Når mennesker rundt dere er overvektige og ikke gjør noe med det

[Anonym bruker]

Ja, ville dere da ha sagt noe? Ymtet frem på trening? Småhintet? Har en veeldig god venninne jeg er glad i som jeg gjerne skulle trent med. Hun baker mye kaker/cupcakes blant annet, drikker cola, spiser sjokolade og trener vel ganske sjelden.. Middagene der borte tror jeg går i raske karbohydrater, selv om jeg ikke skal si noe helt sikkert. Hun har også hatt leddgikt og fikk det allerede som barn ( vært stor hele livet) så jeg synes faktisk litt synd i henne og lurer på om det ikke plager henne noe. Er såå glad i henne at jeg ikke vil si noe, får bare vondt inni meg av å skrive det her..

[Anonym bruker]

Jeg har hintet en god del, og tilslutt sagt ifra på en pen måte, og på en fæl måte. Ble rett å slett drittlei av å høre på klaging, og sutring fra denne personen, samtidig som hun spiser ekstreme mendger med drittmat, og er negativ til all fysisk form.

 

Det hjalp ikke, men skapte heller dårlig stemmning mellom oss.

Tror du må tenke godt over hva du sier og hvordan du gjør det. Du kan ende opp med å miste en god venninne.

[Anonym bruker]

Har sagt fra til en som står meg nær at hvis han ikke endrer vaner kommer han sansynligvis til å dø før han er 40. Jeg har hintet og oppmuntret uten hell før det gikk så langt. Ikke at det hjelper å si det direkte heller, så jeg har bestemt meg for å slutte. Men når han sier at han er så sulten, og at han nesten ikke har spist i løpet av dagen, detter det ting ut av meg som "hva feiler det hukommelsen din, du har nettopp trykt i deg en snickers og en cola" eller annet. Men jeg angrer når jeg har sagt det, det ender bare opp med uhøfligheter tilbake. Matinntaket blir ikke mindre av en slik kommentar, har jeg funnet ut...

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig, og spiser stort sett lavkarbo for å ikke gå opp ytterligere i vekt. Legger på meg så fort jeg ser karbohydrater.

Jeg trener ikke, fordi jeg har vondt i hele ryggen. Jada, trening kunne nok hjulpet ryggen min på sikt, ingen tvil om det. Men det å pine seg gjennom en smertefull treningsøkt som ender i en kjempehodepine som igjen fører til at jeg ikke får sove.... jeg orker ikke! Jeg er så sliten av å ha vondt, jeg er så sliten av å prøve absolutt alt for å få til en trening som passer meg og mine vondter, men uansett hva jeg gjør så er det vondt...

 

Går jeg fort i skogen, får jeg vondt. Jogger jeg, så får jeg vondt. Driver jeg med styrketrening, får jeg vondt.....

 

Og har jeg skikkelig lyst, så kan jeg stappe i meg en pose godis en lørdagskveld, fordi jeg er så drittlei av å hele tiden skulle passe på hva jeg spiser. Hvis jeg spiser normal kost (da uten treninga) så legger jeg på meg. Spiser jeg lavkarbo, så forblir jeg hvertfall på samme tallet....

 

Huff, det ble mye hjertesukk fra en sliten, overvektig mor....

 

Poenget mitt er vel kanskje at hun sliter med noe hun og? Noe hun døyver med god mat? Eller kanskje det er så vondt pga leddgikten at hun som meg ikke orker...?

Eller kanskje hun bare er fornøyd sånn som hun er?

[Anonym bruker]

Jeg er 100 % sikker på at hun er klar over det selv.

Om du sier noe slikt, bidrar det mest sannsynlig bare til at matinntaket blir større - Dette vet jeg. Hilsen småfeit mamma.

[Anonym bruker]

Tror du ikke hun er klar over det selv? Og når du nå skal være så "hyggelig" og lurer på om det ikke plager henne selv: klager hun over hvor fælt det er å være tykk? For dersom hun ikke gjør det har hun ikke åpnet for "gode råd" fra deg.

 

Hvordan småhinter man forresten om at man synes noen er altfor tykke? Min tykke venninne vet at hun er tykk, hun trenger ikke at jeg legger sten til den byrden, jeg vet at hun forsøker, selv om hun ikke legger ut om problemene.

