Hm, var til utredning for bokstavsdiagnoser igår.

[Anonym bruker]

Og jeg sitter vel ærlig talt igjen og føler meg litt.. tja.. ikke hørt kanskje. Jeg gikk gjennom testing igår, med mange ulike oppgaver som å gjenta mange ord på rad, trykke på bokstaver på en skjerm, peke på samme rekkefølge som psykologen etc.. Jeg var veldig god på mye og innenfor normalen på omtrent alt.

 

MEN... Han hørte overhodet ikke på at jeg sliter i alle relasjoner, ofte står som et spmtegn når noen prater til meg, ikke vet helt elementære ting (tok feks mange år før jeg forsto at feriepenger i bunn og grunn må bruke til faste utgifter), har skikkelige opp-og-nedperioder, er avhengige av store forandringer jevnlig (ca hvert år), klarer ikke planlegge noe (!), glemmer ting jeg og samboeren har pratet om allerede neste dag (feks oppdragelse), lærer ikke av egne erfaringer.

 

Er dette virkelig bare normalt? Må si jeg ikke ble beroliget egentlig, men... Jeg må kanskje bare innse at folk er forskjellige som han sa..

[Anonym bruker]

Hva er bokstavdiagnoser?

 

 

[Anonym bruker]

Sorry. Det er feks asperger syndrom, adhd/ add, tourettes..

[Anonym bruker]

Bokstavdiagnoser er da ikke noe begrep? Har jobbet innenfor feltet i mange år og aldri hørt det før.

 

Ang plagene dine er nok dette innenfor normalen. Og trenger ikke ha sammenheng med en diagnose. Men det kan feks henge sammen med forhold i fosterliv, oppvekst og barndom, uten å gi en konkret diagnose.

 

Mange sliter med det du skriver, men ikke alle får like mye plager. Diagnose eller ikke så må du lage deg systemer for å huske, være konkret i hva livet ditt skal bestå av, innrette deg etter at du feks ikke kan flytte milevis flere ganger i året for barnas skyld osv.

[Anonym bruker]

Jeg føler likhet med mesteparten av det du skriver, og jeg har ikke noe diagnose!

Er det blitt for lett å skylde på noe?

Man må bare ta seg sammen og planlegge bedre;)

Jeg er enda ikke blitt flink til det og er midt i 30 åra:-P

[Anonym bruker]

Bokstavsdiagnoser brukes hvertfall blant oss foreldre til barn med disse diagnosene. Derav forumet Bokstavbarna feks.

 

Om det er lett å skylde på diagnoser? Tja, egentlig har det jo ikke noe å si verken fra eller til for andre, om jeg hadde fått en diagnose. Det er kun for min egen del at jeg ville vite. Så jeg vet ikke om det kan kalles å skylde på. Men ja, det hadde vært ålreit hvis det kunne vært en forklaring. Da hadde jeg forstått mer av meg selv, uten tvil. Og ikke minst, jeg kunne truffet andre i samme situasjon. Nå har jeg på en måte ikke noe å gå på, annet enn at jeg uten tvil er annerledes enn de fleste andre. Ikke engang med foreldrene mine kan jeg prate normalt. Jeg blir nervøs, vet ikke hvor jeg skal kikke, prater med rart toneleie etc.

[Anonym bruker]

Det er typisk for elendig selvtillit:(

Du føler ikke at noe du sier eller gjør blir sett på som noe annet enn teit, rart, dumt, føler man ikke er pen nok, tynn nok osv.

 

[Anonym bruker]

De fleste som oppsøker hjelp lider stort sett av dårlig selvtillit, det blir vel snart en egen diagnose. Det blir litt som hypokonderi, som kan være alvorlig dersom man er hardt rammet. Det er bare det at vi tror at alle andre har det så lett, og at alt skal bli så mye lettere med en gang vi får en diagnose, og at det sikkert finnes en medisin for det.

 

Kan nok hende at du kan få en diagnose, men sannsynligheten er stor for at du må ordne opp i livet ditt selv likevel.

[Anonym bruker]

Kjedelig at du ikke følte at han hørte på deg. Det du fortalte tar han nok med i vurderingene sine uansett. Det kan være mange grunner til at du sliter med opp-og-ned-perioder, at du syns det er vanskelig å få med deg grunnleggende ting og planlegge framover. Trenger ikke være bokstavdiagnose, kanskje kommer psykologen noe som passer for deg. Det viktigste er jo at du får hjelp til å strukturere hverdagen slik at svingningene ikke blir så store og du klarer å fungere så godt som mulig!

 

Sliter forresten selv med noe av det du nevner, og hos meg handler det om følelsesmessige ting. Jeg har for eksempel lært meg å unngå å tenke på ting jeg ikke har lyst til å tenke på. Dermed klarer jeg jo å glemme det meste! Og når jeg har en dårlig periode, hører jeg knapt hva andre sier til meg... For meg handler det om ting jeg har med meg i bagasjen, for deg kan det hende det handler om helt andre ting. Diagnosen i seg selv er ikke det viktigste, men det at du kan få hjelp!

 

 

[Anonym bruker]

Veldig merkelig at en som har jobbet innenfor feltet i årevis aldri har hørt begrepet bokstavbarn.

[Anonym bruker]

Men jeg syns ikke jeg har dårlig selvtillit egentlig. Jeg føler meg i utgangpunktet ikke mindre verdt, jeg føler meg fin, tynn nok, pen nok, søt nok etc. Men nei, jeg føler ikke at jeg strekker til i sosiale sammenhenger, men det er jo ikke en følelse, det er fakta. Egentlig føler jeg ikke at alt jeg sier er teit, dumt eller rart. Jeg har bare ikke så stort behov for å si noe som helst, og når jeg først gjør det krøller det seg gjerne litt. Men jeg har egentlig slett ikke negative tanker om meg selv.