Hadde ma på mandag, lufter meg litt.

[Anonym bruker]

Uke 10: Jeg begynner å spotte og har litt smerter. Jeg får komme til jordmor som leter etter fosterlyd/bevegelser uten å lykkes. Hun sender meg til sykehuset. Legen setter inn ultralyden og det tar meg nøyaktig et sekund å se at babyen min er død. Jeg var til ul i uke 6 hvor alt så tilsynelatende bra ut, rett etterpå sluttet hjerte å slå.

 

Legen prøvde å være forsiktig og startet med å si: "Dette ser ikke ut som et foster i uke 10,desverre". Jeg strigråt og sa: "Jeg ser at dette er et foster i uke 6/7. Jeg ser at det ikke har vokst siden sist. Og jeg ser at hjertet har sluttet å slå." Jeg gråt og gråt.Overlegen strøk meg over kinnet.

 

Dagen etterpå ble jeg innlagt på gyn.for å igangsette kontraksjoner. 4,5 timer senere kommer verdens minste knøtt til verden. For MEG var dette en baby, for MEG er jeg englemamma og jeg MÅ få lov til å sørge...bare en liten stund...

 

Jeg skjønner at dette er noe som skjer de fleste damer en gang iløpet av livet -noen opplever det også flere ganger. Det er grusomt og urettferdig. Det er navneforslag, tanker, drømmer og håp som dør sammen med det lille knøttet. Det går bedre og bedre for hver dag, jeg er tilbake på skolen og jeg prøver å forholde meg til det på en naturlig måte.Det var tross alt naturen som ordnet opp...

[Anonym bruker]

Har selv hatt den opplevelsen på ultralyd...helt grusomt er det. Jeg var i uke 13 og priset meg lykkelig over å være over det magiske 12 ukers-grensa. Babyen hadde sluttet å vokse i uke 8. Jeg var til utskrapning og så heldigvis ikke den lille...

Jeg tok det veldig hardt og skjønner veldig godt alle tankene du sitter med. Det er mange drømmer som er knust og det er en sorg å miste et bittelite barn. Ta tiden til hjelp og la deg selv sørge.

 

Jeg opplevde dette i mai og er nå 10 uker på vei igjen.

Klem

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok det før du klarte å "forsone" deg med det? Det er jo ganske ferskt enda, men jeg merker det blir bedre for hver dag. Kommer mer tilbakefall kan man si og jeg gråter en del enda. Jeg prøver å få dagene til å gå, fyller de med gjøremål og kos med de andre barna. Det er verst på kvelden og jeg liker ikke å være alene enda.

 

Tusen takk for et fint svar og alle lykkeønskninger. Denne gangen går det bra skal du se

[Anonym bruker]

Mente: og jeg sender alle lykkeønskninger til deg

[Anonym bruker]

Det gikk som du sier, bedre og bedre dag for dag. Men jeg syntes det var tungt veldig lenge. Kunne plutselig begynne å grine av småting... Så må nok innrømme at det tok noen mnd før det var "helt greit" igjen.

Skulle hatt termin på mandagen som var og så for meg at det kom til å bli en tøff dag. Men det gikk veldig greit, sikkert fordi det er en ny spire på gang.

Dukka opp delte følelser da testen ble positiv igjen... klarte ikke glede meg, og gjør nok ikke det helt enda heller. Men må på en måte bare håpe og tro at det skal gå bra denne gangen:)

 

Det er veldig individuelt hvordan en reagerer og hvor fort en "kommer over" dette, men alle reaksjoner er riktige. Det viktigste er at du tar sorgen på alvor og tar deg tid til å bearbeide dette. Håper du har noen du kan snakke med. Jeg fant mye hjelp i forumet "Ufrivillig abort" her inne. Litt lite aktivitet der nå for tida, men...

 

Er nok ikke lenge til det sitter en ny spire hos deg også

Stor klem og lykke til til deg også

[Anonym bruker]

Har mistet to i MA og en i SA. Første gangen tok jeg det tungt. Det tok TRE uker fra jeg begynte å blø, til jeg fikk ul på sykehuset (hipp hurra for Haukeland). Det var tre uker jeg tilbrakte i sengen, for fastlegen og legevakta kalte det truende abort, og beordret meg til sengeleie. TRE uker hvor jeg hadde et dødt foster inni meg som kunne vært unngått. Jeg var på UL i uke 11, fosteret hadde vært dødt i fem uker.

Jeg sørget og tok det tungt.

