Dørmatte?

[Anonym bruker]

Kort oppsummert; Mannen min og jeg har vært sammen siden vi var i tenårene. Nå er vi over 30, har tre barn, hus, etc etc. Yngstemann er halvannet år og siden han ble født har forholdet gradvis blitt dårlig.

Det er vanskelig å sitte fingeren på noe konkret som har skjedd. Men jeg føler meg tatt for gitt, jeg føler at han overkjører meg, jeg føler at han bagatelliserer mine bekymringer og irritasjoner.

Han sier jeg får bare godta at ting er som de er.

 

Feks, neste uke har jeg en viktig eksamen. Siden yngstemann ikke går i bhg enda, så er min lesetid knapp. Den begrenser seg til når minstemann sover. Huset ser ikke ut.

I tillegg har jeg en helgejobb (annenhver), i tillegg til studiene. Mannen jobber fullt, har mange reisedøgn i jobben og har attpåtil tatt på seg vervet med å være hovedtillitsvalgt i bedriften (over 200 ansatte).

Denne helgen har mannen reist på kurs. Han bare MÅTTE ha det, sa han. Så da sitter jeg her, med pensum langt over ørene, tre barn og jeg vet at disse kursene også består av festing på kveldene.

Han skjønner ikke hvorfor jeg er irritert over at han prioriterer kurset over min eksamenslesing denne helga.

Han har heller ikke på noen som helst måte beklaget seg fordi at han dro. Han bare sa at han skulle på kurs, og der dro han.

 

Vi krangler mye. Kanskje annenhver dag. Det er om å gjøre å såre hverandre mest mulig. Jeg må alltid si unnskyld først. Hvis ikke så snakker han ikke med meg. Han sier nesten aldri unnskyld til meg, enda han hver gang får meg til å gråte med alt det stygge han sier og den kulden han viser meg.

 

Vi tar ikke på hverandre lenger. Aldri suss eller kos.

 

Jeg føler meg nedgradert til kokk, hushjelp og barnepike.

 

Senest i morges før han dro, kranglet vi. HVA VIL DU? skrek han til meg. Jeg sa; Jeg vil at vi skal stå sammen og ikke mot hverandre. Jeg vil ha samholdet vårt tilbake. JAMMEN, HVA VIL DU? skrek han igjen.

 

Han orker ikke høre på meg engang.

 

Jeg er så lei. Jeg vet ikke om jeg er glad i ham lenger, det er bare sur stemning og bitterhet mellom oss.

 

Jeg foreslo familieterapi, men han fnyste tilbake at det hadde ikke han tid til å ta seg fri fra jobben for.

 

Herregud, jeg orker ikke mer. Men hva kan jeg gjøre? I stedet for å lese til eksamen, så sitter jeg her og furter over ekteskapet og livet. En gang var vi så forelsket. Alle snakket om hvor glade vi var i hverandre og at det var så koselig å være med oss.

Men nå... nå er det ikke sånn lenger. Hva skjedde?

 

Kveldens hjertesukk...

[Anonym bruker]

Huff da... det høres ut som både du og mannen har for mange jern i ilden. Selv om det høres patetisk ut med husarbeid, kan manglende husarbeid være en årsak til mistrivsel.

Så er jo spørsmålet hvem som skal gjøre dette husarbeidet da... slik det er nå er det ingen som har tid.

 

Han som mann mener nok at hans jobb er den viktigste, og at kona må innrette seg etter den. Men for deg er studiene viktige.

Personlig har jeg blitt noe mer konservativ med årene, så jeg mener det i hovedsak er kvinnens jobb å ta seg av barn og hjem. Men selvsagt er det deilig når mannen støvsuger...!

Dere har sikkert ikke råd til rengjøringshjelp?

[.Ann.]

anonym 01:17.

 

Kan du fortelle litt mer om hvorfor du mener det i hovedsak er kvinnens jobb å ta seg av hus og hjem?

Bare sånn at perspektivet kommer klarere fram?

 

Ellers så må jeg jo si meg enig i, utifra det du skriver, at det ser ut som mannen her mener hans jobb er viktigere en dine studier, og det å få hjemmet til å fungere, HI.

 

Jeg føler ikke jeg kan gi noe råd hverken hit eller dit, dere må bare finne utav det selv.

Men personlig så mener jeg at det er feil at mannens jobb skal komme først, og jeg mener det er feil at kvinner må ta hovedansvar for hus og barn, om det ikke er enighet om det.

Fordi jeg mener alle mennesker skal ha rett til å legge føringer for egne liv, og i et felleskap bør en kunne inngå kompromisser og dra lasset sammen.

 

 

[Anonym bruker]

"Personlig har jeg blitt noe mer konservativ med årene, så jeg mener det i hovedsak er kvinnens jobb å ta seg av barn og hjem. Men selvsagt er det deilig når mannen støvsuger...!

