Jeg er så sær, og ødelegger mye for meg selv...

[Anonym bruker]

Kort oppsummert;

 

Har 2 barn, hvorav 1 av de er veldig krevende

Har full jobb

Har hus og alt som følger med

Har mann

 

Det er bråk rundt øra mine fra 6.30-19.30 HVER dag.....

Hverdagen går i ett hele tiden, og i helgene pusser vi opp i huset. Jeg er så lite sosial. Jeg orker ikke å være sosial på kveldene/helgene. Jeg trives aller best i mitt og mannens selskap, og syns det er et tiltak å være så sosial bestandig. Jeg sier alltid nei til det jeg blir bedt på, fordi jeg ikke orker. Hver dag med det eldste barnet er en kamp, og når de er i seng orker jeg ikke tanken på å gjøre noe..jeg vil bare ligge i sofaen og ha det stille....

 

Hvordan skal jeg klare å komme meg litt ovenpå? (er nok litt smådeprimert av å være så sliten bestandig også) Jeg VIL jo være sosial, jeg bare orker ikke....Men det ender jo opp med at jeg er den som alltid sier nei, og tilslutt den som ikke folk gidder å omgås...

[Anonym bruker]

1. Trening to dager pr uke

2. Jerntilskudd

3. Bedre planlegging av dager

4. Sosiale ting som kan kombineres eks. Kveldsmat sammen med venninner med barn, trim tur med venninne på dagtid i helger, o.l.

5. Motiverende selvsnakk

[Anonym bruker]

Jeg har også 2 små barn, hvorav det ene våkner flere ganger pr natt og frarøver meg mye søvn. Jobber i bhg hvor lydnivået til tider er ekstremt. Ettermiddagene er hektiske med slitne unger og voksne, husarbeid og annet. Når ungene er i seng, kollapser jeg i sofaen.

 

Jeg sovner på helt upassende steder fordi jeg er så trøtt (tannlegen, frisøren, bussen), og store deler gjør det nesten vondt bare å stå og prate samtidig.

 

Anywho: Jeg TVINGER meg selv til å være sosial 1 gang pr uke. Jeg gruer meg alltid, og er inne på tanken å avlyse hver eneste gang, fordi jeg er sliten og vil ikke, og tenker det bare blir slitsomt og pyton. Men jeg tar ALLTID feil :-) Vennineprat, kinotur, et par glass vin o.l. gjør underverker, jeg livner alltid til og føler meg opplagt og glad :-) Prøv!

[Anonym bruker]

Tror ok ikke du er den eneste. Forstår meg persnolig ikke på disse "hyper sosiale" menneskene med jobb og familie jeg:P.

Nå er jeg alene mamma og for tiden hjemmeværende. så sosial behovet mitt har økt litt for tiden:P

Men når jeg var i full jobb og hadde mann likte jeg meg også best slått ut på sofaen sammen med mannen om kveldene;)

Sukk.. savner den usosiale tiden jeg;)

[Hufsla]

her trengs det nok litt ekstern hjelp. Om eldstemann er veldig krevende kan dere kanskje søke om avlastning. Snakk med helsestasjonen om hvor du kan henvende deg. Barnevernet kanskje?

 

Kan du og mannen reise på en helgetur sammen? Bort fra barn og oppussing?

 

Går det ann å ta en pause i oppussingen eller er den midt i et prosjekt som må gjøres ferdig?

 

Kan du senke kravene til deg selv om hva som må gjøres? Husarbeid f.eks. Jeg vet ikke om du er av de som har støv på hjernen eller de som ikke ser rot, men begge deler kan være forstyrrende. Man MÅ heller ikke være sosial for å være vellykket, og om du har "dårlig samvittighet" for at du ikke orker bør du kanskje reflektere litt over hvor viktig det egentlig er for deg?

 

Hvor gamle er barna dine? Kan du stille større krav til dem?

 

På den måten du har det nå vil du nok møte veggen snart, så jeg håper du finner en løsning...

 

 

[Anonym bruker]

Synes ikke det er sært jeg. Er ikke det ganske vanlig i de fleste hjem. At man er sliten og vil bare være hjemme?

 

Men du har jo svaret selv. Bare les gjennom det du har skrevet. Du vil gå ut, men jeg skjønner ikke hva som kan hindre deg i det. Kan ikke mannen passer på barnet i 1-2 timer i første omgang, så du kan få litt pusterom?

 

Skulle ønske det var meg noen gidder og ber med ut, men sitter her hjemme kveld etter kveld alene. Ingen som ringer og spør.

[Anonym bruker]

Jo, det er kanskje vanlig?

 

Takk for tips oppi her...

 

Barna er 4 og 7, mannen er hjemme ca 17.30 hver dag, da spiser vi middag, leker med ungene osv. De legger seg 19 og 19.30. Da er jeg gåen!

 

Oppussinga krever at vi blir ferdig før snøen kommer... Og tro meg, jeg har IKKE støv på hjernen nå lenger. Hadde det når jeg var hjemme i perm med minsten som sov seg gjennom hele døgnet, men nå ser det omtrent ikke ut hjemme. Jeg rydder, men det er rotete etter 10 minutter igjen... Føler at jeg gjør så mye til ingen nytte.

 

Men det var en god ide å tvinge seg ut 1 gang i uka. Det skal jeg prøve

 

Tar forøvrig vitaminer, jern og alt annet snæks. Trening orker jeg ikke, jeg har ikke et gram energi til overs for det akkurat nå.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei!

 

Dette kunne jeg ha skrevet selv...Jeg lurer på når jeg vil få mer energi igjen...

 

Mine barn er 2 og 5, og eldstemann er veldig krevende. Oppussing av hus og en jobb som krever mye hjemmearbeid. Føler noen ganger at det rett og slett er for mye, vi har nesten aldri avlastning heller. Det skjer svært sjelden at mannen og jeg har mulighet til å gjøre noe bare oss to. Jeg føler også til tider at jeg er litt smådeprimert pga at jeg er sliten og så lite tid for meg selv, og at det stadig er nye utfordringer med eldstemann.

 

Når barna er i seng, har jeg rett og slett ikke energi til å være sosial. Allikevel tvinger jeg meg til å være det noen ganger, men ikke så ofte. Merker jo at det er gjør godt å komme seg litt ut. Men en del av vennene mine bor et stykke unna, og da blir det enda større tiltak å være sosial.

 

Vi må vel bare leve med at i denne perioden av livet er det så hektisk at noe må prioriteres bort. Men man må nok passe på at man holder litt kontakt med venner, slik at man ikke mister dem.