Noen som har vært så langt nede....

[Anonym bruker]

...at dere ikke klarte å se noen løsning?

 

At alt er så tungt at man rett og slett ikke har lyst til å leve mer?

 

Jeg har barn og vet at de har det best hos meg så jeg kan jo ikke forlate dem. Så på en måte er de redningen min akkurat nå.

 

Har mest lyst til å grave meg ned og aldri mer komme frem.

 

Noen som har vært der? Hvordan kom dere dere opp igjen?

[Anonym bruker]

Jeg er litt der jeg også. Har ikke lyst til å leve, men det betyr ikke at jeg har tenkt å ta livet av meg. Orker ikke.

 

men livet kjennes helt likgyldig i perioder. driver å jobber meg opp av det ved hjelp av en psykolog. Han snakker om å finne enkle, små gleder, men jeg synes det er vanskelig det også de verste dagene.

 

Gleder meg over at jeg ikke orker å ta livet av meg :-) Og at jeg fortsatt har humoren i behold.....

 

Anbefaler deg å få hjelp av en psykolog i alle fall. Det er helt håpløst å sitte med slikt helt alene.

 

Klem.

[Anonym bruker]

Snakker med psykolog men føler ikke at det hjelper.

 

Jeg har en mann som ikke akkurat er helt snill heller. Har hatt en del innlegg her i det siste om en mann som bare stikker av og forlater meg.

 

Føler at jeg er hel psyket ut og spiller en kamp jeg vet jeg vil tape.

 

Helt knekt.

 

Takk for svar og klem tilbake.

[Anonym bruker]

I dag kom dråpen. Jeg skulle på Ikea og kjørte i 40 min for å komme dit. Da jeg skulle inn ringte han og sa at vi egentlig ikke hadde råd til å kjøpe noe.

 

Jeg ble så paff at jeg bare satte meg i bilen og kjørte hjem. Det klikket nesten for meg men nå når jeg sitter og tenker på livet mitt blir jeg bare deprimert.

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn ! Er såååååååååå vondt

 

Tusen klemmer fra meg

[Anonym bruker]

Høres ut som du kan komme langt bare ved å kvitte deg med mannen. Han virker ikke oppbyggelig akkurat.

 

12.38

[Anonym bruker]

Nei det føles som om han bryter meg mer ned enn omvendt.

 

Men jeg er gravid med hans barn og føler at jeg ikke har noe valg enn å bli boende.

 

Utrolig lei meg nå

[Anonym bruker]

Du har ALLTID ett valg tenk på det ALLTID.

 

Jeg har også vært så langt nede det er mulig å komme som menneske uten å dø(mistet mine aller aller nærmeste, deriblant ungen min),og jeg trodde regelrett jeg skulle bli spik spenna gal,men en dag måtte jeg ta ett valg, og det var livet jeg valgte, jeg velger selv hvordan mitt liv skal være(bli) .

Du,vil klare det kjempeflott uten mannen bare ha tro på det,og barnet får en lykkeligere mamma,det fortjener h*n, velg med hodet.

Det er ikke lett til å begynne med,men med tiden så blir det lettere.

Ikke vær lei deg,snu tingene til din fordel...prøv.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn i perioder. Veldig tøft og vondt. Gikk mange år til psykolog,men til syvende og sist hjalp det ikke. Jeg er inne i en dårlig periode nå og har nå bestemt meg for å begynne på antidepressiva. Det får meg til å fungere i hverdagen.

[Anonym bruker]

Takk 13.32.

 

Det verste er nok å flytte alene. Klare seg alene uten noe som helst hjelp.

Men jeg ser det du skriver og skal se om ejg ikke klarer å samle krefter.

 

Klem tilbake.

[Anonym bruker]

Jeg ser nå at du er gravid... Da skal man helst ikke bruke slike tabletter.

Anbefaler deg å prate med jordmoren din. Jeg hadde det veldig tungt psykisk sist svangerskap. Jeg måtte bite tenna sammen og bare "leve".

Etter fødsel forverret situasjonen seg og jeg skjønte at dette klarer jeg ikke alene. Helsesøster tok kontakt med et team her i Oslo som jobber med fødselsdepresjoner og behandleren jeg endte opp hos hjalp meg veldig!