Dere har sikkert ikke råd til rengjøringshjelp?"

 

Det er din mening, som jeg overhodet ikke deler. Husarbeid skal deles på. En kilde til krangel, så absolutt, men gir jeg meg på det, så har jeg tapt. Da vil alt husarbeidet, samt handling, matlaging, barna, aktivitetene deres og absolutt alt falle på meg. Det eneste han gjør fast her i huset er å vaske gulvet, og nå er det en uke siden sist. Han vasker aldri klær, rydder barnas rom, rydder kjøkkenet, lager mat, tømmer søpla, dekker på eller rydder av. Dessverre må noen gjøre det, og det er meg. I tillegg til at det kun er meg som bringer barna til skole/bhg, samt henter og gjør lekser med dem.

Det er meg som drasser med meg hele gjengen når den ene skal på aktiviteter, for han er på jobb eller i møte eller på kurs.

Jeg godtar det ikke stiltiende, fordi jeg er kvinne (!). Og fordi jeg ikke godtar det, så er det en an grunnene til misstemning. Men den biten vil jeg ikke godta heller. Jeg vil at han skal delta, at han skal yte sitt på hjemmebane også. Fordi at i en familie så bidrar alle for at stemningen skal være god.

 

 

Nei, vi har ikke råd til rengjøringshjelp så lenge jeg studerer. Dessverre.

[.Ann.]

Jeg har faktisk et tips til deg, HI.

 

Når du trenger studiero, si til mannen at du reiser bort, til venninne, familie e.l. uten barna.

Og så gjør du det. uten å diskutere eller noe. Bare gjør det.

 

Det er ikke mindre ansvarlig en at han reiser bort for å gå på hva nå han mener han må.

[Anonym bruker]

Det skal jeg jammen gjøre også. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg alltid så dårlig samvittighet når jeg drar ut når han er hjemme. Så jeg gjør det nesten aldri.

Men neste uke, da skal jeg dra ut hver ettermiddag så jeg får lesero. Så får han seile sin egen sjø, hvis jeg klarer å lage middag, rydde, aktivisere ungene før kveldsmat og legging, så burde han klare det også.

Og hvis han bare kan rømme huset når han vil, så kan jeg det også!

[.Ann.]

ja, jeg vet, jeg kjenner til den samvittigheten jeg også!

Men det er så innmari sunt for både oss og mennnene -og barna også, tror jeg, at vi klarer å ignorere den av og til. Men det kan jo kanksje komme som et sjokk på ham.. hehe! la ham venne seg til det.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk skal du ha! Han skal få være alene med barna hver ettermiddag/kveld frem til jeg er ferdig med eksamen. Og samvittigheten skal jeg pakke laaaaangt bort og heller finne frem når eksamen er vel overstått

[Anonym bruker]

Det er nok mange som er i din situasjon, HI, og jeg er glad for at du ikke bare aksepterer det slik som mange andre. Så lenge du vet ikke barna vil lide om du drar ut noen kvelder så er nok det det lureste.

 

Husk ogå på at de fleste menn trenger at du konkretiserer veldig hva du mener når du uttrykker hva du vil,- ikke bare at dere skal stå sammen, men at han må tilbringe mer tid hjemme og gi deg mer tid til studiene.

 

Klem,

[Anonym bruker]

Hei! Nei, jeg vil ikke akseptere eller godta. For jeg mener at man er likeverdige i et forhold og at motgang og gleder skal være likt. Det er ikke OK for meg at min gjøren og laden er mindre viktig enn hans. Greit nok, jeg tjener ikke noe særlig nå, men hvis jeg får tid med studiene mine, så vil jeg om et par år sitte med en bachelorgrad og en inntekt på 350 tusen i året i startlønn. Derfor er det jeg gjør viktig, jeg sikrer at vår økonomiske fremtid blir bedre, samt at jeg anser meg som en viktig rollemodell for barna mtp utdannelsen min.

 

Det er fullt mulig at stemningen hadde vært bedre hvis jeg oppførte meg som en 50-tallshusmor, men det er ikke meg. Og han forelsket seg i meg engang, og han var fullt klar over meningene mine.

 

Dessverre ble han "skittviktig" etter han påtok seg vervet som hovedtillitsvalgt. Tror han føler seg som en stor kar når han stadig drar på kurs eller møter.

Også glemmer han at innsatsen på hjemmebane er minst like viktig, om ikke mer...

 

Klem tilbake fra HI

[Anonym bruker]

Høres ut som det er for mye for dere begge ja. Hvorfor ikke ha barnet et par dager i bhg så du får lest litt?

 

Tror faktisk ikke det er noe galt med noen av dere men at dere har havnet i en ond sirkel.