[Anonym bruker]

NE, NEI, NEI! Venninna di er ikke blind, og trenger ikke at du hinter, ymter, forteller noe som helst om hennes kroppsform. Om hun ønsker å snakke med deg om dette, vil hun selv ta det opp.

Jeg hadde blitt forferdelig såret om noen av mine venninner uoppfordret skulle si sin mening om min kropp.

[Anonym bruker]

Kommer aldri til si til henne; Slank deg! Men kanskje jeg kan trekke henne med på trening da? Er det frekt?

[Anonym bruker]

Plager det deg virkelig så mye?? Det er faktisk mitt, ja MITT alt fettet, og det er kun MEG som får plager av det...

 

Tror ikke du vil finne en person her i landet som ikke VET at det er usunt/farlig å være for tykk...

 

Er du sikker på at ikke medisiner mot leddgikt er noe abv grunnen til at hun er for tykk??

 

Hadde det vært en venninne av meg som hele tiden "Hintet" om at jeg var for tykk, hadde jeg ganske enkelt blitt forbannet!!

 

 

[Anonym bruker]

Hun er nok smertelig klar over det. Det eneste du oppnår er dårlig stemning mellom dere. Men å spørre om hun blir med å går en tur for selskapets skyld kan du jo. Men ikke legg ut om at hun bør bevege seg mer, snakk om alt annet.

[Anonym bruker]

Jeg har ALDRI sagt noe til verken henne eller andre om overvekten hennes. Nei hun går ikke på medisiner. Hun slet med det før, og nå er leddgikta tilbake igjen. Og nei.. Colaen, sjokoladen og de raske karbohydratene ( pastaen, kneippbrød, potetmos, snop++) vil jeg tro er en trigger til at vekta ikke går ned. Herregud, gi deg med å være så ilter da?

[Anonym bruker]

Det aller, aller verste du kan gjøre er å hinte!!! Jeg hater hint, det er veldig nedverdigende. Og for en tjukkas å få hint om trening.. Nei, nei, nei - det bare sårer. Hvis du er virkelig bekymret for henne, får du ta det opp som et voksent menneske. Da kan du si at du er redd for henne fordi du er glad i henne. Og at du regner med at hun skjønner greia. Du kan si at du gjerne blir med å trene hvis hn synes det er tungt å komme igang alene og at du støtter hvis hun trenger backing. Men for gds skyld ikke ta den: kom her'a, så kan vi to kose oss litt en en løpetur og en deilig salat!! Det er så ydmykende for begge.

[Anonym bruker]

Hun er nok veldig klar over selv at hun er overvektig, ingen grunn til å påpeke det. Men som 2129 skriver, kan du gjerne invitere henne med på trening eller tur, uten å snakke om grunnen for det.

 

Om noen vil gå ned i vekt, må de bygge seg opp en motivasjon på egenhånd. Jeg har nettop gått ned endel kilo, etter å blitt litt lubben opp gjennom åra, men tror bare jeg hadde blitt gretten og lite lysten på å ta tak i problemene om noen hadde sagt at jeg burde begynne å trene... Fikk etter hvert nok av ekstrakiloene, og bestemte meg selv for å gjøre noe med det!

[Anonym bruker]

Haha, ilter = kongeord!

[Anonym bruker]

Er ilter et uvanlig ord? Her jeg bor blir det brukt ofte og mye (kanskje mest om katter og hunder med hissig temperament, men også mennesker)...

[Anonym bruker]

Føyer meg til de andre her.. hun er nok klar over det og trenger ikke hint eller div... fra venninner... Men.... Ta henne med deg på gåturer!!! Finn en fast dag eller to der dere går, skyld på deg selv, si du vil ha selskap på turene dine... treningssenter er for mye i begynnelsen synes jeg, den kan også virke negativt på henne! Innviter på middag med lette og sunne retter =)

[Anonym bruker]

Jeg er en av disse overvektige du snakker om, men jeg tror ikke noen som har prøvd å gå ned i vekt aner hvor tøft det er.