 

Jeg ser at du er skuffet over samboeren din. Er det depressive tanker som snakker eller er det reelt? Forstår han hvor vondt og jævlig du har det nå? Prat med han.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært depressiv noe som psykologen min også mener jeg ikke er.

 

Jeg har bare gått gjennom tunge tider. Forholdet med min nye mann har jeg ikke snakket så mye om til psykologen min.Men skal dit i morgen og så skal jeg si det.

 

Antidepressive tabletter er uaktuelt pga graviditet ja

[Anonym bruker]

Jeg ønsker deg lykke til. Jeg håper du har flotte mennesker rundt deg som du kan lene deg til nå i denne vanskelige perioden.

 

Livet er ikke lett,alle har vi vårt. Det gjelder å prøve å se de små tingene når det stormer som verst. Latteren til dine barn,trøtte morratryner og armen rundt nakken din. Kjenn på kjærligheten som ungen (e) gir deg.Du er den viktigste personen i livet dems. Du er klippen.Mors kjærlighet som bare du kan gi. De elsker deg uansett.

 

Du kommer deg ut av dette,men det tar tid. Og som gravid blir ofte de vonde følelsene forsterket.

 

Hvis du bor i Oslo er det bare å ta kontakt.Det er alltid godt å ha noen å snakke med.

[Anonym bruker]

Jeg bor i Oslo ja. Men har ikke lyst til å si hvem jeg er her.

 

Kan du signere med nick så sender jeg deg en pm?

[SnekkerPelle]

Jepp

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er mulig å komme så mye lenger ned enn hva jeg var for et år siden. Var fryktelig dårlig hver dag i ca to år, lå bare for det meste i sengen uten å spise, uten å gråte, uten å fungere i det hele tatt, gikk ned 13 kilo, hadde det så fryktelig vondt. Var overbesvist om at min siste tid var kommet og at jeg skulle dø når som helt, jeg var død men levende.

Redningen/vendepunktet mitt var å legge meg inn på en psykiatrisk avdeling, jeg liker å kalle det å søke asyl for en periode. Jeg trengte ro og hvile, medisinsk behandling og hjelp til å komme meg ut av et destruktivt og ødeleggende ekteskap. Jeg var på sykehuset i syv uker, overgangen med å komme tilbake til hverdagen var en utfordringen og der var knall og fall en periode men det har gått bare en vei etter det, og det er oppover.

 

Jeg trodde aldri jeg skulle overleve det helvetet det kjentes ut som jeg var i eller at jeg noengang kunne få det godt igjen. Nå et år etter har jeg det bedre enn jeg har det på fem år. Koser meg med barna mine, snart ferdig med studiene, går på date og nyter livet rett og slett:)

 

Ta grep om livet ditt, begynne et sted og se hva du kan forandre for at du skal få det bedre, og gjør det selv om det føles skremmende. Vi holder oss fast i det vi har for det er "trygt", vi er redd for det ukjente selv om det noen ganger kan være uendelig mye bedre for oss.

 

God bedring, du blir bra!

[Anonym bruker]

start med å se litt hva du har å glede deg over hver dag, alle små ting teller og så vil du se at litt glede hver dag gjør at livet blir bedre. Er ikke nødvendigvis bare lett og du må være bevisst på det, men anbefaler å prøve, har hjulpet meg iallefall

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært så langt nede! Leenge. Og jeg følte meg helt alene. la meg om kvelden og ønsket at jeg ALDRI våknet igjen, og håpet det kom en lastebil å kjørte over meg.

Gikk så langt at jeg faktisk forsøkte å ta livet av meg.

Jeg forsøkte totalt miljøskifte etterpå, bare kastet meg ut i noe helt nytt og flyttet langt unna. Har aldri vært deprimert etterpå. Forsøkte å utfordre meg selv litt, og se positivt på ting. Ting ordner seg ALLTID, har jeg lært. Og det blir bedre! Følelser er også aldri konstante, så ting som skjer som knuser deg kan føles grusomt der og da, men kan faktisk føles nesten som en latterlig bagatell et år etterpå...

Så jeg tar ikke ting så tungt lenger, og vet at det ordner seg :-)

Nå, nesten 20 år etter, har jeg et kjempebra liv med en god familie og jeg tenker på hvor godt jeg har det hver eneste dag! :-)

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ikke så ille at jeg vil ta livet mitt, men har generellt vært deprimert det siste halvåret..såpass at jeg helst vil sove bort dagen...