 

Så ble jeg gravid 4 måneder etterpå og fikk verdens skjønneste jente, en vakker skapning jeg ikke hadde hatt om jeg ikke mistet i MA den gangen. Så da ga det mening likevel

 

Da vi prøvde på tredjemann, så ble det ny MA. Da syntes vi selvsagt det var trist, men visste jo at det ikke var liv laga. Da døde fosteret i uke 8, oppdaget i uke 12.

 

Ble gravid på nytt, den gangen med tvillinger. Den ene døde i SA i uke 14. Den andre klorte seg fast. Jeg var så glad for at den ene klarte seg at jeg ikke har sørget over den som ikke gjorde det. Visste heller ikke om tvillingen før jeg blødde den ut på legevakta. UL på sykehuset en time etterpå viste at broren klarte seg fint, for de var toeggete.

 

Det er grusomt å gå gjennom, men heller en tidlig MA/SA enn et barn som dør flere måneder på vei eller like etter fødsel...

 

Lykke til, snart sitter det en spire som blir til en baby

[Anonym bruker]

Tusen takk:) Jeg merker at jeg trekkes mot de jeg vet som har opplevd lignende, og motsatt fra dem som ikke har det. Jeg føler at trøsten fra "uvitende" nesten gjør vondt verre. Ja, jeg har to fra før, men det betyr ikke at jeg har noen å miste. Ja, jeg kan få flere, men det er ikke fem nye jeg vil ha -det var denne. Mange ambivalente følelser, men jeg fant virkelig trøst og håp i ordene dine.

[Anonym bruker]

For meg skulle det vært førstemann og drømmene var mange. Men som du sier, selv om du har to fra før, så har en ingen å miste.

Jeg også snakket mest med andre som hadde gått gjennom dette selv. De andre venninnene sa mye rart, sjøl om de nok mente det godt. Var ei som spurte meg to uker etter utskrapninga; om jeg fremdeles tenkte på den lille vi mista?? Fremdeles?? Jeg ble litt sjokka og sa at jeg nok alltid kom til tenke på den vi mista...

 

Lov å ha mange ambivalente følelser. Er jo ikke så rart heller... Gå fra å ha et foster i magen til å plutselig ikke ha noe der lenger....En føler seg veldig tom etterpå... hele livet slik en tenkte det, har plutselig forandret seg...

 

Håper du klarer å finne trøst i de to nydelig barna du har, og at du kanskje vil lage et nytt søsken til de etterhvert:)

 

Nå er det natta her i huset. Håper du får sove godt:) Er nok forresten lurt å holde på med ting, slik at en ikke bare blir sittende å tenke.

Natta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det er en av tingene jeg "trøster" meg med. Dette kunne skjedd i uke 25, 30, 38 eller 40, sånn sett var det "bedre" at det skjedde nå. Jeg trøster meg med at jeg får bli ferdig med bachloren min og at knøttet mest sannsynlig var veldig syk i og med at det døde. Og kroppen min fungerer for at jeg ikke mistet et tilsynelatende friskt foster. Det er første gang etter to levendefødte friske barn -dermed ble det et sjokk.Jeg var naiv og trodde rett og slett at det ikke kom til å skje meg. Så feil kan man ta, men det var nok ikke, som du sier, liv laga. Veldig fint å høre om tvillingen din:)

[Anonym bruker]

Aner ikke hvorfor det ble så langt tomrom under innlegget mitt...tydeligvis på tide å finne senga:)

[LillaGorilla♥♥]

Mistet i ma i uke 14 for en mnd siden. Fosteret døde i uke 12-13. Har mistet i 2 sa'er i uke 6 og 7 før..

Er en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende, og jeg har vanskelig for å forestille meg at noen faktisk gjør det der frivillig. For det er ingen "klump", det er et barn, og babyen min hadde øyne, ører, fingre og tær..

For meg ble det ekstra dramatisk da jeg mistet fryktelig mye blod, og til slutt endte med blodoverføringer. Dessuten kom ikke alt ut av seg selv, så jeg endte opp med utskraping i narkose til slutt.

 

Det var trist og vondt, og det forsterkes jo av at jeg ikke blir gravid så veldig lett, og at jeg har mistet før. Når det i tillegg ble en så stor belastning på kroppen rent fysisk, så ble det enda tøffere.

 

Men heldigvis er jeg en positiv person av natur, så jeg velger å se på det jeg har. Jeg har ei nydelig jente på 2,5 år, en flott mann, og mange mennesker som bryr seg om meg. JEg har prøvd å fokusere på det som er bra, og det som gjør meg glad, istedetfor å dvele ved det som er vanskelig.

