Jeg står på kanten av et jævla stup!

[Anonym bruker]

Og alt er bare svart! Jeg er hva man kaller åpenlyst deprimert, jeg vet dette men kun noen få jeg har valgt å dele det med er klar over det. Jeg gleder og gruer meg til å få dette barnet.... Jeg vet jeg klarer jobben men vil jeg dette? Jeg har omringet meg med gravide for i begynnelsen var alt lykke! Men nå har jeg lyst å fjerne dem alle, jeg har lyst å ta bort alle de jeg kjenner med nyfødte. Har faktisk blokkert oppdatteringene fra samtlige på facebook. Og jeg føler meg som en IDIOT! Hvorfor skal jeg misstrives så mye. Jeg har drømmer hver natt om en "endelig frihet"... Denne løsningen ønsker jeg ikke! Men tankene er fortsatt der. Jeg hater hormonene som raser konstant igjennom systemet og har mest lyst å gråte hele tiden. Og ikke minst sove til det værste er over. Jeg vil ut av tankene og kroppen min og bare bort. Og de jeg vet jeg får hjelp hos kan jeg ikke søke hjelp hos. Jula nærmer seg og jeg har lyst å kortslutte alle gledelige lys, brenne alle overdekorerte juletrær og knuse gavene som kommer forbi meg med et balltre. Jeg er drit lei alt!

[Anonym bruker]

huff..

hørtes trist ut..

[Anonym bruker]

Dette innlegget er det som om jeg skulle skrevet selv for en tid tilbake!

 

Når jeg først fant ut at jeg var gravid etter at vi hadde prøvd en stund, så ville jeg absolutt ikke ha barn allikevel, hatet tanken! Jeg foreslo tilogmed for samboeren min at vi skulle ta abort, så deprimert var jeg! Gråt når jeg var alene og hadde ingen livsglede lenger, tenkte at livet mitt var over! At nå kom jeg aldri til å kunne gjøre det jeg ville lenger!

 

Nå er jeg i uke 10, og det kommer seg sakte men sikkert... Men jeg har fortsatt slike tanker avogtil, eller ganske ofte. Søkte rundt på nettet i den perioden og der stod det faktisk at det var vanligere å være deprimert i vangerskapet enn etter fødsel!

 

Hvor langt er du på vei da?

[Anonym bruker]

Jeg har 4 uker igjen til termin *hopper av glede............*

Gruer meg sånn til fødselen og sykehusoppholdet. Mine barn merker at noe er galt faktisk. Dem sier ingenting, men vil bare være nær meg. Ligger jeg i senga er dem plutselig der. Jeg føler at jeg svikter dem, jeg elsker dem og vil gå igjennom alt for dem. Men disse tankene og følelsene som dukker opp sluker alt!

[Anonym bruker]

Ganske likt slik jeg tenkte når jeg var gravid første gang. Først var det glede, men så ble det overskygget av følelsen av å miste kroppen sin(uvel, og fristelser å si nei til), livet sitt og den store endringen i livet som jeg visste det ble. Jeg ønsket at jeg våknet som "normal" igjen. Men ettersom månedene gikk, lysnet det. Presset meg selv til å tenke at dette er livets gang. Vi er her for å reprodusere og så dø. Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? Skal jeg liksom dø uten å ha noen etter meg? Jeg tenkte mer og mer på at jeg får et produkt av meg selv, og hvor heldig jeg var. Det er jo ikke alle som får barn. Skrekken av å måtte sitte uten besøk av etterkommere på gamlehjem eller i eget hus i opptil 20 år, pga helse gjorde at jeg tenkte mer og mer positivt.

 

Men var egentlig lett deprimert til 1 sekund etter barnet var ute. Da flommet morskjærlighet, forelskelse og omsorg i gigantisk skala over meg og jeg var et forandret menneske for alltid;)