Hvordan få til samvær uten biomor?

[Anonym bruker]

Min mann fikk et barn, MOT sin vilje, da vi hadde gått fra hverandre. Nå har vi endelig funnet sammen igjen, men det holder på å ødelegges av biomor. Han har ikke hatt samvær siden barnet ble født, fordi vi ble enige om at samværet skulle skje hele veien med oss begge to tilstede. Og dette nekter biomor. Hun mener at samværet skal skje i hennes hjem, til barnet er "kjent" med far. Og da skal bare far være der!!!! Jeg har sagt til henne at jeg nekter dette og at jeg har like mye plass i samværet som far. Ikke stoler jeg på henne heller og det vet hun. Likevel gjør hun dette mot meg!!!!!!

Så hvordan kan vi få til samvær fra dag 1, hvor biomor ikke er tilstede og jeg får være med????? Vi vil ikke involvere barnevern eller andre vi ikke kjenner.

Barnet er 2 år

[Anonym bruker]

Synes du er unødvendig vanskelig her. Om jeg hadde et barn med en mann som hadde en annen kjæreste hadde det overhodet ikke vært aktuelt at hun skulle være tilstede under samværet i starten. Du har da ikke en like stor plass i samværet - det er han som er far, det vil alltid være sterkere enn å være stemor. La far ha samvær med biomor tilstede, så vil det etterhvert bli naturlig at barnet kan komme på overnatting til dere osv. Synes det er ansvarlig og fint av henne at hun vil at barnet skal bli kjent med far med henne tilstede, og at far og barn får bli kjent uten at du står der og overvåker.

[Anonym bruker]

ha barnet hos dere... for meg hadde det vært uaktuelt at far skulle dratt hjem til bimor på samvær!

[Anonym bruker]

Det handler da ikke om at jeg skal overvåke!! Men han og jeg er jo også en slags familie og det tar hun ikke hensyn til, når hun utestenger meg. Han og jeg er ett og det må hun godta! Hvis ikke kan hun glemme samvær

 

HI

[Anonym bruker]

Hehe .. dette var som å lese min egen situasjon, som vi nettopp har vært gjennom..

 

Her fikk mannen også ett uplanlagt barn i en tid vi var fra hverandre, var slutt mellom oss noen måneder.

 

Vi prøvde også på at jeg skulle være med osv, men mor tullet til hele tiden.. av og til var det greit at jeg var der, andre ganger nektet hun.

 

Tilslutt var det ikke noe annet å gjøre enn å ta det med familievernkontoret, og der ble jeg helt skviset ut.

Far måtte hjem til mor å ha barnet der osv osv.(mor skulle holde seg i bakgrunnen da). De skulle bli kjent, før jeg kom inn i bildet. Dette forstod jeg jo egentlig, men temmelig surt når forholdet mellom far og mor (og meg og mor) var helt på trynet og mor er ustabil.

Tok ett par mnd, og så fikk vi endelig begynne å ha barnet hos oss.. Mor prøvde seg først med at jeg ikke fikk være der i begynnelsen, men gav seg fort når vi ikke hørte på det. (Jeg mente at hun ikke kunne kaste meg ut av mitt eget hjem, og at det er opp til far hvem han lar være rundt ungen når han har henne).

 

Så dessverre, det er ikke så mye dere får gjort når mor nekter.. Barnet her er forresten like gammelt som hos dere.

 

Selv om vi gjerne liker å tro det, så har vi ikke noe rettigheter som stemor.. Alt dreier seg om bio foreldre og barnet.

[Anonym bruker]

Hva med den stakkars ungen som ikke har møtt sin far? Det er totalt uansvarlig å sende en toåring hjem til to vilt fremmede mennesker! Enkelte kvinnfolk er så sjalu at det er kvalmt - tenk på ungen og ikke på at de udugelige mannfolkene deres skal knulle biomor.

[Anonym bruker]

Unskyld med 12:04, men en sender da ikke barnet til noen hun aldri har møtt før!!!!! Og hvertfall ikke med en stemor som er så territorieavhengig

[Anonym bruker]

Meg,meg, meg.. Det er alt jeg leser ut av innlegget ditt.. Mannen din var ute med snoppen og gjorde en kvinne gravid, hun står da selvsagt fritt til å velge abort eller ikke, og hun valgte å beholde barnet.. Til opplysning - dette er risikoen ved å ha sex og den risikoen tok mannen din og må da selvfølgelig ta konsekvensen..