Det som i tillegg har hjulpet meg, er at jeg nå endelig er tilbake på jobb etter flere ukers sykmelding. Jeg har gode kollegaer, og stortrives på jobb, så det var godt å komme litt ut og få "luftet vettet" igjen.

 

Så nå begynner det å komme tilbake til "normalen" igjen, og jeg ser fremover. Det eneste som er tungt nå, er tanken på om jeg i det hele tatt greier bli gravid og bære frem et barn igjen, for det ønsket er stort. Og redselen for å miste enda en gang..

[Anonym bruker]

Uff, duar virkelig hatt det og har det rimelig tøft. Ja, de utvikler seg så fort, så når de er kommet til uke12-13 så er de jo nesten ferdige. Håper det klaffer for oss begge innenfor rimelighetens grenser og at vi da får bære frem de mest verdifulle <3

[Anonym bruker]

Et lite dikt...

 

Nobody Knew You

 

Nobody knew you

" Sorry about the miscarriage dear, but you couldn't have been very far along."

...existed.

 

Nobody knew you

" It's not as though you lost an actual person."

...were real

 

Nobody knew you

" Well it probably wasn't a viable fetus.

It's all for the best."

...were perfect.

 

Nobody knew you

" You can always have another!"

...were unique.

 

Nobody knew you

" You already have a beautiful child. Be happy!"

...were loved for yourself.

 

Nobody knew you

...but us.

And we will always remember

...You.

 

 

[Anonym bruker]

ÅÅÅÅÅ...........

Skjønner deg godt! Selvsagt skal du få lov å sørge !

 

Tusen klemmer fra meg !

[Anonym bruker]

Du har lov til og rett på og behov for å sørge, og sånn er det bare. Sånne hendelser og reaksjonen man får etter dem er hovedgrunnen til at jeg alltid har ønsket å fortelle tidlig når jeg har vært gravid, jeg vil at folk skal vite hvorfor jeg evt faller sammen om jeg gjør det, så jeg får rom til å sørge.

Mistet min første i uke 14, og det var fryktelig vondt. Vi hadde prøvd å bli gravide i fem år, og var helt knust.

Jeg brukte lang tid på å komme over den første sårheten, og det er noe jeg kommer til å bære med meg resten av livet.

Tror ikke min mann tenker så mye på det lenger, men for meg er det noe som alltid vil ligge i meg.

Selv om jeg i dag, faktisk 11 år etter, har tre supre unger som jeg er enormt takknemlig for, er dette en del av meg for alltid på godt og vondt.

Barnet jeg aldri fikk har gitt meg innsikt og forståelse, og har bidratt til at jeg vet å sette enormt stor pris på det jeg har. Jeg velger derfor å se på barnet jeg ikke fikk som en stor gave til sine søsken, barnet har gitt sine søsken en mamma som vet å sette pris på hvert minutt hun har med sine barn.

Sender deg gode tanker og ønsker deg lykke til videre. Klem

[Anonym bruker]

Det må være "lov" å sørge litt over "det som ikke ble" også.. Jeg startet i en alder å 36 denne "forplantelsesprosessen".. Og det gikk 2-3 år før vi fikk en flott liten poden.. Pga keisesnitt måtte jeg vente et år med å prøve på nr 2. Etter ca 3 mnd ble jeg gravid, ( da hadde jeg bikket 40 år) og tenkte "skulle det gå så greit" denne gang...

Etter 9 uker fikk jeg blødninger, og etter noen dager var jeg innom legevakt på kvelden pga smerter (og hva skjer er det normalt/forsatt håp, for blødninger kan man jo få), det sa legen(dame) at det var nok en abort.. Og hun kunne ikke forstå hvorfor vi var så "lei oss". (Vi er vel lettrørt både jeg og mannen) "Jeg hadde jo et barn fra før, og kunne få flere!" Jada, han brukte vi vel 2-3 år på å lage, og man blir liksom ikke MER fruktbar etter fyllte 40 år!!

 

Vi fikk mast oss til UL på sykehuset, og i tlt fremstilte hun oss vel mer eller mindre som "hysteriske!" På sykehuset traff vi ein hyggelig lege, fikk UL, og det var faktisk fosteret, men det så ut som bare 7 uker...

 

Vi dro hjem, med forsatt håp... Nå gikk det jo galt dagen etter, det forsto jeg selv. Var innom sykehuset noen dager etter og alt var borte.

