Samboern min er en kjempestøtte, men han er like "redd" som meg. Jeg kan jo føde når som helst nå, men føler meg overhodet ikke klar. Rent fysisk hadde det vært godt å få tilbake bevegeligheten og det blir en fryd å kunne bøye seg uanstrengt, men psykisk....den biten er kjempeskummel.

 

Flere som har det sånn ? God å dele noen tanker kjenner jeg. Livet tar en helt annen vending nå fremover og det er superskummelt samtidig som jeg gleder meg.

 

Hodet er festet, jeg kjenner mensmurringer og har mye kynnere så...plutselig er det i gang. hjelp

[Tuttalutta]

Jeg har det også som deg, og jeg er tredjegangs :-) 12 dager igjen til termin her.

[Linella75]

Så godt å høre at vi er flere og at denne følelsen sannsynligvis dukker opp før hvert fødsel. Det sies jo (og det kan sikkert du bekrefte) at hver fødsel er ulik.

 

Drømte i natt at jeg dro til sykehuset. Der måtte jeg føde i et stort felleslokale med mange andre skrikende kvinner. Det var bare å finne seg ei ledig seng og sette igang.

 

Våknet svettende og skremt.

 

Det går da bra. Har jo liksom ikke noe valg akkurat nå likevel. Ut skal hun

[Studine mevik]

Kjenner meg igjen i følelsene dine. Det eneste som hjelper meg er å trekke pusten og stole på kroppen min. Samtidig som mannen min er en fantastisk støttespiller. Jeg er andregangs og tenkte ikke så mye på det før de siste ukene, mens denne gangen har tankene begynt tidligere. Har vært til samtale med jordmor på sykehuset og skal tilbake dit i morgen.

 

De fleste føler det på kroppen når fødselen er rett rundt hjørnet. De fleste blir litt urolige og rastløse rett før det setter igang. Klarer liksom ikke sitte stille. Sånn hadde iallefall jeg det kvelden før min forrige fødsel startet. Kroppen er ganske god på å gi oss signaler.

 

Er forresten 20dager igjen for meg

[Tuttalutta]

Huff, for en drøm :-) Men ja, vi har ikjke noe valg - ut må de. Men jeg grugleder meg.

[Tuttalutta]

Heldig du som føler det på forhnd :-) Det har ikke jeg gjort.

[ღLykkelig mღmmღ til to:)]

Sånn har jeg det om dagen også.. 18 dager igjen her.. 7 dager igjen til vi har en 2-åring i huset:) Det er skrekkblandet fryd her også!

 

Venter på en måte å få møte veslegutten i magen, samtidig som det er mye jobb med to-åring i huset også.. Blir ikke mindre jobb med 2..hehe

 

2 er som 10 har jeg hørt..hehe:) Men han kan godt komme etter 27.11 når jeg har ryddet opp igjen bursdagen:) Eneste ulempen er at jeg må føde en gang til:S

[kleika]

hei

ja det er rart som tankerne kommer i de siste ukene,jeg er 3 gangsfødende og bare i uke 30,men ser på magen oftere ,og tenker hmm hvordan endte jeg her igjen, hvad har jeg nå gått inntil.

jeg har født 2 gange før en tøff tangfødsel og en grei fort fødsel, jeg vet jo at det bare skal gjennomgåes så har jeg jordens deiligste baby hos meg og bevegelsesfrihet igjen(sliter med fæl bekkenløsning og sterke kynnere),men tro meg jeg gleder meg absolut ikke til selve fødslen og synes nesten jeg gruer meg mere og mere for hver gang hehe.

sannheten er at det å føde ikke er morsomt det gjør vondt og er skremmende, men der er noen ting man kan gjøre der gjør det lettere.

 

da jeg fødte nr 1 var både jeg og mannen fuldstendig uvitende og redde ved fødslen, vi stolte blindt på personalet på sykehuset og prøvde bare å gjøre som det ble sagt, det var en lang fødsel det endte med tang og og en slem ruptur, det værste for meg var at jeg følte ikke de kommunikerte med oss i det hele tatt eller fortalte hvad de gjorde,min mann ble veldig skremt da de kom med tangen og kuvøsen.

jeg hadde ikke sett noen av delene eller blitt fortalt hvad de gjorde før de rev ham ut av meg.

 

da var jeg klokere til fødsel nr 2, jeg skrev fødselsbrev sammen med jordmor om hvad jeg ønskede

 

jeg besøkte fødeavdelingen og pratede med personalet.

 

jeg og min mann pratede mye sammen,om hvordan han kunne formulere mine menninger og ønsker til personalet, mens jeg sikkert lå der å skrek

 

vi ønskede å føle noe kontroll og kommunikasjon ved fødslen.