Jeg vet at vektnedgang burde være en langvarig prosess, men jeg er en person som drives av motivasjon. Å gå ned 1-2 kg i mnd er for lite for meg, så jeg går halvannen mnd på "diett", går turer med bikkja, svømmer osv. Men når jeg ser at ALT det strevet har fjernet kun 1,3 kg, så blir jeg sur.

Jeg klager litt til gubben når det er som verst, f.eks. når jeg ser bekjente som nettopp har født og ser ut som de aldri var gravid.

Han er heldigvis flink og "hjelper" meg ved å gjemme overskuddsgodter/brus som blir igjen etter helgen. Ja, så mye hjelp trenger jeg faktisk )

Eier seriøst ikke selvbeherskelse når det kommer til søtsaker.

 

 

Jeg har ikke hatt noen overvektige venninner som har klaget.

Men jeg har slanke, nydelige venninner som har sutret over den usynlige bilringen sin. Da blir jeg sint og spør hva de synes om mine 3 store traktorhjul.

"Næmmen, søte deg, DU er jo ikke tykk!!!" sier de.

Jeg er 2-3 ganger så store som dem.....

Da skal jeg ikke nekte for at høyreneven min har litt lyst til å si fra.

[Anonym bruker]

Du skal selvfølgelig holde munnendin lukket! Hvor uoppdragen og frekk er du?

[Anonym bruker]

Ikke så rart. Du er jo ufin og uhøflig. Eier du ikke oppdragelse?

[Anonym bruker]

Jeg har gått ned 25 kilo....Fra 100 til 75.....Og jeg brukte nesten 4 år pådet....Jeg prøvde også slankekurer, gikk nd 10 kilo på et par måneder, men det går ikke i lengden..

 

Det er ikke vanskelig og gå ned i vekt, det er vanskelig og holde vekta nede.

 

Til slutt måtte jeg innse at man MÅ akseptere en vektnedgang på få kilo i MÅNEDEN..Og måneder med 0 kilo ned, og noen oppturer....For man må endre livsstil.Litt etter litt, og la livsstilen "vise" en den vakta man vil få med den livsstilsendring man har gjennomført..Det være seg trene 3 ganger i uka, eller kutte ut brus osv osv.. Hva er vel 4 år av ditt liv når man sakte, men sikkert blir letter, slankere, sunnere, friskere og i bedre humør i løpet av disse åra? Og når man VET at disse årene vil gi deg RESTEN AV LIVET som sunn og frisk?

 

Jo, jeg har vært tykk selv, jeg har prøvd slankekurer, jeg har greid og gå ned det jeg "måtte" og jeg har nå holdt vekta i over 5 år....uten og slanket meg...Det går an, man må bare ikke begynne en diett eller endre så mye på hverdagen sin at man ikke ser for seg at "dette klarer jeg resten av livet"..Man kan ikke kutte ut sjokolade resten av livet, man kan ikke trene 2 timer hver dag resten av livet, derfor setter man ikke i gang med det heller....Men og ikke spise godt før fredag etter kveldsmat og lørdag etter kveldsmat, det er faktisk oppnåelig....Brus kun da også. Og trene 3 gang i uka er OGSÅ noe man kan se for seg gjøre resten av livet...

 

Ja, man må bruke tid....Hadde jeg gitt opp og leve sundt, fordi det ikke ser ut på meg at jeg trener så og så mye og spiser sånn og sånn, så hadde jeg nok i dag lett veid 120 kilo eller mer........Nå har jeg begynt og trene mer "aktivt" og deltar i mosjonsløp osv, og trener hver dag, men det vises ikke på meg, for å si det sånn..Men man KJENNER da reultatene på kroppen. Man blir sunnere og friskere fordi om man ikke ser det på vekt og cm...

 

Er det ikke verdt og trene og spise sundt om manikke SER ut som man vil? JEg mener, er ikek helsegevinseten i seg selv bra nok for og ville være sunn? Som tykk må man bare innse at trening og sunn mat er viktigere enn og oppnå modellkropp:Først DA kan man bli sunn og frisk, og først da vil kroppen gå ned iv ekt...

[Anonym bruker]

Helt ærlig så gir jeg meg blaffen i helsegevinstene.

Jeg er overvektig, men i bedre form mtp kondis o.l. enn de fleste jeg kjenner.