Du mener i fullt alvor at dere skal røske med dere et barn som ikke kjenner dere for du nekter far å være sammen med henne??? Hva med barnet oppi dette? Selvsagt skal mor være tilstede mens pappaen blir kjent med barnet, og jeg skjønner godt at hun ikke vil ha deg tilstede. Du har ingenting med dette barnet å gjøre uansett hvor mye du freser og hyler.. Du inviterer ikke akkurat til dialog med utsagenene dine så her har dere bare to valg - å rette dere etter barnemor, eller la være å ha samvær... Håper pappaen er sterk nok til å velge for SEG og SITT barn og ha samvær hos biomor til han er såpass kjent med barnet at han kan ta det med seg ut... DA først kan du involveres og være med på samvær...

Beklager å si det - men du er et sånt type kvinnfolk som gir andre normale kvinner dårlig rykte på seg som vanskelige, bitchy og irrasjonelle...

[Anonym bruker]

HI, du må da ha en udugelig mann. Som godtar at du står i veien for at han skal bli kjent med sitt barn. Han kan umulig være mye ansvarsfull når han er villig til at mor - og dermed sitt eget barn - kan glemme samvær hvis hun ikke godtar at den kontrollerende damen til far krever å ha en like stor plass som ham.

[Anonym bruker]

Det handler faktisk bare om barnet og foeldrene. Ingen andre har plikter og rettigheter overfor barnet!!

[Anonym bruker]

Bra sagt 12:08. Me like

[Anonym bruker]

så det skal altså gå utover barnet at du ikke stoler på henne? samvær er til for barnet ikke for biomor, ikke for deg, ikke for far...Jeg skjønner deg, det gjør jeg - men for barnets skyld bør man kunne svelge noen kameler og få til ett samarbeid. Jeg har selv svelget noen store kameler, etter at min mann flyttet fra meg og rett inn til ei ny som ble gravid umiddelbart - men når jeg ser hvor bra barnet vårt har av at jeg svelger kamelene og skjønner at enkelte ting er som de er og velger å gjøre det beste ut av det, så er det veldig verdt det

[Anonym bruker]

Er du seriøs?

 

du kan da virkelig ikke mene at denne moren skal sende sin datter til 2 mennesker hun knapt kjenner?! Ingen mor gjør noe slikt, er jo en grunn til at tilogmed tilvenning i barnehage er over noen dager.

 

Tror neppe dere får til at dere får samvær alene fra dag 1. Du må skjerpe deg, og ikke være så egoistisk, dette handler ikke om deg eller dine følelser. Det handler om en liten jente som skal få lov til å bli kjent med faren sin i rolige, kjente omgivelser der BARNET er trygt. Ikke du!!!

[Anonym bruker]

Si meg, er du fullstendig tjukk i hue???

 

For det første; hvordan klarte mannen din å få barn mot sin vilje? Ble han voldtatt, eller har ingen lært ham at sex medfører risiko for graviditet?

 

For det andre: DU har ingen rettigheter til barnet. Dette er barnet til mor og din mann. Du og mannen din kan ikke bli enige om noe som helst om angår samvær, det er det mor og mannen din som skal. Og SELVFØLGELIG skal samværet skje i mors hjem til far og barn har blitt kjent. Det er også det som blir anbefalt av Familievernkontoret i sånne situasjoner.

 

DU er faktisk ikke i en situasjon hvor du kan nekte noe om helst! Et lite barn vokser opp uten å kjenne faren sin fordi DU er sjalu på mor!! Du har faktisk valgt å bli hos en mann som har fått barn med en annen; da får DU ta konsekvensene av det, ikke et uskyldig barn!

 

Hva har det uansett å si at du ikke stoler på barnemor? Hvorfor trenger du å stole på henne? Er du redd for at mannen din kaster seg over henne og knuller henne igjen? Da er det i så fall mannen din du har et tillittsptoblem til.

 

Hvis du slutter å kreve, forlange og nekte, og heller spør mor om du kan få være til stede ved samvær, så kanskje hun blir vennligere innstilt til deg og lar deg være med. Nå har hun deg i vrangstrupen, og det forstår jeg godt, når du ikke lar far og barn bli kjent pga din sjalusi.

 

Du kan altså ikke kreve en dritt hva samvær med dette barnet angår. Ta deg sammen, og la far og barn bli kjent. Hvis du gjør det, så kan barnet etterhvert være hos dere på samvær uten at mor er til stede. Men det er en lang vei dit.