 

Nå gikk fødsel nr 2 veldig fort, men forberedelserne virkede,vi følte mere kontroll i situsjonen og personalet leste fødselsbrevet da jeg kom inn og kommunikerte veldig bra med oss hele veien.

 

det er ikke så lett den første gangen, men se om du kan finne ut av hvad du ønsker i forhold til fødestilling,smertestillende osv,prat sammen og vær klar i jeres ønsker på fødeavdelingen, jeg har altid vært veldig autoritetstro og turde nesten ikke sige bu eller bæ den første gangen og det fungere ikke.

 

Man kan ikke kontrollere en fødsel, men det hjælper å kontrollere det man kan og bli hørt.

[Linella75]

Fint å lese at jeg ikke er alene om tankene . Takk til dele som deler deres tanker og følelser her Setter pris på lesningen.

 

Jeg aner ikke hva jeg går til så det er vanskelig for meg å ha noen konkrete ønsker om fødestilling, bedøvelse osv. Jeg stoler i utgangspunktet på personalet, men jeg skal selvsagt passe på å si fra dersom det er noe som er utrygt eller ubehagelig. Skal føde på st olavs hospital forresten. Har hørt mye bra om dem da

 

Følte meg så rar i går ettermiddag/kveld. Hadde kynnere i ett strekk og det tok tak i ryggen/bekkenet. DEssuten kjente jeg sterkt nedpress og trykk under magen. Begynte å tenke: "enn om....." og kjente nesten en panikkpreget følelse av intens spenning og litt frykt. "herregud" tenkte jeg "here we go!" . Det var skremmende og skummelt og spennende og alt på en gang. La meg ned i senga mens samboern strøk meg over håret. Sovnet til slutt , men våknet flere ganger med kynnere. TIl slutt ga det seg og jeg fikk sovet 1 1/2 time i strekk (noe som er ekstremt sjeldent).

 

FIkk ikke sovet mer så jeg sto opp og sitter nå i sofaen, tankefull og spent mens samboer ligger og sover. Kynnerne har kommet tilbake og jeg aner ikke hva dagen vil by på. Planen er å gå ut og spise frokost sammen før samboer skal på jobb. Så skal jeg pakke bagen og prøve å ikke grue meg så mye.

 

Mange tanker her på tampen. Men forberedet blir jeg nok aldri. Det er bare å rette opp ryggen og gå dette i møte for særlig valg har jeg ikke. Lillejenta skal ut og gjett om vi gleder oss til å telle tær, fingre og glo henne ihjel

[Tuttalutta]

Siden dette er din første fødsel, og du har det sånn som nå med disse kynnerene, så tipper jeg at du egentlig er i gang ;-) Litt annerledes når det er 2. og 3. fødsel, da er det falsk alarm hele tiden.

 

Men dette er bare mine (og venninners erfaringer) , jeg vet ikke om det stemmer. Men lykke til uansett :-)

[Linella75]

Takk for det.

 

Ja, ikke vet jeg. Kynnerne er ikke direkte vonde. De kommer bare jevnlig i tillegg til at jeg kjenner litt menssmerter da som sagt. Har forsåvidt hatt kynnere gjennom hele svangerskapet, men ikke så mye som nå da. og ikke så ofte. De tar pusten fra meg til tider.

 

Jeg håper jeg er i gang..tror jeg.. eller... Jeg har vært bråkjekk hele svangerskapet når det gjelder fødselen og liksom ikke grudd meg for: "må jo gjennom det lell". Greit holdning i utgangspunktet, bare at jo nærmere jeg kommer jo mer engstelig blir jeg. Hjelper ikke at samboeren til tider synes å være mer hysterisk enn meg. TOk en alvorsprat med han i går og forklarte at han måtte være beintøff når fødselen starter så vi ikke går rundt og virrer i skrekkpanikk begge to. Han forstod den da. Uansett greit å pakke bagen vår på forhånd hvis ikke tror jeg sannelig ikke han hadde fått med seg noe fornuftig.

 

Sitter i sofane alene og kjenner at det strammer seg i ryggen og langs bekkenet. Jeg gir det kvelden og mårradagen. Tar det seg opp litt så ringer jeg sykehuset. Men samtidig så tror jeg det må gjøre mer vondt før jeg "plager" dem unødvendig.

 

Sukk....denne ventetiden er full av følelser, ingen kontroll eller forutsigbarehet. Har bare meg selv, magen og et lite menneske som faktisk skal gjennom noe minst like krevende som meg.