Jeg har den siste tiden vært plaget av et minne.

[Anonym bruker]

Det siste året har jeg grublet og grublet over en hendelse som skjedde da jeg var 10-11 år. Jeg er nå snart 30. Aner ikke hvorfor akkurat den hendelsen dukker så ofte opp i hodet mitt.

 

Dette gjelder min onkel, jeg har ALDRI fortalt dette til noen. Da jeg alltid har sett på det som en feil, bagatell og har ofte spurt meg selv: Skjedde dette?

 

Jeg var på ferie hos min mormor, min onkel bodde i kjelleren. En helg min mormor var bortreist hadde han ''fest'' nede i kjelleren (han og en kompis drakk seg full), jeg var oppe på stua. Satt å så på film, spiste godter og drakk brus. Da jeg gikk tom for brus måtte jeg ned å hente mer.

Jeg ble ropt inn i kjellerstuen, satt der en liten stund og de spilte gitar å sang til meg. de var VELDIG fulle.

Min onkel ba meg om å sette meg på fanget hans. Jeg satt der en liten stund, han holdt rundt meg. Plutselig putter han hånden ned i buksen på meg. Husker jeg ble så flau siden jeg nettopp hadde fått hår der nede. Jeg husker også gått blikket kompisen hannes fikk, han så veldig sjokkert ut. Min onkel klarte å ta hånden sin så langt ned at han rørte ved underlivet mitt. Jeg reiste meg opp med en gang å gikk opp uten å si noe.

 

I ettertid har vårt forhold vært som før, som barn tenkte jeg aldri over denne hendelsen mer, og hadde vel glemt den i mange mange år. Men nå som voksen kjenner jeg at den hendelsen stadig dukker opp i hodet mitt, lurer på om jeg har fortrengt det tidligere for jeg har et kjempe godt forhold til min onkel, og jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke dette har ..plaget'' meg, jeg må ha fortrengt.

Min onkel er fortsatt ungkar og han har aldri hatt fast kjæreste.

 

Jeg plages med en del spørsmål som dukker opp i hodet mitt, husker han det selv? Kan han være pedofil? Har han gjort noe slikt med andre?

 

Jeg treffer han veldig ofte, da vi er en sammensveiset familie.

 

Nå føler jeg ofte på skammen og flauheten jeg satt igjen med da jeg stormet ut fra kjellerstua.

 

Jeg har også opplevd overgrep da jeg var barn, 7 år. Som var av MYE større omfang, ikke med min onkel, Men med en venninnes storebror. Det hadde jeg også fortrengt i mange år. Har merket at jeg også har begynt å huske mer og mer av det som skjedde da også.

 

Hva gjør jeg nå? Hvorfor husker jeg ting nå? Kan jeg klare å fortrenge det igjen? Jeg takler ikke disse følelsene som dukker opp i kroppen pga dette. Skammen, alle spørsmålene.....

 

Jeg er sliten.

 

Beklager, innlegget ble veldig rotete. Jeg vet, dere er de første som får vite om min onkel. Så godt det var å få det ut. Vurderer om jeg skal fortelle det til mannen, men er redd for reaksjonen, da jeg i alle år har snakket varmt om min onkel. Hvorfor har jeg gjort det?

 

 

[Anonym bruker]

Dytter i håp om svar.

[Anonym bruker]

Jeg dytter denne enda en gang.

[Anonym bruker]

Min erfaring er at minnene kommer sterkere når man får barn selv, og kanskje barn i samme alder som man selv har minner fra

 

Jeg har ikke blitt utsatt for overgrep, men fikk sterke minner fra andre hendelser i barndommen, som begynte å plage meg veldig når min eldste ble 3-4 år.

 

Jeg valgte etterhvert å gå til fastlegen, og bli henvist til psykologkøen. Jeg har nå fått bearbeidet det som har skjedd, stukket hull på byllen og fått det ut av systemet...

[Anonym bruker]

Det var det jeg tenkte på også. At minnene kommer sterkere opp nå som du kanskje har egne barn eller er gravid. Snakk med en psykolog om det. Du får henvisning fra legen din, og kan finne en psykolog som har bedriftsavtale (eller hva det heter). Da betaler du bare opp til frikortgrensa. Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg har tre barn, eldste er snart 8. Så kan jo være derfor jeg husker mer siden jeg selv var 7 første gangen jeg ble misbrukt.

 

Men det som jeg syns er så rart er jo at den lille episoden med min onkel er den som plager meg mest. Enda den var liten i forhold til det som skjedde meg som 7 åring. Kan det være fordi jeg har alltid hatt et godt forhold til han? Jeg har alltid sett på han som den kuleste onkelen, vi har vært på kino sammen mange ganger, nå som voksen har jeg vært med han ut på byen, vi treffes flere ganger i løpet av året siden vi bor i samme by og alltid når jeg har fortalt om han til andre har jeg bare snakket godt om han.

 

Hvorfor kunne jeg ikke husket dette tidligere. Hadde det gjort en forskjell på det forholdet vi har i dag. En ting er sikkert, han får ikke være alene med mine barn.

Det er kaos i hodet, jeg har til og med dårlig samvittighet over at jeg husker dette! For jeg klarer liksom ikke tro han kan gjøre noe slikt, men det kan han jo tydligvis.

 

Jeg har ikke sett svarene før nå

 

HI

[Anonym bruker]

Huff, så slitsomt for den å gruble på dette.

Ikke noe godt å tenke på, forstår det.

Men hvis dere har et godt forhold og har hatt det, kan det ha vært at han rett og slett var så drita at han ikke "husket" hvem han hadde på fanget? Ikke at det er en unnskyldnng selvfølgelig, men han trenger ikke være pedofil for det.

Men jeg skjønner jo at du føler bekymring for dine egen barn.

Kunne jo snakka med ham, men antagelig husker han ikke dette.

Hvis han var så full mener jeg. Og det bare skjedde en gang.

Huff, lei situasjon.

[Anonym bruker]

Kjenner meg kjempegodt igjen i det du skriver HI. Er gravid nå jeg og har flere barn. Under dette svangerskapet har jeg blitt plaget med angst og depresjon og noe av dette dreier seg nok om minner fra barndommen. Går til psykolog for dette og har forstått det slik at når ungene når den alderen du opplevde ting på er det vanlig å bli plaget med minner. Dette skjer vel enda lettere når man er gravid.

Men har selv et ekkelt minne av en slektning, faktisk min egen mor som jeg er usikker ¨på om faktisk har skjedd eller om det er en drøm. Klarer liksom heller ikke å forstå hvorfor dette skal plage meg nå, når jeg aldri har hatt problemer tidligere.....Har på grunn av minnene fått litt angst for nærhet til mine egne barn...Håper alt dette ordner seg når graviditetn er over ......

[Anonym bruker]

Det kan hende du husker den episoden best fordi du på en rar måte kjenner seg skyldig. Fordi du liker onkelen din og ikke tar avstand til ham til tross for dette.

 

ganske normalt. En psykolog kan absolutt hjelpe deg.