Jeg er sammen med samboer selv om jeg ikke har lyst...

[Anonym bruker]

Han har personlige ting i livet som styrer hele livet hans.Dette "smitter" over på meg,så nå er vi to stk som er ulykkelig og ikke har det bra..

 

Han har ikke så mange muligheter til å slippe unna det negative,men må prøve å stå det over.Ikke vil han ha hjelp til å takle det av lege/psykolog.Dette har pågått i ca 4 år,nesten ett år lenger enn vi har vært sammen,og han har hele tiden sagt at problemet nærmer seg en løsning,dette viser seg å ikke være sant..

 

ALt dette har gjort slik at mine følelser for han aldri har fått utvikle seg som de bør,og jeg erkjenner at jeg ikke har lyst å dele livet med han.Men jeg kan ikke gå,for da er jeg redd for hva som vil skje med han:/

 

Jeg føler meg ond tvers igjenom,men jeg kan ikke være der for han lenger.Jeg har ikke mer å gi.Hadde jeg noen ganger fått noe igjen for å gi så mye av meg hadde det kanskje føltes anderledes..

 

Jeg gjør alt i huset,all handling,alt med barnet,har 100% jobb,studerer deltid.Mens han har "nok" med seg selv og sin jobb,så jeg får aldri avlastning eller hjelp og ikke får jeg oppmuntring eller støtte.Jeg går her som en som ikke betyr noenting,bare skal sørge for at alt er på stell..Og jeg er så sliten!Både fysisk og psykisk...

 

Har prøvd å snakke med han,men det nytter ikke,så nå har jeg gitt opp,men føler jeg ikke kan flytte heller:(

[Anonym bruker]

hmm..

[Anonym bruker]

Har dere felles barn? Om ikke hadde jeg dratt.

[Anonym bruker]

Du lever bare en gang, og du har et ansvar for å gjøre det livet så godt som mulig for deg.

 

Jeg sier ikke at man kan regne med å flyte gjennom livet uten motstand, men du trenger ikke la deg dytte ned i gørra heller.

 

Mannen din sliter, antagelig psykisk, og det er ikke noe greit, men du kan faktisk kreve noe av han likevel. Han kommer aldri til å bli frisk om du lar han sulle videre år etter år uten å ta ansvar.

 

Nå er det på tide å stille krav til han, han er faktisk nødt til å oppsøke hjelp, for deg, for barnet, for forholdet deres og for fremtiden! For å beholde alt dette må han faktisk jobbe med saken, gjøre noe for å komme over kneika. Det kan du forlange av han, om han overhodet ikke er villig til det så kan du faktisk gå. Du skal ikke bruke hele ditt liv på hans problemer, han må gjøre noe selv.

 

Nå gir du han en uke, innen den tid skal han bestille time hos fastlege og derfra få hjelp. Om det er antidepresive medisiner, psykolog, kognitiv terapi eller noe annet han trenger det finner han ut sammen med fastlegen sin. Men han skal vise det at han er villig til å jobbe for å beholde deg, han må selv ville opp av hengemyren ellers er ikke du villig til å bli hos han.

 

Og bare for å ha sagt det til slutt, jeg har selv slitt psykisk og er veldig glad for at jeg har en mann som overhodet ikke tillot at jeg sank til bunns, for det var det jeg helst ville selv. Han tvang meg til å jobbe, og jeg har jobbet. Det var tøffe tak, og er det til dels enda, men jeg ser at det er sykdommen som gjør en psykisk syk så egoistisk og man trenger hjelp til å fjerne skylappene.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er enig med hun som sier du er nødt til å tvinge han til å søke hjelp hvis du skal bli. Det holder ikke at det "snart ordner seg" hvis det er det det har gjort i 4år, da er det bare noe han sier. Barnet deres (ditt?) har det heller ikke godt av å bo med to foreldre som blir mer og mer negative. Selvfølgelig skal man ikke gå fra en som har problemer og som prøver å gjøre noe med det, men når mannen din ikke ønsker å oppsøke hjelp, lager han det bare til et større og større problem for dere begge og etterhvert også barnet deres.

 

Tving han til å oppsøke fastlege og tilby evt å bli med hvis han syns det hjelper.

[Anonym bruker]

Han gikk til legen i vår,og sa han følte seg bedre etter å ha tatt en prat med legen så det ble med den ene timen:/

 

Antidepressiva o.l. vil han ikke høre om en gang...

 

Jeg vet at jeg burde gi opp hele greien,men er redd for "svikte" han på en måte,selvom jeg vet at man må være to for å få et forhold til å fungere.

[Anonym bruker]

Dytt..

[Anonym bruker]

En må bidra i livet, selv om en sliter. Du har bare ett liv og hans liv skal ikke hvile på dine skuldre. Det blir feil.