[Anonym bruker]

"Han og jeg er ett", sier du hi, som en forklaring på hvorfor du skal henge rundt og passe på når far skal prøve å bli kjent med barnet sitt.

 

Nei. Dere er ikke ett. Dere er to selvstendige personer som, til tross for at dere velger å dele livet sammen, også lever to individuelle liv.

 

Dere var ikke "ett" når mannen din lagde barn med en annen, og dere er ikke "ett" når far skal etablere et forhold til barnet sitt.

[Anonym bruker]

" Jeg har sagt til henne at jeg nekter dette og at jeg har like mye plass i samværet som far."

 

Helt feil. Du har like lite krav til samvær med ungen som det jeg eller naboen min har.

 

Hvem er det du egentlig du tror du er? Som lar et lite barn vokse opp uten å kjenne pappaen sin pga DINE issues? Som lar et barn ta straffen for det faren har gjort, mens faren er inni varmen hos deg igjen?

Jeg tror faktisk aldri jeg har lest om en større drittkjerring enn deg her inne.

 

Og litt av en "mann" du har forresten. Som lar en egokjerring som deg bestemme at han ikke skal få se sitt eget avkom. Er det mulig å synke noe lavere?

Så gratulerer med ham...

 

Lurer på hvordan barnet kommer til å se på dere når det blir større, og lærer hvorfor hun aldri ble kjent med faren sin...

[Anonym bruker]

Synes dere er litt vel hard mot HI.

 

Joda, det er sant som dere sier, hun har ingen rettigheter og dette er noe far må gjennom selv, for å bli kjent med barnet sitt.

 

Men jeg forstår veldig godt at dette er vanskelig for HI.. Hun er usikker i forhold til barnets mor og det er ingen ønskesituasjon. Tror de fleste i en sånn situasjon hadde følt at det var vanskelig.

Dette er jo ikke snakk om ett barn som har vært der hele tiden, men ett barn som ikke var planlagt som "plutselig" har dukket opp.

 

Jeg vil anbefale dere (eller far rettere sagt) å ta kontakt med familievernkontoret, rett og slett fordi da er det lettere å få til en avtale og for å samarbeide, far og mor i mellom. Istedenfor at det kanskje blir problemer og misforståelser i forhold til hvordan man skal gå fram.

 

Du er nok nødt til å bite i det sure eplet og la far ta dette alene den første tiden, men jeg tror det vil være lettere å forholde seg til en avtale enn at mor og far skal prøve å finne ut av ting på egen hånd.

 

Selv om du synes det er vanskelig og at du ikke takler mor, så tror jeg heller ikke du hadde sendt ditt barn avgårde med to fremmede, hvis situasjonen var omvendt.

 

At HI virker veldig egoistisk og tankeløs i sitt innlegg er vel rett og slett pga frustrasjon og usikkerhet?

[Anonym bruker]

Jeg er selv stemor, om enn ikke i samme situasjon som dere.

Men her må dere kanskje svelge en kamel eller syv og starte et sted. Far og mor sammen med barnet, etterhvert far og barn og du. Veien mellom kan bli lang, men Stol på hverandre (altså, du må stole på din mann), ha tydelige avtaler og forsøke å gjøre det beste for den som er tapende part her - barnet.

 

Et to år gammelt barn som enda ikke har sett sin far vil det ta sin tid å lage en relasjon til. Og for barnet er det far som er viktig!!

 

Jeg forundres stadig over korttenkte voksne som setter seg selv først og som nummer to, tre og fire til barnet kommer til sist i køen. Skjerpings!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du ikke ønsker å sende mannen din til eks-elskerinna. Det hadde jo ingen hatt lyst til!

MEN:

Ingen mor sender barnet sitt til fremmede mennesker. For at dere skal kunne ha samvær med barnet hjemme hos dere, så må tilvenning skje i første omgang hjemme hos mor, slik at barnet føler seg trygg. At mor ikke ønsker å ha deg der - det skjønner jeg også.

 

Hvorfor har ikke far hatt samvær før?

 

Kansje det beste for dere alle er at far ikke har samvær? Så slipper dere denne runddansen?

 

Hvis dere vil at far skal ha samvær - så må du nok bare bite i det sure eplet og la han dra hjem til barnet i noen måneder...