En gang var jeg så deprimert at jeg ville dø...da spontanaborte jeg på en grusom måte, og så dumpet barnefaren meg etterpå....

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg tenkte å sende deg noen spørsmål som du ikke trenger å svare på her, men kanskje for deg selv. Det kan være fint å skrive disse ned.

- Hva er grunnen til at du har det så tøft akkurat nå?

- Hva var det som var bedre før?

- Hva kan du selv gjøre for å få det bedre nå?

 

- Har du tenkt å ta livet ditt? (Eventuelt: så må du faktisk erkjenne det, kjenne på den følelsen, innrømme det og si det til noen!!! Vet det er tøft, men det hjelper MASSE å bare si det til noen. Så skal du skrive ned grunner for å dø, og grunner for å leve). Grunner for å leve kan være:

- barna

- familie

- en venn/venninne

- en hobby, interesse

- jobben

 

De grunnene som du har for å leve skal du bruke for alt det er verdt!!! Du har allerede nevnt barna, du skal bygge videre på denne tanken, skape enda mer glede i det å ha barn: Kanskje dere kan dra i bassenget i morgen? Kanskje dere skal bake pepperkaker på lørdag? Kanskje dere kan dra på en helgetur til familie/venner denne måneden?

BRUK den gleden det gir å ha barn.

 

Eks. hobby: Har du noen gamle kunster du likte å gjøre, som du kan gjennopplive? Om du var/er flink å strikke kan du jo begynne å strikke noen julegaver? Eller male den gamle kommoden du helst skulle ønske var i en annen farge?

 

Ta i bruk de ressursene og gledene du faktisk har!!!

 

Når du har malt kommoden, eller tatt ungene med i bassenget så skal du klappe deg selv på skulderen å si: Fy faen hvor fink jeg er!!

Så skal du se at energien og gnisten sakte men sikkert vil komme frem. Når du har fått tilstrekkelig med energi kan du ta fatt i de store problemene i livet, som f.eks parforholdet.

 

Du skal også sette av 15-30 minutter hver dag til å tenke på alle de negative tankene du har. F. eks klokken 21.00 når ungene har lagt seg. Når du på formiddagen føler at du møter veggen pga. ett eller annet, så skal du utsette alle de negative tankene til klokken 21.00. Du får ikke lov til å bruke hele dagen på å tenke negativt, men klokken 21.00 er det lov! (Dette krever at du er litt streng med deg selv, men det fungerer veldig bra)

 

Husk å snakk med noen om problemet ditt, og ha en reserveplan i tillfelle du pluttselig skulle møte veggen så jævlig at du slutter å tenke rasjonelt! Blant annet kan du da ringe krisetelefonen til kirkens nødhjelp (de er veldig hyggelige): 815 33 300.

 

Lykke til!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10023853

 

les denne du

[Anonym bruker]

Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri kommer til å gjøre noe mot meg selv.

 

Jeg har gode venner oge t nettverk og ahr sagt ifra til mine venner nå i dag om situasjonen. Har også fortalt grunnen.

 

Jeg har også et annet innlegg her på anonym som forklarer situasjonen bedre.

 

Tusen takk for alle gode svar. Jeg regner med det vil ta tid å komme seg gjennom dette. Har time hos psykolog i morgen og fikk hastetime hos fam vernkontor neste uke.

[Anonym bruker]

Jeg har vært der. Jeg var helt nede, alt var mørkt. Jeg var sikker på at både barna og samboeren ville få det mye bedre uten meg. At jeg bare var en plage for alle. Å ta livet mitt var aldri i tankene mine, det hadde jeg ikke klart. Men jeg tenkte seriøst på å stikke av og la samboeren og barna få være i fred.

 

For meg ble nok redningen å

1. begynne på antidepressiva

2. begynne på noe helt nytt og spennende/ interessant.

 

Jeg begynte på førskolelærerstudiet. Det var kanskje ikke noe jeg der og da var så veldig ivrig etter, jeg var jo langt nede. Men det var noe jeg visste at jeg hadde drømt om i mange år. Jeg klarte bare å fullføre et år, men da var jeg allerede mye høyere oppe. Selvsagt var det helt sykt vanskelig å møte opp og treffe alle disse nye menneskene, når jeg aller helst ville forsvinne og grave meg ned. Men heldigvis klarte jeg det...