Jeg er 22 år, og vil ikke at folk skal se på meg og tenke "aha...Hun lot alt forfalle etter svangerskapene". Jeg vil ikke at folk skal se på meg at jeg har pressa ut to unger. Jeg vil ikke være en av de som ga opp kroppen etter graviditet.

 

Jeg er opptatt av at kroppen min skal bli seende bra ut, at farene for sykdommer osv minskes er det jeg bryr meg minst om.

Og om du har planer om å kalle meg overflatisk eller noe slikt, kan du spare deg. Det er slik jeg føler, og jeg vet selv hvorfor. Jeg har gitt opp å prøve og forklare det for andre...

[Anonym bruker]

Har det slått det HI at det ikke er alle som liker å være syltynn, og at noen trives best ved å være stor og frodig?

[Anonym bruker]

Høflighet er et fremmedord søsken imellom, det er vanskelig å bedømme noe som blir sagt mellom andre uten å kjenne til måten man snakker til hverandre på.

 

Når det som detter ut er hardt sagt, er det på grunn av fortvilelse over en mann som spiser den største menyen på McDonalds med milkshake og dessert, for deretter å trykke i seg cola og potetgull foran TVen en time eller to senere, for deretter å ikke skjønne hvorfor han øker i vekt. Jeg kommer til å miste broren min tidlig, det er jeg helt sikker på.

 

Men som sagt, det hjelper ikke å si noe, hverken på en fin måte eller på en tøff måte, så nå får han seile sin egen sjø....

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg syns ikke at du skal hinte om at venninna di er tjukk, for dette vet hun jo selv.

 

Noe du imidlertid kan gjøre, er å be henne med på aktive ting. F eks gåturer i høstværet, skitur/hyttetur på fjellet til vinteren, osv. Kanskje syns hun at det er topp når hun først kommer i gang?

 

Du kan også be henne på middag, og diske opp med lekre, sunne retter med mye smak (f eks kylling med soltørkede tomater og pesto), og lekre, sunne desserter (f eks hjemmelaget fruktcocktail med vaniljekesam). Slik introduserer du henne til en sunn verden, som likevel smaker godt!!

 

Men vekta - nei, den skal du ikke nevne med et ord. Jeg hadde blitt utrolig såret om jeg var tykk, og en god venninne hintet til meg om dette. For dersom jeg hadde vært veldig tykk, hadde jeg definitivt fått nok av "hint" ellers; fra alle menneskene i samfunnet rundt meg, for ikke å snakke om fra reklamer, filmer og klesstørrelsene i butikken. Du er en frihavn for venninna di, ikke bli "en av dem" som fokuserer på vekten hennes

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tenkte også slik, men snupunktet kom altså ikke før samboeren sa til meg,- hvorfor skal du slutte og være sunn da? Ja,- HVORFOR skal man slutte og være sunn fordi man ikke ser ut som media sier man bør se ut?

 

Jeg er voksen kvinne, med ansvar for to barn, hus og hjem og mann og det er JEG som velger om jeg vil være egostisk og tro alle bryr seg om hvordan jeg ser ut og om jeg er tynn, tykk eller "modellpen":.. Det er til syvende og sist ens egen skyld at man ikke synes man er bra nok, tynn nok, pen nok..Vil man bli diktert av uvitende hournalister, alkoholikere og dophuer av mennesker i en moteverden sykere enn man kan tenke seg, eller om man vil være frisk, rask og sunn og lære barna at man er verdt noe som menneske og person, ikke KROPP....

 

SÅ ja, jeg kaller deg overflatisk, for jeg har selv vært der, og det er INGEN annen unnskylding enn egen svakhet og ta tak i for å se seg selv og livet sitt med andre øyne..an viser for sitt barn at her iv erden må man enten se perfekt ut, hvis ikke kan man bare drite i og ta vare på sg selv...Det er det signal du nå sender til dine barn,- så ikke bare er du overfaltisk, men også egoistisk...

 

 

jeg har vært der selv, så jeg har også vært egositsik og overflatisk,- men jeg gjorde noe med det..Og man må slutte og skylde på alle andre, media og verden somd en er..Det er en selv som VELGER og synes at en tynn kropp er eneste lykken i livet...Og blir man ikke tynn, kan man are fortsette og spise dritt og trene kun når man føler for det...