 

Skikkelig kjedelig situasjon din mann har satt dere i!

[Anonym bruker]

Hun legger skylden på biomor for at forholdet mellom far og barn "ødelegges" (hennes ord), mens i realiteten et det HUN som sørger for at far ikke blir kjent med barnet sitt.

 

Hun fraskriver seg alt ansvar for situasjonen og legger alt på mor. Veldig usympatisk. Og mannen hennes et bare et stakkars offer så klart. De pleier å være det, disse mennene som puler på seg unger med andre. Rart med det.

[Anonym bruker]

Det som er anbefalt er at far har hyppig og kort samvær med barnet i kjente omgivelser (hjemme hos mor). Gjerne 1 time flere ganger i uka så barnet kan bli kjent med far. Etterhvert så utvider man samværet og på sikt kan barnet bli med far alene.

 

Du må huske på at dette er et BARN. Et barn som ikke kjenner dere. Jeg sender ikke mitt barn avgårde til folk hun ikke kjenner. Ville du gjort det?

 

Selv om far er far så er han for barnet en ukjent mann. Så jeg er helt enig med "biomor", dvs. MAMMA, og ville heller aldri sendt barnet alene til mennesker som for barnet er fremmede!

 

(ps. du har ikke krav på å få bli med hjem til mamma`n og barnet)

[Gjest tilda med to små <3]

Vet du, her må du sette egne behov til side og begynne å fokusere på barnet! Barnet kjenner enda ikke sin far og dette er noe barnet må få gjøre på egne premisser og i kjente omgivelser. Ingen vettuge foreldre vil sende barnet alene til en voksenperson det ikke kjenner!

 

Så, her må du bare bite i deg egne behov og vente til barn og far er blitt så godt kjent at barnet alene kan komme på besøk til dere.

[Anonym bruker]

Vet du, HI... For hvert svar jeg leste nedover her så ble jeg mer og mer sint på deg. Jeg pleier ALDRI å gå til personangrep, men fy f%¤n for ei møkkakjerring du er!!!!

 

Man trenger ikke være en rakettforsker for å forstå at du er bitter for at mannen din har pult på seg et barn i "pausen" deres. Men med mindre mannen din var fraværende i seksualundervisningstimene på skolen så vet han hvordan barn blir til. At han ikke brukte kondom er hans egen skyld, ikke denne dama sin. Så det første først; rett sinnet ditt dit der er berettiget; nettopp mot mannen din!

 

Det at han ikke har fått hatt samvær med barnet sitt er forståelig, utifra hva du beskriver. Med det mener jeg at jeg forstår mor og støtter henne i valget 100%. DU har ingen rett til å kreve å få være tilstede. ALLE anbefalinger fra barnepsykologer, fvk, bufetat.. you name it.. ALLE sier det samme; samvær skal skje i barnets vante omgivelser, altså i deres tilfelle, hjemme hos mor. Dere kan t.o.m dra det til retten, men en domstol ville aldri dømt samvær i ukjente omgivelser med kun ukjente mennesker til stede.

 

Tror dessverre du bare må tøyle sjalusien din, HI.. Dette er far og mor sitt barn, DU må dessverre stille i andre rekke. Barnet kommer alltid til å være en del av han, uavhengig av om dere holder sammen eller ikke. Selv om du føler eiertrang ovenfor mannen din så vil dette barnet ALLTID være viktigst for han (får man håpe, om dette ikke er verdens største tøffelhelt)..... Så dessverre; her må du bare vike unna og la far og barn få knytte bånd før barnet kan komme til dere på overnatting.

[Anonym bruker]

HI, kom tilbake til virkeligheten! Du skal selvsagt ikke være med på samvær mens far blir kjent med sitt barn. Du har ingen rettigheter, hverken moralske eller juridiske.

 

Vær et voksent mennesker, slutt og ødelegg for far og barn

[Anonym bruker]

Her er dere altså 3 voksne mennesker som ikke klarer å samarbeide. Den største taperen i den røren dere 3 voksne lager er faktisk en helt uskyldig 2 åring!

 

Se å ta dere sammen!

 

Fokuser på hva som er viktigst her. Om "biomor" er vanskelig iht å ha deg til stede, så trekker du deg ut! For barnets skyld. Når forholdet blir midre komplisert mellom mor og far kan du komme på banen.

 

Det er klart du er og skal bli en del av barnets liv, men det er ikke det som er viktigst akkurat nå.