 

Tenkte på denn ufølsomme legen på legevakten som nærmest garanterte meg å bli gravid igjen, fordi jeg hadde fått ET barn før... Var tenkt å skrive brev, men gjor det ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det mange ikke ser ut til å forstå er hvor mange tusen tanker og drømmer og planer som raser gjennom hodet idet vi står her med en positiv test i hånden! Og nøyaktig like mange blir knust i det vi får vite at det ikke har gått bra likevel. Jo lenger tid det går jo lenger blir fallet ned i avgrunnen.

 

Jeg har opplevd det samme som deg to ganger. Begge gangene var jeg kommet til uke 16. Null blødninger, ingen tegn til at noe var galt! Men første gang hadde fosteret sluttet å utvikle seg i uke 13 og 2 gang var det så tidlig at det bare var en fostersekk igjen. Første gang måtte jeg føde, det var vondt! Både fysisk og psykisk. Vi hadde en liten minnestund og begravelse etterpå, jeg var sykemeldt i en måned. Andre gang fortalte magefølelsen meg at alt ikke var som det skulle. Men likevel null fysiske tegn på at noe var galt. Helsevesenet tar deg ikke inn på magefølelser... Men jeg fikk mast meg til en ul og der ble mistankene mine bekreftet. Klarte ikke snakke sammenhengende i flere uker, gikk helt i min egen verden, var sykemeldt i 3 uker. Det med å jobbe for å få vekk tankene fungerer ikke for meg...

 

Nå er jeg gravid på ny, for 7 gang. Jeg har 1 datter. Jeg er livredd! Klarer ikke tenke på annet, veksler mellom håp og fortvilelse, god og dårlig samvittighet for alle mulige slags tanker. Tør ikke tillate meg å tro at det går bra og har dårlig samvittighet for det. Har også dårlig samvittighet om jeg plutselig TROR at det skal gå bra! Og så har jeg igjen frykten for hvordan jeg skal takle å miste enda en gang. Prøver så godt jeg kan å jobbe og være en god mor og kone hjemme men jeg blir ofte helt fjern og utrolig sliten. Får heldigvis god oppfølging av gyn men det begynner ikke før i uke 7, det er 1.5 uke til...

[Mamma`n til Will& Ailo]

Så trist at du mistet. Jeg har selv mistet 5 ganger mellom mine 2 gutter.

2 graviditeter utenfor (første gang måtte jeg fjerne ene egglederen) 2 sa og en ma. Ma jeg hadde ble oppdaget i uke 11, men det hadde sluttet og utvikle seg i uke 5. Jeg gikk en mnd etter det ble oppdaget til kroppen ordnet opp i det selv.

 

Men idag har jeg en herlig gutt på 4 mnd som jeg ikke ville ha hatt om jeg ikke hadde mistet de 5 gangene. Jeg går ikke å tenker på at jeg kunne hatt de barna jeg mistet , men gleder meg over at jeg har 2 flotte friske barn. Nesten alle kvinner opplever en sa og det er kroppens måte og ordne opp på.

 

De beste for meg var og tenke at det ikke var meningen at jeg skulle ha de barna, livet gikk videre og vi prøvde igjen og til slutt gikk det bra

 

Masse lykke til og ikke gi opp, neste gang sitter spiren

[LillaGorilla♥♥]

Ja, man får mange håp og drømmer, som aldri blir noe av når man mister. Det er vel det som gjør mest vondt, alt som ikke fikk lov til å bli.

For meg var det BARNET mitt.

Det er klart at jeg er "glad" for at det skjedde nå, og ikke om flere mnd, men det forandrer ikke det faktum at jeg mistet et _barn_.

 

Og det er klart at det hjelper å ha et barn fra før, men det gjør likevel ikke ønsket om flere barn noe mindre! Og akkurat det tror jeg endel sliter med å forstå. Jeg ønsket meg jo dette barnet like mye som hun jeg har.

 

Det som irriterer meg, er jo det at man ikke får noe hjelp å snakke om når man har barn fra før. Jada, jeg skjønner at jeg havner bak dem som ikke har noen, men skal det være sånn at jeg må nødt til å gå gjennom dette enda flere ganger for at noe skal skje?

Jeg kommer vel til å være hysterisk om jeg blir gravid igjen, for denne gangen var jeg på ultralyd i uke 8 og så hjerteaktivitet, og dessuten hadde jeg passert den "sikre" grensen. Men likevel gikk det galt. Og da kan det jo fort gjøre det igjen...

[Anonym bruker]

Det er en mager trøst at du ikke er alene om dette. For meg tok det dessverre lang tid før kroppen aksepterte at den ikke var gravid lengre. Når den hadde gjort det, gikk det greit også mentalt med meg.