 

Jeg hadde bare bestilt en time hos familiekontoret. Greit å få luftet seg med en tredjepart. Jeg hadde også søkt bhg. Og gått til innkjøp av en kalender. Plott inn dine eksamensdager og fortell at tre dager før disse må han være hjemme.

[Anonym bruker]

Jeg var så naiv at jeg tenkte jeg fint ville klare å være student og hjemmemamma. For det er så herlig å ha så mye tid med yngstebarnet mitt! Jeg koser meg som hjemmemamma, men men men. I disse tider så kjenner jeg veldig på at jeg bet over mer enn jeg kunne tygge. For det er unektelig vanskelig å være en flink student og en flink hjemmemamma.

 

Jeg bestiller en time hos fvk, så får han komme om han vil. Jeg tror ikke vi vil komme oss gjennom dette uten hjelp. Vi har hatt dårlige perioder før, men vi har alltid elsket hverandre, så det har gått bra. Nå ser det ut til at kjærligheten er borte, og da er det verre å komme seg gjennom det. Men om vi kommer gjennom det, kanskje vi oppdager at vi ikke sluttet å være glade i hverandre likevel?

[Anonym bruker]

Ofte kan kommunikasjonen bli anklagende, og hvis man opplever å bli angrepet av "du gjør ditt, datt, men ikke det og det", så kan man ende opp med å angripe tilbake istedenfor å ta til etterretning hva som blir sagt. Da kan det hjelpe å formulere seg slik: "Jeg opplever og føler det slik, og ganske konkret slik, hva tenker du om det?"

Det kan hjelpe å sette seg ned og kommunisere rolig, men hvis du er som meg, så tar følelsene overhånd, så da er det bedre å skrive et brev;)

Var dere forresten enig i at du skulle utdanne deg? For muligens så ser han ikke at din utdannelse er positivt for hele familien, og ikke bare for deg. Og så kan du jo spørre om hans verv er kun for hans egen del, eller om han mener at alle disse ekstra kursene vil hjelpe familien og? Ikke sånt å forstå at han ikke skal kunne realisere noen drømmer eller ambisjoner, men det skal ikke gå så mye ut over familien mener jeg.

 

[Anonym bruker]

"Jeg føler meg nedgradert til kokk, hushjelp og barnepike."

 

Du forventer at han skal delta 50% i dette? Jeg beklager, men det er nok ikke realistisk. Hilsen meg som er blitt mer konservativ med årene.

 

[Anonym bruker]

Du får være så konservativ som du lyster, men jeg mener at min verdi er større enn som så. Vi var to om å starte en familie, vi skal være to om å drive den.

 

Før tredjemann ble født, så delte vi alt, uten protester fra noen. Han tok like mye del i barna og husarbeid som jeg. Jeg leste her inne om klager fra damer og tenkte; Herrefred, for noen skapninger de har funnet seg.

Og nå har jeg en slik skapning selv.

 

Antakelig bærer jeg mye skyld selv, for det året jeg hadde permisjon fra skole og jobb, så tok jeg over. Og nå er han bortskjemt og innser ikke at den tiden er forbi.

[Anonym bruker]

Vi var enige om utdannelsen. Han visste at jeg ønsket noe mer enn å jobbe i butikk. Jeg har ikke utdannet meg før nå fordi jeg ikke visste hva jeg ville utdanne meg til.

Men så har jo virkeligheten inntatt oss, det er en ting å tenke seg hvordan det kan bli, noe helt annet å leve slik det blir.

I tillegg synes han det er helt greit at min årslønn vil stige med over 100 tusen i året, og mer til etterhvert som jeg får ansennitet og erfaring.

Men han tenkte vel ikke på at jeg er student døgnet rundt, det er ikke som å jobbe i 7.5 timer, for så å dra hjem og ikke tenke mer på jobben.

 

Han har selv sagt at han har disse vervene for egen del. Han ønsker mer erfaring og har en ambisjon om å til slutt jobbe direkte for fagforeningen. Jeg må tilstå at jeg ikke reagerte positivt da han kom hjem fra et møte tidlig i høst og fortalte at han nå var hovedtillitsvalgt for hele bedriften og ikke bare sin egen avdeling. For jeg tenkte og visste at vervet ville føre med seg mye ekstraarbeid som ville spise opp av en allerede trang familietid.

 

Jeg er nok et følelsesmenneske. Jeg kjefter og banner, jeg anklager han. Jeg er ikke noen helgen! Og jeg blir så sinna når han ikke forstår meg. Når han viser meg kulde og likegyldighet.

Jeg føler meg overkjørt og han fatter ikke hvorfor. Jeg føler han undergraver viktigheten av det jeg gjør.

Og han fatter ikke hvorfor jeg er sint fordi han ikke spurte meg på forhånd, før han sa ja til å bli hovedtillitsvalgt.

 

Kommunikasjonen er sviktende, for å si det mildt. Takk for gode tips

 

HI